Kart og kompass – og GPS?
Ikke glem kart og kompass. Når strømmen går hjemme en vinterdag er vedovnen god å ha. På samme måte er kart og kompass en sikkerhet hvis GPS'en svikter.
Overraskende mange behersker ikke enkel bruk av kart og kompass, kanskje fordi ord som krysspeiling og koordinater kan skremme. Da er det viktig å tenke på et par helt enkle grunnregler. For det første peker den røde delen av kompassnåla alltid mot nord. Det samme gjør toppen av kartet.
Står du eksempelvis på en fjelltopp med sola i ryggen midt på dagen og ser et vann rett til høyre, vil du med kartet "orientert" foran deg (altså med toppen av kartet mot nord), se det samme fjellet på kartet med vannet rett til høyre. Hadde du svevd i et helikopter høyt oppe, ville på samme måte landskapet og kartet vært sammenfallende.
Kartet
Kart har forskjellig målestokk som står angitt på disse. Terrenget er på en måte et kart i 1:1. Et vanlig turkart (som den røde M711-serien) har målestokk 1:50 000. Det vil si at en centimeter på kartet er 500 meter i terrenget.
Lær karttegnene som står forklart på selve kartet. Da vil du lett kjenne igjen alt fra store steiner til kraftgater, stier og bekker. Lengdestripene fra nord til sør på kartet er lengdegrader eller meridianer som danner 90 grader med ekvator. Breddegradene er de tversgående stripene. I tillegg til grader er det nødvendig å bruke minutter for nøyaktig posisjonsanvisning. Hver grad tilsvarer 60 minutter.
Kart har også høydeanvisning i form av koter. Avstanden mellom disse er ofte 20 meter, og kalles ekvidistanse. Hvis de brune kotene er tett på et kartpunkt, viser det at terrenget er bratt.
Kompasset
Kompassplata, altså den flate delen under det runde kompasshuset, har marsjretningspil (er). Sidene eller linjalen er parallelle med pilene, og har vanligvis centimeterinndeling. Vi kan både sikte langs linjalen i terrenget og legge den oppå kartet i retningen mellom to punkter.
Det runde kompasshuset kan vris i forhold til plata. I midten av dette er kompassnåla festet. Denne har ofte en rød og selvlysende som peker mot nord forutsatt at du holder kompasset rett, slik at nåla dreier fritt.
I bunnen av huset er det tegnet inn ei pil (nord-sør gata) og parallelle streker. Rundt kanten står det dessuten angitt gradtall.
Ta ut kompasskurs
Når vi skal gå fra A til B, legges kompasset oppå kartet slik at marsjretningspila peker fra stedet vi er til punktet vi skal gå til. Det greieste er å legge linjalen gjennom de to punktene. Mens kompasset ligger slik, vris kompasshuset til linjene i bunnen av dette er parallelle med nord-sør linjene på kartet. Nordpila i bunnen av kompasshuset (gata) må peke mot toppen av kartet (nord).
Hvis kartet ligger orientert (toppen mot nord) på bakken, ser vi nå retningen vi skal gå direkte. Hvis ikke, kan vi ta kompasset opp fra kartet, og deretter holde det foran oss mens vi dreier kroppen til nordpila dekker pila i "gata". Det samme skjer underveis når vi justerer marsretningen. Nå er det altså bare å gå i samme retning som marsretningspila peker.
Misvisning
På enkle ruter trenger man ikke ta hensyn til misvisningen. Grunnen er at vi justerer marsjretningen underveis etter hvert som vi ser kjente trekk i terrenget. Misvisningen er forskjellen mellom magnetisk nordpol og virkelig (kartets) nordpol. Misvisning måles i grader, og varierer med hvor du er i landet. Den er størst i Finnmark og på Vestlandet, og på disse stedene kan man vurdere å justere kursen ved å legge til eller trekke fra for misvisning, som alltid står oppgitt på kartet.
Bruk av kart og kompass er morsomt, men ikke hvis noe går galt. En feil som av og til gjøres, og helst i riktig ruskevær uten sikt, er at man tar ut kompasskurs i stikk motsatt retning av det korrekte. Feilen kan skyldes at det tas feil av nord- og sør på kompasspila, eller at man legger kompasset og dermed marsretningspila i feil retning. Går man sørover, skal pila peke nedover på kartet.
Denne saken ble første gang publisert 08/10 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.