Gnagere
Vi har testet musefeller
Det finnes visstnok ingen dyr i verden som gjør større skade enn musene. Vi har testet hvilke musefeller som er best.
Slik testet vi
Alle fellene i testen er innkjøpt i butikk eller bestilt fra nettsider høsten 2007. I løpet av noen måneder har vi fanget nærmere hundre mus i de forskjellige modellene. Det har vært brukt to eksemplarer av hver modell. Fangsten har hovedsakelig skjedd i uthus og garasje, men også utendørs. Plasseringen av fellene har stadig gått på rundgang, slik at alle feller har fått vise sin effektivitet på lik linje. Det er notert i hvilken grad musene er drept øyeblikkelig, om musene har klart å ta åta uten å bli fanget, og hvor enkle fellene har vært å bruke. Som åte har det blitt brukt (hard) hvitost og (nesten smøremyk) geitost.
De er ganske søte når de sitter på bakken og knasker på ei nøtt eller en brødskalk. De har også sin klare plass i naturen, der de er viktig mat for rovviltet. Men det er en annen side ved mus som ikke er like populær, nemlig deres evne til å oppfatte alt fra elektriske ledninger til skumgummimadrasser og bilinventar som spiselig.
Gjennom tidene har det vært konstruert mange forskjellige slags musefeller. Den enkle modellen som består av en trebit med fjærbelastet bøyle som slår over musa, har vært en gjenganger så lenge vi kan huske. Etter hvert har det også kommet noen nye og mer avanserte modeller. Salgsargumentene for disse har vært at de er enkle å sette opp, og at du ikke trenger å berøre musa når fella tømmes.
Litt av hensikten med å teste musefeller er å finne ut hvor greit det er å bruke de forskjellige modellene, og ikke minst om de dreper effektivt. Uansett om det dreier seg om plageånder og skadedyr som mus, skal vi følge reglene om etisk forsvarlig fangst. Derfor hopper vi over temaet musegift, selv om dette er lovlig og mange tyr til dette virkemidlet.
Enkle oppsettingsregler
De fleste musefellene som brukes i dag, består av ei treplate med et åtebrett som musa dytter ned, slik at en fjærbelastet bøyle slår over musa. I tillegg til at konstruksjonen bør være slik at det skal liten kraft til for å utløse fella, er det også en utfordring å sette opp fella slik at den smekker lett igjen. Dette gjøres ved at sperrepinnen som spretter opp når åtebrettet berøres, bare så vidt settes inn i åtebrettet. De fleste fellene av denne typen krever at musa dytter ganske kraftig på åtebrettet hvis ikke denne justeringen er gjort. Musa er tross alt liten og lett.
Feller av den nevnte typen bør settes inntil en vegg eller gjenstand. Musene løper ofte inntil vegger, og vil da støte på fella. Dessuten er faren for feilslag større om slike feller står fritt. Noen dekker derfor til på sidene så musa tvinges til å komme forfra.
Åte
Ost er fra gammelt av mye brukt som åte i musefeller. Grunnen er nok at den er passe myk til å settes i de enkle musefellene. Peanøttsmør er effektivt i feller som kan bruke myk åte, og leverpostei ser ut til å være en ener. Testen vår viser tydelig at det ikke er likegyldig hvordan åta festes eller hvordan åtesystemet er konstruert. I et par av fellemodellene har faktisk musene stjålet åta oftere enn de er blitt fanget.
Erfaring viser at det kan være greit å kombinere for eksempel en hard ostebit med peanøttsmør som smøres oppå. Musa har god luktesans, så den finner vanligvis fram til både brød og kjøtt, men det er ikke tvil om at fersk og god åte som lukter godt, foretrekkes. Grunnen til at avanserte feller med litt innegjemt åte fanger dårligere enn dem med åpen åte, kan være at lukta spres lettere fra sistnevnte.
Denne saken ble første gang publisert 28/04 2008, og sist oppdatert 28/06 2017.