Dunker – vår nasjonale harehundrase

Dunker regnes som en meget dyktig harehund, som blant annet samarbeider godt og nært med føreren sin ute i skogen og har en tydelig los. Dessuten er dunker kjent for å være "sanndru", altså ærlige i losføringen.

Målet for avlsarbeidet har alltid vært å befeste de beste egenskapene i den gamle norske harehunden. I tillegg regnes disse hundene som hardføre brukshunder med et robust og behersket gemytt. Til alt overmål framhever jegere blant annet dunkerens spesielt sterke poter. De tåler is og sørpe godt slik at en dunker kan fortsette jakta der andre støvere må melde pass.

Formann i Dunkerringens avlsråd, Bård Larsen, vet hvorfor norske harejegere bør velge dunker framfor andre støverraser:

- Ved siden av å være en framifrå jakthund, er dunkerne også utrolig fine å ha i hus. En bedre familiehund finner du ikke! Den er rolig, stø og avbalansert med en av- og på knapp i forhold til jakt og inneliv. Litt lat og sedat i det daglige, akkurat som en harejeger, mener Bård, som er sterkt engasjert i denne vakre harehundrasen. Men det er skjær i sjøen også, og avlsrådsformannen er ikke i tvil om hvor skoen først og fremst trykker:

- En trang avlsbase er blant de største truslene mot dunkeravlen. Derfor er det foretatt flere krysningsparinger fra 1989 og fram til i dag; både finskstøver, hamilton og hygenhund har vært brukt. Dette har gått langt over alle forventninger. Fra innkrysninsprosjektet startet og fram til i dag, har vi fått en rekke jaktchampioner og en NM-vinner fra disse krysningene. Resultatene er så gode at vi kommer til å fortsette dette arbeidet. Vi ser for oss en krysningsparing sånn omtrent hvert annet år de neste seks-sju årene, sier Bård.

Valpesituasjonen bekymrer Bård, og dette er en sak avlsrådet jobber mye med.

- De siste fem årene er det gjennomsnittlig registrert 170-180 valper årlig. Dette er vi overhodet ikke fornøyde med. Etterspørselen er enorm i forhold til tilbudet; vi klarer rett og slett ikke å produsere nok valper. Det er nok mange grunner til det, men tispeeierne driver nok annerledes nå enn tidligere. Det er ikke så mange som er interessert i å drive oppdrett, og de som gjør det, har færre kull på tispene sine. Folk har rett og slett ikke tid mer - de havner vel i den mye omtalte tidsklemma.

Men heldigvis er det også mange positive ting å glede seg over i Dunkerringen.

- I tre år på rad har dunkerne vært Norges mest premierte støverrase sammenlignet med finskstøver og hamilton. Nå er det viktig å fortsette det gode arbeidet, slår Bård fast

- Dessuten gleder vi oss over at rekrutteringen går godt. Det å få stadig nye harejegere til å satse aktivt på rasen er et annet område vi har satset mye på, ikke minst gjennom å opprette en rekrutteringsansvarlig-funksjon som er lagt til et av styremedlemmene i Dunkerringen. Og ved å etablere "Harejaktas dag", har vi også fått en del positiv publisitet. Vi har god tro på framtida, avslutter Bård.

Hannhunden «Hvide Musikk» skal etter sigende være stamfar til dunkerrasen, og historien forteller at daværende løytnant Krefting overtok denne hunden fra et fantefølge i 1820. Noen mente at den hadde skotske eller engelske aner, andre at det kunne være sveitsisk blod i hunden, mens noen mente det var tysk. Den tyske holsteinske støveren hadde også bøter/dropler i sine farger.

Derfor er det stor mulighet for at opprinnelsen er tysk. En annen offiser ved navn Dunker, som rasen etter hvert skulle komme til å oppkalles etter, hadde en marmorert tispe som han paret med «Hvide Musikk». Av denne kombinasjonen ble det fem blådroplete valper, de fleste med glassøyne. Dette ble dunkerrasens første generasjon. En disse av valpene, «Alarm», som Dunker beholdt selv, ble meget berømt og derfor brukt ganske mye i avl.

I 1888 ble «Ring» 10 til Anton Paulsson født, en sterkbygd hund med fremragende jaktegenskaper, og den ble paret med «Klinge» til gårdbruker Juel i Sande. Fra dette kullet tok Paulsson selv en tispevalp som fikk navnet «Klinge». Seks ganger paret Paulsson «Ring» med datteren «Klinge» for å befeste disse gode egenskapene. På morssiden stammet «Klinge» fra Scherven, Lardal, og av samme blod stammet også den kjente «Feiom» 432 som tilhørte A. Gullowsen. «Klinge» 13 til Paulsson og «Feiom» 432 var for øvrig søskenbarn. Dette var hunder avlet fram etter bevisst avl, og en kan trygt si at her ligger grunnlaget for dagens dunker, et navn som rasen fikk for å ære kaptein Dunker ved stiftelsen av Norsk Harehundklub i 1902.

I 1902 ble "Specialklubb for norske Harehunde" stiftet. Samme år ble harehundene delt i to hovedgrupper som vi i dag kjenner som dunker og hygenhund. I den store gruppen av dunkerhunder inngikk en rekke lokale harehundstammer fra ulike kanter av landet. I utgangspunktet var dermed avlsbasen ganske bred og uensartet.

Et karakteristisk kjennetegn ved dunker har alltid vært den gråskimlete fargen og blåhvite irisen som mange betegner som glassøyne, selv om standarden også tillater andre farger. Under annen verdenskrig var det dårlig etterspørsel etter dunkervalper og vanskelig å opprettholde en planmessig og kvalitetspreget avl. Men i årene etter krigen steg interessen for rasen kraftig. Interessen holdt seg oppe fram til 1970-årene hvor konkurransen fra utenlandske harehunder regnes som hovedårsaken til at interessen igjen sank merkbart.

Dunkerringen ivaretar rasens interesser. Ringen har til formål å videreføre og forbedre dunkerne som jakthundrase, samt arbeide for å få størst mulig deltagelse av dunkere på jaktprøver og utstillinger.

Sikring av dunkerne for framtida er viktig for dunkerfolket. Det viktigste er å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av rasen. Dunkerringen påpeker at flere kan bidra til dette ved å skaffe seg dunker dersom de likevel har tenkt til å anskaffe seg en harehund. Et viktig moment i sikring av rasen kom til i 1992, da Norsk Kennel Klubb og Norsk Landbruksmuseum innledet et samarbeid med Norske Harehundklubbers Forbund ved Avlsrådet for dunker for å bygge opp en genbank med frossen sæd for langtidslagring.

Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene (foruten dunker er det haldenstøver, hygenhund, buhund, lundehund, norsk elghund grå og norsk elghund sort).

Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år, og kan tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller behov for "gammelt" materiale i avlsarbeidet. Og i de siste årene har avlsrådet for dunker i samarbeid med Norsk Kennel Klubs genetiker Frode Lingås startet et program med innblanding av hamiltonstøver, hygenhund og finskstøver for å bidra til et større genmateriale i dunkerne.