«Hvorfor er du så tykk og stygg?»

Mari (21) var stille, litt fyldig og redd for å snakke høyt i klassen. Mer skal det ofte ikke til før du fryses ut.

 

Gjøvik, en septembernatt i 2011:

Først går hun med raske, bestemte skritt ned bakken fra utestedet. De sorte hælene klikker i sort asfalt. Kjolen er hvit. Musikken fra Café Chaplin blir svakere og svakere bak henne.

Mari Røbergseter sier ikke til noen at hun drar. Ikke til søsteren, ikke til venninnene, og ikke til kjæresten som hun har kranglet med.

Hun har drukket for mye. Igjen. Følt seg rar og utenfor. Igjen. Alle er så kule og sier morsomme ting. Hun kommer ikke inn i samtalene.

Alkoholen hjalp ikke denne gangen heller. Den gir ikke mot. Men den lindrer. 18-åringen får det bare ikke til, og trekker seg steg for steg, minutt for minutt, mer unna de andre, selv om de er vennene hennes. Men de liker henne sikkert ikke, egentlig. Hvorfor skulle de det? Hun er jo så rar og annerledes. Stygg. Det var derfor ingen ville være venn med henne på barneskolen.

Mari løper nå. Musikken og promillestemmene er helt borte. Gatene utenfor sentrumskjernen er tomme. Klokken er to om natten. Kanskje er det en av de aller siste kveldene med sommertemperatur. Mari har bestemt seg for at det er hennes siste kveld - i livet.

Hun har tenkt på det lenge. I kveld er hun helt sikker. Hun løper den siste biten ned til togstasjonen. Telefonen ringer. Det er søsteren. Hun ringer på ny når bare lillesøsterens innspilte stemme svarer. Mari kaster skoene og mobilen fra seg i en grøft, så det blir lettere å løpe - og ikke svare.

 

Les også:

Mobbing kan gi store senskader

Single Ellen hadde alltid ønsket seg barn

Dette hjelper urolige barn

 

Engel med konduktørlue

Helt ytterst på perrongen sitter en ung og sommerbrun jente uten sko, i hvit kjole, denne varme septembernatten. Hun sitter på muren ved spor 1, og lar ett tog passere mens hun sitter helt stille. Hun gråter konstant, men stille. Hun vil ikke bli oppdaget om det skulle komme noen.

Toget kommer for fort. Mari er redd. Hun tenker hverken på venner eller familie. Hun er bare redd for hva som kommer til å skje med henne etterpå. Når hun er død. Hva skjer da?

Hun lytter etter lyd og speider etter toglys. Så hører hun skritt i natten. En kvinne i uniform og konduktørlue kommer mot henne.

«Du kan ikke sitte her», sier kvinnen under lua.

«Gå vekk! Jeg skal sitte her», sier Mari.

«Om du ikke fjerner deg, må jeg ringe politiet og få dem til å gjøre det», svarer kvinnen og går.

Hun kan togtidene.

To minutter senere er hun tilbake og spør om det er noen Mari kan ringe til. Det sier Mari at det ikke er. Tårene renner fortsatt.

Da kvinnen igjen nevner politiet, bestemmer Mari seg likevel for å utsette døden til en annen dag, og blir med henne i bilen hennes. Sier hvor hun vil bli kjørt. Café Chaplin. Her går hun av. Utestedet er i ferd med å stenge, og storesøster står utenfor. Hun er sint og redd, og tar med seg Mari hjem.

Slik våkner Mari likevel til en ny dag. Noe hun er utrolig glad og takknemlig for i dag. Hun skulle gjerne takket konduktøren, hennes reddende engel, men har ikke funnet henne.

 

Samleside: Flere reportasjer fra Norsk Ukeblad

 

Gjøvik, en septembermorgen i år:

Maris mor, May-Kristin Homb (47), åpner PC-en sin. Går inn på Facebook. Der finner hun et innlegg hennes mellomste datter, Mari, har lagt ut. Det handler om barndommen hennes med mobbing, og anoreksien som fulgte. Og beslutningen om å ta sitt eget liv for tre år siden.

May-Kristin har fulgt datteren tett gjennom alle vanskelighetene. Men dette siste, selvmordsforsøket, vet hun ingenting om. Hun får sjokk. Gang på gang leser hun hva datteren har skrevet mens tårene strømmer. «Hvorfor er hun så åpen om dette nå?» Alt som skjedde de vanskelige årene, ville Mari bestandig at moren ikke snakket om til noen. Det løftet holdt May-Kristin.

Ofte følte hun for å snakke med andre, betro seg, lette litt på trykket og få råd. Men hun gjorde det aldri. Hun var redd det kunne gjøre det verre for datteren om hun skulle finne det ut. Så hun holdt alle de tunge tankene for seg selv.

«Er Mari i ferd med å bli syk igjen? Er dette et rop om hjelp?»

Tankene suser gjennom hodet. Nå har de jo hatt mange fine og rolige år etter at hun nesten sultet seg til døde som 16-åring. 39 kilo på det tynneste. Legen sa det rett ut:

«Jeg kan ikke gjøre deg frisk. Du må spise. Kroppen din trenger mat for å bli frisk.»

Det var på samme tid som May-Kristin satte foten ned. Hun var både sint og redd når hun så hvilken vei det bar med datteren. Hun måtte være direkte:

«Hvis du ikke begynner å spise nå, dør du! Vil du det? Du har hele livet foran deg. Du har så mange muligheter og drømmer du kan virkeliggjøre. Men da MÅ du spise!»

Morens harde ord om at hun kom til å dø, vekket Mari. Hun visste at det var sant. Hun oppdaget at hun så veldig syk ut på de nyeste bildene av seg selv. Det hadde hun ikke klart å se før. Alt hadde dreid seg om å være tynnest mulig. Hun var stolt når folk på gaten ikke kjente henne igjen. Da hadde hun klart det.

Redselen for å dø gjorde at hun begynte å spise igjen, men skadene fra år med mobbing hadde gjort selvbildet hennes skjørt. Verden blir fort svart da. Som da livet hennes nesten endte under et tog to år senere.

Du er ikke alene

- Jeg hadde lenge tenkt på å fortelle hele historien min. Jeg visste bare ikke hvordan. For meg ble et innlegg på Facebook min ventil, og beste måte å gjøre det på. Og jeg angrer ikke! Jeg har fått så mange betroelser tilbake, og støtteerklæringer fra både kjente og ukjente. Jeg føler at jeg hjelper både meg selv og andre med å ha vært så åpen og ærlig, forteller Mari.

Vi sitter hjemme i den koselige, lille stuen hennes med hvit sofa, lysrosa og grå puter og masse tente lys. Mamma har bakt rullekake, og rolig musikk strømmer fra iPod-anlegget. De forteller sin historie til Norsk Ukeblad fordi de vet at i de mørkeste stundene mennesker har, hjelper det å vite at de ikke er alene.

Mari forteller usentimentalt, og med livslyst i øynene. Mamma sitter tett inntil henne i sofaen. Øynene er blanke, og hånden stryker og stryker små, lette strøk på datteren når de forteller om de vonde årene. Mari har fortalt mamma at Facebook-innlegget er skrevet fordi hun endelig følte seg sterk nok. Hun har hatt det fint de to siste årene. Livet er endelig godt igjen. Takket være mamma, søstrene, gode venninner og den første kjæresten som bygget selvtilliten hennes opp igjen. At mamma ble så sint den gangen Mari nesten sultet seg til døde, ble et vendepunkt. Og mamma var alltid der, pratet åpent og holdt betroelsene for seg selv. En periode gikk de sammen og fikk hjelp hos barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, men etter at Mari fylte 18, var det vanskelig å få noe tilbud.

Alltid utenfor 

Mari husker ikke helt når mobbingen på skolen startet. Men hun husker at hun alltid følte seg utenfor. Fra tredje klasse husker hun altfor mange vonde episoder, som til slutt førte til at hun trodde hun var en dårlig person som var i veien, og en plage for alle andre. Når hun da ble kritisert, tok hun det som et bevis på at det ville vært bedre om hun ikke fantes.

Det ble ensomt å være Mari. Jentene på skolen overså henne, og lo og snakket bak ryggen hennes. Kun søsteren ville være sammen med henne i friminuttene. Guttene var mer fysiske i mobbingen. De dyttet, slo og spente ben. Hun husker særlig to episoder fra tidlig i barneskolen. En gutt stoppet henne på vei inn fra friminuttet, tok tak i henne og hvisket inn i øret hennes:

«Hvorfor er du så tykk og stygg?»

En annen gang, da hun for en gangs skyld torde svare på et av lærerens spørsmål fordi hun var hundre prosent sikker på at hun hadde rett, fikk hun slengt mot seg at hun ikke skulle tro hun var noe selv om hun torde si noe.

Mari ble oversett og ledd av. Både på ungdomsskolen og på videregående bestemte hun seg for å få til en «ny start». Men det var vanskelig. Selvtilliten var for skadet. Hun klarte ikke være naturlig sosial som de andre. Hun følte seg ikke naturlig vel. Ikke pen nok, eller kul nok. Det var best å være stille så ingen la merke til henne.

Et godt liv

I dag jobber Mari i klesbutikk, er sosial med venner og familie og planlegger økonomistudier neste år. Hun føler det hjelper henne å være åpen om problemene hun har hatt, og synes det er godt å leve nå. På fritiden tegner og trener hun. Selvtilliten er endelig bygget opp igjen. Hun vet at uansett hvor langt nede man er, er det verdt å kjempe videre. Ikke legge seg ned for å dø. For livet kan bli bedre. Til og med fint! Det har hun erfart.

Det gjelder å tro, selv om alt ser håpløst ut, og du føler du ikke lenger har noe å bidra med i verden. Til det trenger man andre som bryr seg og er til å stole på - og som også vekker deg tilbake til livet.

- Vi mennesker er mer avhengige av hverandre enn vi liker å tro. Hva vi sier og gjør mot andre, kan få store konsekvenser, sier Mari alvorlig.

- Jeg vil nok alltid, innerst inne, være redd for henne. For tilbakefall. Men nå har det gått bra så lenge, at jeg klarer å glede meg over det livet vi har fått tilbake, sier mamma May-Kristin.

Hun håper at deres historie kan få andre til å forstå hvor mye mobbing kan ødelegge et liv.

- Selv om det ikke er stygt ment, vil mobbing ta selvtilliten fra en person. Uten den lukker man seg mer og mer inne. Utsletter seg selv. Det er rett og slett livsfarlig, avslutter May-Kristin.

Denne saken ble første gang publisert 07/11 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.