Til minne om Benjamin
De mistet sin eldste sønn på grunn av en sykehustabbe. Nå tenner ekteparet Unni Tobiassen Lie (45) og Håkon Lie (50) et håp der håpløsheten rår.
- Vær så god, denne er til deg!
Norske Unni Tobiassen Lie sitter på huk i en liten skolestue i den fattige forstaden Facultate i Bulgaria, rett utenfor hovedstaden Sofia. I hendene holder hun en flunkende ny skolesekk som hun gir til en liten jente.
Jenta har aldri eid en skolesekk før. Hun har faktisk heller ikke fått undervisning eller gått på skole noen gang. Selv om hun er rundt 11 år gammel, kan hun hverken lese eller skrive.
Med strålende øyne smiler jenta mot Unni, før hun løper jublende rundt med gaven på ryggen.
En ny jente stiller seg opp i køen for å få skolesekk. Og Unni og hennes ektemann Håkon Lie deler ut til takknemlige barn. Hele 40 skolesekker deles ut. Og de fleste av barna beholder sekken på ryggen, selv når de går ut for å leke på den enkle lekeplassen rett utenfor skolestuen. Noe så fint har de aldri eid før.
Søppelbyen
Det er 26. april i år at Unni og Håkon befinner seg i ett av de aller fattigste områdene i Europa. På folkemunne blir stedet bare kalt «Søppelbyen».
Her bor det 40 000-50 000 mennesker i dyp fattigdom. De fleste av dem er sigøynere. I de verste områdene av byen er det ren slum.
Husene i denne delen av byen kan knapt kalles hus. De er mer som skur å regne. Falleferdige og innsunkne lener de seg mot hverandre, lappet sammen av treverk, papp og gamle tepper.
Rundt husene er det gjørme og skitt og søppelhauger. Luften er kald og rå. Og overalt er det barn i alle aldre. Barn i skitne klær og i sko som enten er for små eller for store. Noen går rundt i tøfler eller er barbente.
Midt i dette havet av håpløshet finnes det et håp - og muligheter. Noe er på gang.
En stor dag
Det er tredje gang Unni og Håkon besøker Facultate. Første gang var høsten 2010. Da åpnet de en matstasjon som fikk navnet Benjamins Hus. Her deler man ut et varmt og næringsrikt måltid til 60 barn hver eneste dag.
Matstasjonen er oppkalt etter Unni og Håkons eldste sønn, Benjamin. Han døde i september 2009, bare 22 år gammel.
Ved hans bortgang ble det opprettet et minnefond - og det er nettopp dette minnefondet de fattige barna i Facultate nå nyter godt av.
Noen måneder etter at matstasjonen Benjamins Hus kom i drift, ble det åpnet en skole, med to heltidsansatte lærere, vegg-i-vegg.
Og på denne aprildagen åpner de et sanitæranlegg med tre dusjer - samtidig som barna får utdelt flunkende nye skolesekker.
Det har vært en stor dag. Med blomster, sang og taler. Unni kikker seg omkring. Hun ser på det flotte dusjanlegget, hun ser på skolestuen med hvitkalkede vegger og en himmelblå dør - før hun går inn i Benjamins Hus. På den ene veggen henger et stort portrettbilde av gutten hennes, et bilde som ble tatt bare noen uker før han gikk bort.
Unni kjenner en vanvittig bølge av savn og fortvilelse, men samtidig en følelse av glede og ydmykhet. Hun tenker på alle dem som har hjulpet og støttet henne og ektemannen Håkon med å nå målene de har satt seg.
For nå er både matstasjon, skolestue og sanitæranlegg på plass. «Vi har all grunn til å være stolte og glade,» tenker hun.
Hun senker blikket fra bildet på veggen - og ser på barna som stirrer tilbake mot henne, smilende og nysgjerrige.
Hun tenker: «Finnes det håp for dem?» Hun nikker bekreftende for seg selv.
Så går tankene enda en gang tilbake til sønnens brå og meningsløse bortgang. Det går ikke én dag, ja, ikke én våken time, uten at hun tenker på den.
Ulykken
Sykehustabben
Benjamins død skyldes en sykehustabbe. Han ble gitt for store doser med morfinpreparatet Ketorax. Han var i tillegg uten tilsyn i over fem timer om natten før han ble funnet død om morgenen. Ringerike sykehus ble ilagt en bot på 500 000 kroner, som resultat av at politiet mente Benjamin døde av behandlingen han fikk.
Unni og Håkon har to nære slektninger som jobber i helsevesenet. De mente at det umulig kunne stemme at en frisk, veltrent mann kunne dø etter en enkel operasjon. Dermed kom politiet på banen.
I de snart tre årene som er gått, har ekteparet brukt nesten all fritid på å komme til bunns i hva som skjedde med gutten deres - uten å få svar på sentrale spørsmål.
De har hatt møter med en rekke stortingsrepresentanter og med helse- og justisministrene.
Unni og Håkon mener de har avdekket et system som ikke ivaretar pasienter og pårørendes rettigheter godt nok, og at norske sykehus har en altfor stor mulighet til å dekke over tabber når de rapporterer om skader eller dødsfall til tilsynsmyndigheten. Både pårørende og politiet kan bli ført bak lyset, mener de.
Høsten 2009 jobber Benjamin som elektriker. Han er den eldste av Unni og Håkons tre sønner, og odelsgutt på gårdsbruket som ligger idyllisk til ved Skotselv i Buskerud. Han bor i kårboligen, bare noen titalls meter fra foreldrenes hus.
Benjamin er en ivrig motocrosskjører, og han trener mye med motorsykkelen på gårdsområdet. Men en onsdag kveld i begynnelsen av september går det galt: Etter et hopp med sykkelen slår han benet nedi bakken i landingen. Han brekker leggbenet rett under kneet. I tillegg ryker et leddbånd.
Benjamin må selvsagt raskt til sykehus. Unni og Håkon er usikre på om de skal velge Drammen sykehus eller Ringerike sykehus på Hønefoss. Drammen er nærmest, men på Hønefoss ligger deres lokale legevakt. De velger Hønefoss...
Benjamin opereres på fredag, to dager etter ulykken. Foreldrene besøker ham på intensiven etter operasjonen. De drar hjem om kvelden, i visshet om at han er i trygge hender.
Rett før Unni og Håkon legger seg for kvelden, ringer de Benjamin på mobilen og prater med ham. Han er nå overført til sengepost. Gutten deres er ved godt mot, men forteller at gipsen strammer og at han har sterke smerter i benet.
Sjokkbeskjeden
Tidlig neste morgen ringer Unnis mobiltelefon. I den andre enden er en lege fra sykehuset.
Han gir bare en kort beskjed om at hun og Håkon må komme så fort som mulig.
«Er det noe galt?» spør Unni.
Legen fortsetter bare å si at de må komme - hun får ikke vite hva det gjelder.
Unni og Håkon kaster seg i bilen og kjører det remmer og tøy kan holde. Det er fem mil til sykehuset, og de veksler få ord underveis. Begge sliter med vonde tanker. Det må jo være noe svært alvorlig. Har han måttet amputere benet? Er han blitt hjerneskadet?
De forsøker å berolige hverandre med at han ikke kan være død. Da måtte jo sykehuset ha sendt en prest til dem med budskapet.
Da de endelig kommer frem, er det likevel det absolutt utenkelige som møter dem:
Unni og Håkon får vite at Benjamin er funnet død i sengen av morgenvakten. Dødsårsaken blir opplyst å være blodpropp i lungen.
Foreldrene er knust.
Det er umulig å fatte at gutten deres er borte - for alltid. Han kan da ikke bare dø av en enkel kneoperasjon?
Minnestund
Dagene og ukene etter sønnens brå død står i uvirkelighetens lys for Unni.
Det blir arrangert en minnestund utenfor det vesle huset hans på gården - med masse fakler og en minnebok der alle som ønsker det, kan skrive en siste hilsen. Venner strømmer til, ikke bare fra Skotselv, men fra Vikersund, Åmot, Hokksund, Drammen, Kongsberg... Benjamin hadde venner overalt.
Ungdom og voksne kommer også på besøk til Unni og Håkon til alle døgnets tider for å snakke og gråte. Flere forteller om den populære og sosiale Benjamin som også hadde omtanke for dem som ikke var like omgjengelige og populære som ham. For som alle sier: For Benjamin var det viktig at det skulle være plass til alle...
I begravelsen møter flere enn 500 mennesker opp. Blomstene og gavene er som et hav. Over 100 000 kroner blir gitt.
Unni og Håkon er bekjente av Drammen-ekteparet Berit og Frantz Johansen i Stiftelsen Europa i Fokus (EIF). Ekteparet har gjennom mange år drevet hjelpearbeid blant de såkalte kloakkbarna i Romania og andre nødstilte grupper i Øst-Europa.
Ideen om at de skal opprette et minnefond i Benjamins navn dukker opp en dag da Unni og Håkon er på besøk hos Berit og Frantz. Frantz sier at beløpet er så stort at man burde gjøre noe helt spesielt for pengene.
Og nå viser det seg at Berit og Frantz Johansen nylig har startet et hjelpearbeid blant mennesker som lever på en søppelhaug i Bulgaria...
Skape en mening
Vi er tilbake i april i år. Det er tredje gang Unni og Håkon oppsøker «Søppelbyen». Unni står i skolestuen og ser bort på ektemannen i den andre enden av rommet.
«Vi holder sammen - og vi lever, utrolig nok,» tenker hun. Benjamins død har vært som en tsunami som har skyllet inn over livet deres. Nattesøvnen har de utrolig nok beholdt, men å være våken betyr å tenke på sønnen sin hver time på dagen. Det er som et mareritt på høylys dag.
Likevel har de klart å forbli i jobbene sine hjemme i Norge. Og nå befinner de seg her, bokstavelig talt på et «søppelberg» midt i håpløsheten. «Hvordan orker vi, egentlig?» undrer hun.
Unni tenker på alle dem der hjemme som har forsøkt å trøste. «Dere har jo så mange gode minner!» har de sagt. Unni har bare smilt tilbake, men tenkt: «Jo, men det er jo ikke minnene vi vil ha. Vi vil ha gutten vår, vi!»
Men gutten deres kommer ikke tilbake.
Unni ser ut av vinduet på skolestuen. På lekeplassen utenfor leker leende barn med flunkende nye skolesekker på ryggen.
«Håkon og jeg har opplevd noe som er fullstendig meningsløst og brutalt,» tenker hun, «men innsatsen her har hjulpet oss i å forsøke å gjøre noe som skaper en mening i livet.»
Unni smiler når hun ser de lekende barna. Hun lurer på hvilke muligheter de har. 40 barn får lære å lese og skrive på skolen ved Benjamins Hus. Kanskje ti av dem vil ta en avsluttende eksamen? Kanskje tre eller fire av dem vil ta videre utdanning? Kanskje til og med én vil begynne på et universitet...
Jo. Det gir håp.
Denne saken ble første gang publisert 06/07 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.