Hoppende glad for livet
Caspers (11) hjerte var i ferd med å slutte å slå, og tiden løp fra ham i sykehussengen. Men så fikk mamma Wenche (39) sitt livs lykkeligste telefonbeskjed.
Organdonasjon
- Hvert år redder organdonasjon flere hundre menneskeliv i Norge.
- Organer som kan transplanteres, er hjerte, lunger, nyrer, lever og bukspyttkjertelen. ¿
Vil du være donor?
- Da må du informere dine nærmeste om din holdning til donasjon.
- Du kan også laste ned appen «Donorkort» til både iPhone og android, eller du kan skrive ut et donorkort på www.organdonasjon.no
Del på FacebookI en bil som kjører på de snirklete, smale veiene langs havet som omringer øya de bor på, sitter Wenche Synnøve Ersland (39) og hennes åtte år gamle sønn, Casper. De er snart fremme ved legekontoret, og ser frem til å få svar på hva som feiler Casper. Han er vanligvis en helt frisk og livlig gutt, men han har vært så utrolig slapp hele juleferien. Han har liksom aldri kommet seg etter vannkoppene han fikk før jul. I det siste er han bare blitt dårligere. Han brekker seg, og orker hverken å drikke eller spise.
For én uke siden sendte legen dem videre til sykehuset, men der fikk de beskjed om at det ikke var noe å bekymre seg for. Likevel har Wenche Synnøve sovet sammen med Casper den siste tiden. Hun vet det er noe galt.
Kvelden før ble Casper enda dårligere, og nå vil legen ta en kikk på ham igjen. I bilen ligger en bag med deres personlige eiendeler. Wenche Synnøve føler på seg at de ikke skal hjem igjen i dag. Og hun har rett, men hun har samtidig ingen anelse om hva de skal igjennom.
Hjertebetennelse
Fastlegen insisterer på at sykehuset tar en grundigere sjekk av Casper, og sender dem på nytt til Haugesund. Denne gangen blir mors bekymringer tatt på alvor. Snart kan legene se at hjertet til Casper er blitt forstørret. Allerede samme kveld blir åtteåringen og mammaen flyttet til Haukeland i Bergen. Her tilbringer de natten på overvåkningen, mens fire storebrødre og pappa Tom Harald Ersland (46) sitter igjen i det hvite huset på øya ute i Hardangerfjorden.
Som Wenche Synnøve fryktet, har hun nå fått bekreftet at det er noe alvorlig som feiler minstegutten hennes. Hun får se det med egne øyne da spesialistene om morgenen drar ultralydspakene over Caspers hjerte. På den sort-grønne skjermen over dem kan de se hjerteklaffene til Casper. De blafrer rolig frem og tilbake, som om de var finnene til en fisk på søndagstur. Til og med Wenche Synnøve skjønner at den slappe blafringen ikke holder til å pumpe nok blod inn i Caspers årer.
Hjertebetennelse. Det er det legene kaller det. Betennelsen kan muligens bekjempes med medisiner, men det er også sannsynlig at en transplantasjon kan bli nødvendig. Wenche Synnøve hører hva legene sier, men hun vet ikke hva hun spør om. Det eneste hun vet, er at hun må være der for Casper.
Kunstig koma
Hjertebetennelsen er såpass alvorlig at legene umiddelbart sender Wenche Synnøve og Casper til Rikshospitalet i Oslo. På flyet til Gardermoen får hun sitte ved siden av båren der gutten hennes ligger og småsover. Hun vet ikke hva de har i vente, men alt hun kan gjøre mens hun holder den lille hånden hans, er å håpe at det vil gå bra.
Allerede første kvelden på Rikshospitalet får Wenche Synnøve et glimt av den brutale virkeligheten de er i ferd med å møte.
Casper må få operert inn et sentralt venekateter. Det er ikke sikkert han vil tåle narkosen de gir ham, forteller legene. Å se den minste gutten sin sovne inn av bedøvelsen er vondt. Hun tviholder på hånden hans, den lille, myke neven, men når de triller Casper inn på operasjonssalen, må hun slippe taket. Maktesløs står hun igjen i korridoren og ser dørene gå igjen bak Casper.
Heldigvis består han den første prøven. Neste steg er å se om medisinene har en effekt på hjertet hans. Han ligger der, med en sonde i nesen og en rekke slanger koblet til seg der medisinene kontrollert og jevnlig sprøytes inn. Wenche Synnøve og Tom Harald forsøker å forklare åtteåringen sin hvorfor han er på sykehuset. At hjertet hans fungerer dårlig. At legene skal gjøre ham frisk. Casper er redd og vil ha mamma og pappa hos seg hele tiden. De sitter og holder ham i hånden. Forteller hva som skjer hjemme på Halsnøy mens leger stadig oppdaterer dem på nye rapporter. Hver gang har de et håp om bedring, men etter én uke har ikke hjertet fått noe mer fart på seg.
Når Casper om kvelden blir enda dårligere, bestemmer legene seg for å koble ham til en maskin som skal pumpe blodet rundt i kroppen for ham. En respirator blir også koblet på slik at han får puste.
Igjen må foreldrene se sønnen sin sovne inn i en komatilstand. Det hele skjer så raskt at det er først senere på kvelden de skjønner det; at de ikke vet når de får se hans blå øyne åpne seg igjen.
Stadig verre
Mens klassekameratene kaster snøball på hverandre og går på skiturer med foreldrene, ligger Casper omringet av slanger og maskiner. Et dren er satt i lungene, et annet i buken. To tykke slanger er koblet til kroppen hans. Over hele Skandinavia har sykehusene fått beskjed; Casper trenger nytt hjerte. Han har prioritet nummer én.
Ved siden av sengen hans sitter mamma og pappa og ser sekundene bli til minutter, og minuttene bli til timer. Når timene blir til dager, spør de hvor lenge han kan ligge slik? Klarer han enda lenger? Legene svarer at pasienter har ligget slik i fem-seks uker. Men klarer Casper seg så lenge, eller enda lenger? De føler at dagene forsvinner fra dem i et altfor raskt tempo. «Nå har enda en dag passert - én dag mindre av vår tid med ham», tenker Wenche Synnøve.
Mens pappa og storebrødrene reiser hjem igjen, blir mamma sittende ved siden av sengen til Casper. Hun snakker med ham. Forteller at hvis han bare klarer dette, så skal han få den mobiltelefonen han har ønsket seg så lenge. Av og til vandrer hun i den lange glassgangen på sykehuset. Hun ringer hjem, kikker i kiosken. Hun forsøker å være ved godt mot, men skjønner godt alvoret i situasjonen.
Casper får stadig oftere indre blødninger. Sykepleierne må fjerne blod som bobler opp fra lungene. Når det nesten har gått én uke, skjønner Wenche Synnøve at det slett ikke går så bra med den lille gutten hennes. Det kjennes som et kaldt gufs som går nedover ryggen hennes. Heldigvis har resten av familien kommet tilbake til Oslo igjen. Det er godt ikke å måtte være alene når hun legger seg den kvelden.
Nytt hjerte
Wenche Synnøve drømmer om at Casper ligger med grønt operasjonsklede over seg. Når hun morgenen etter vekkes av telefonen, er det som om noen har hørt hennes nødrop i natten: Et hjerte er kommet!
Wenche Synnøve tror nesten ikke på ordene hun hører, men når stemmen forteller at kirurgen har reist for å undersøke om hjertet kan passe, begynner hun å forstå at ventetiden er over. Mest sannsynlig blir det operasjon om bare én times tid.
I det samme tenker hun at noen andre har mistet en nær person. Men hun vet at alt er blitt gjort for å redde vedkommende før hjertet ble tatt ut. Det eneste hun kan gjøre, er å føle takknemlighet over at noen ønsket å gi en slik gave til hennes sønn.
Da hun og Tom Harald kommer opp på rommet til Casper, er legene allerede i gang med å koble ham fra maskinene og pumpene. Foreldrene får så vidt kastet et blikk på ham før de fører ham nedover gangen. Nå er det ikke noe mer de to kan gjøre.
Wenche Synnøve og Tom Harald vekker storebrødrene til Casper for å fortelle om nyheten. Så går hun og farger håret. Hun klarer ikke å sitte stille eller å gå en tur på måfå. I disse kritiske timene må hun gjøre noe helt konkret.
Hjertedagen
På operasjonssalen blir Caspers vesle, syke hjerte tatt ut, og inn kobles et større hjerte fra en voksen person. Det tar ett døgn til før legene får sydd igjen operasjonssåret og koblet Casper fra respiratoren.
Det første Casper gjør når han våkner, er å gripe etter mamma. Men hendene hans faller som spaghettiarmer ned i sengen igjen. Han er så svak etter operasjonen og den lange perioden i kunstig koma at han ikke klarer å holde en Knerten-figur engang. Han er til og med for svak til å snakke, men Wenche Synnøve kan lese i hans øyne: Hun ser at gutten hennes er redd og forvirret over hva som skjer med ham.
«Du er blitt operert og har fått et nytt hjerte. Vi er så glad i deg!» sier Wenche Synnøve.
Så lirker hun seg inn mellom og under slangene som omringer Casper, og legger seg forsiktig inntil ham. Hun klemmer ham og gir ham kos.
Det nye hjertet slår. Casper lever. Foreløpig har kroppen hans ikke reagert med avstøting. De er et stort skritt nærmere en lykkelig slutt.
De kommende ukene handler alt om å styrke Casper, gi ham ro og passe på at hjertet blir godt tatt imot av kroppen. Etter én uke kan Casper sitte oppreist i sengen. Litt etter litt får han tilbake kreftene, og snart kan han også sitte i rullestol. Da tar mamma ham med på tur i glassgangen, og de titter ut på verden. Sammen ser de på at snøen smelter, at solen stadig blir sterkere.
På én av turene sine får de øye på et lite kapell. De kikker inn. Der står det en stor lysestake i smijern med tente stearinlys i. Mor og sønn står stille et øyeblikk. De tar hvert sitt lys. Så tenner de ett for mormor, og ett for onkelen til Wenche Synnøve; de to personene Casper vet om som er døde.
Så henter han ett lys til. Dette tenner de for personen som ga ham sitt hjerte.
Stor dag
70 dager etter at de snirklet seg av gårde på de såpeglatte veiene over Halsnøya, før reisen gikk via Haugesund, Bergen og til Oslo, er de nå på vei hjem igjen. Det er blitt vår, og blomsterknoppene på trær og blomster vitner om en ny tid.
Da de kommer i land med fergen fra Stord, blir de møtt av klassekamerater som hilser dem med flagg, og storebrødre som venter spent. Ved hvert hus de passerer langs veien hjem, er flagget heist til topps. Alle vil feire Casper. At han er tilbake. At han lever.
I dag, tre år senere, lever Casper akkurat som sine jevnaldrende. Hver morgen og kveld må han riktignok ta medisiner, men ellers er dagen like åpen for ham som for de andre 11-åringene. Mamma Wenche Synnøve og pappa Tom Harald tenker stadig med stor takknemlighet på personen som ga deres yngste sønn en ny sjanse til å leve. De aner ikke hvem det var, men hvert år tenner de et lys for ham eller henne på dagen da Casper fikk det nye hjertet.
At en annen familie mistet sin kjære den dagen, gjorde at Casper fikk leve videre. Ingenting kan måle seg med den gaven; selve livet.
Denne saken ble første gang publisert 13/06 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.