Vibeke vet ikke hvem som er faren hennes
- Vil jeg noen gang finne deg, pappa?
Vibeke (38) har aldri møtt sin far og vet ikke hvem han er. Nå håper hun at noen der ute kan hjelpe henne med å finne ham.
«Nei, Vibeke, det kan vi prate om en annen gang. Ikke nå...»
Så lenge hun kan minnes, har Vibeke Lockert (38) spurt etter pappa’n sin. Men hver gang hun som liten jente spurte etter ham, snakket mamma Mildrid det vekk. «Det passer ikke nå» var beskjeden hun fikk. Dette var noe de kunne prate om senere, en annen gang...
Fantasipappa
Lille Vibeke ble forvirret og engstelig over ikke å få svar. Hun begynte å drømme og fantasere om denne pappa’n som det aldri skulle snakkes om. En dag fikk hun det for seg at pappa’n var omkommet i en bilulykke, han var blitt påkjørt av en gammel mann.
Hvor fikk hun dette fra? Var det bare noe hun hadde funnet på, noe hun hadde drømt – eller var det noe hun hadde snappet opp, noe som var blitt sagt av noen voksne i forbifarten? Hun kan ikke si det sikkert...
Blir ertet
Vibeke begynner på skolen, men har ennå ikke fått noe klart svar. Og på det lille stedet Vingvågen i Trøndelag hvor hun vokser opp, har sladderen allerede nådd de andre barna. «Du ha’kke noen pappa, du!» erter klassekameratene.
«Jo, det har jeg, det», svarer Vibeke, og så finner hun på et navn ... Hun aner ikke hvor hun tar det fra, det er visst bare noe hun plukker ut av løse luften der og da, men hun sier med klar stemme: «Jo, jeg har en pappa, jeg, og han heter ... Per Arne.»
Men barna tror henne ikke. Og hun tror ikke på det selv heller, sånn innerst inne. Men hun vil ha en pappa, hun også, som alle de andre.
Et funn i kjelleren
Årene går. Da Vibeke er ti år og går i 5. klasse, begynner hun en dag å rote i noen pappkasser i kjelleren. I en av dem kommer hun over konfirmasjonsbildet av moren. Det er et svart-hvitt-bilde fra 1969. Moren har en tidsriktig frisyre og en kjole som går litt over kneet. Lille Vibeke blir både litt rørt og litt glad da hun ser det.
Men så stusser hun: For nederst i høyre hjørne av rammen rundt konfirmasjonsbildet er det stappet inn et bittelite fargebilde av en ung mann med et lite sjarmørsmil, han sitter i en stol i en stue.
Mannen på bildet
Hvem er dette? undrer lille Vibeke. Er det en kjæreste som moren har hatt? Eller kanskje det til og med kan være ... pappa’n min? undrer hun og tar bildet med seg til jenterommet sitt. Der setter hun det i vinduskarmen.
Allerede samme kveld tar hun mot til seg og spør moren hvem dette er.
På ny vifter mamma det bort. Dette skal ikke prates om.
Onkler fyller tomrommet
Til tross for morens taushet og avvisning, har Vibeke en god oppvekst. Moren er kjærlig og snill, og Vibeke føler seg elsket. De to har et nært forhold. I mange år er det bare de to, før moren gifter seg da Vibeke er 11 år.
I tillegg har moren en stor familie med tette bånd. Vibeke har blant annet tre onkler som alle er morsomme og nærværende, og slik sett fyller de «pappa-behovet» hennes.
Vibeke er gjennom hele oppveksten veldig glad i og knyttet til moren sin. Men hun føler også en oppgitthet, en sårhet og et sinne midt i kjærligheten. Hvorfor er moren så lukket, hvorfor er hun så reservert, hvorfor forteller hun aldri henne om hvem som er faren hennes?
Tabu-spørsmålet
20 år gammel flytter Vibeke hjemmefra. Hun er ikke så ofte på besøk i barndomshjemmet i årene som kommer, men hun snakker ofte med moren over telefonen. De to kan snakke om mye, men spørsmålet om pappa er fortsatt tabu. Med jevne mellomrom spør hun likevel, men det blir stadig sjeldnere. På en måte resignerer Vibeke. Hun skjønner etter hvert at det er høyst tvilsomt om hun noen gang vil få et svar fra moren.
Etterlyste på Facebook
Siden Vibeke gikk ut med sin historie på Facebook 17. mai i år, har innlegget hennes vært delt nærmere 20 000 ganger. Hun har fått tilbakemeldinger fra en rekke mennesker, både i inn- og utland. Folk støtter henne, heier på henne – og har også gitt konkret hjelp. Men så langt er det ingen klare svar.
En jente som har skrevet til Vibeke, mener at mannen på bildet kan være jentas avdøde far. Denne mannen, som døde for mange år siden, kan knyttes til Vibekes mor rent geografisk, men ellers er det ingen holdepunkter på at de to kjente hverandre. Jenta skal være villig til å ta en DNA-test. Vibeke ønsker fortsatt flere tilbakemeldinger. Hun har nå også bestemt seg for å ta en gentest, slik at hun kan utelukke noen spor – men følge andre.
«Hvis du dør nå, har jeg ingen»
Men en dag, da Vibeke er i slutten av 20-årene, tar hun mot til seg og nevner det igjen. Moren har da vært syk i en lengre periode, riktignok ikke alvorlig, men Vibeke er likevel bekymret. Over telefonen trekker hun pusten dypt og sier:
«Hvis du dør nå, har jeg ingen. Ingen!»
Det blir en kort pause i den andre enden. Men så er morens stemme der igjen. Litt utålmodig og en anelse irritert denne gang: «Vibeke, denne samtalen tar vi ikke nå.»
Mamma dør
Og med ett er det ugjenkallelig for sent.
En februardag i 2012 får Vibeke telefon fra søsteren. Hun har en vond og trist beskjed:
Mamma’n hennes – Mildrid Henna Solberg – er død. Det er et brått og uventet dødsfall. Det er hjertet som plutselig svikter. Hun mangler ti dager på å ha fylt 58 år.
Dødsfallet slår Vibeke helt ut. Hun kjenner en dyp sorg og et stort savn – og fortvilelse.
Sjokktilstand
Hun går inn i en sjokktilstand. Det blir måneder med mange tårer. Men også med sinne: Hvorfor? Hvorfor kunne ikke mamma fortelle om pappa? Hvorfor kunne hun ikke gitt meg sjelefred og svar? Hvorfor skal jeg gå rundt som en slags levende hemmelighet? spør hun seg selv.
Helt lukket
Når hun kommer seg ovenpå igjen, prater hun nok en gang med venner og slektninger. Er det noe mor har sagt, en liten replikk, som kan sette henne på sporet?
Men, nei, det er ingen svar å få. Selv nære slektninger har intet å fortelle. Det er tydelig at moren har vært helt lukket om dette – eller bedt om taushetsløfte fra de få som kanskje har fått vite noe.
Leter i fortiden
Er alt nå for sent – eller er det mulig å finne ham? spør hun seg.
Vibeke har sett fødselspapirene sine og vet at hun kom til verden på Orkdal sykehus den 1. desember 1976. Da var moren 22 år gammel. I fødselspapirene står det bare «ingen pappa».
Ut fra fødselsdatoen vet Vibeke at hun ble unnfanget i slutten av februar eller i begynnelsen av mars 1976.
Mammas liv
Mamma Milfrid gikk på Valdres yrkesskole, husstelllinjen, på Fagernes våren 1976. Denne våren arbeidet moren i helger og på fridager som værelsespike på Skeikampen Høyfjellshotell. Vibekes far kan altså ha jobbet eller bodd i Gausdal, Gudbrandsdalen eller Valdres. Men moren har også vært på besøk hos slekt og venner i Trøndelag i denne perioden – og kan ha truffet en mann der.
Mulighetene er mange, og spørsmålene til Vibeke likeså.
Delte på Facebook
Ja, spørsmålene er så mange at hun på selveste 17. mai i år tok et drastisk valg: Hun valgte å legge sin historie ut på Facebook (se egen ramme). Der la hun også ut bildet av mannen som hun fant ved morens konfirmasjonsbilde.
Hvorfor akkurat 17. mai?
Det er noe med fellesskapet og familiefesten denne dagen, og en følelse av tilhørighet som Vibeke føler at hun både har og ikke har. Hun har jo en flott ektemann og tre herlige barn. Barn som har begynt å spørre mamma hvorfor hun ikke har noen pappa.
De viktige røttene
Psykolog Anne Selvik sier det varierer fra individ til individ hvor viktig det er å kjenne sine røtter og få et svar når det gjelder sitt biologiske opphav.
- Jeg har jobbet med mange adopterte som har brukt mange år og mye tid og krefter på å finne frem til sitt biologiske opphav. Andre igjen har hatt en heller lunken interesse for å finne frem til sine røtter, og noen få har hatt stor motstand mot å vite noe eller ha noen form for kontakt. Dette gjelder dog adopterte, både norsk-adopterte og adopterte fra utlandet. Adopterte vet ofte veldig lite om sitt biologiske opphav før de eventuelt begynner å undersøke, forteller Selvik.
Vil vite
Psykologen mener imidlertid at Vibeke er situasjonen er en annen.
- Hun er ikke adoptert, og vet mye om sitt biologiske opphav på morssiden. Men hun vet ikke hvem faren er. Hennes behov for å finne sin far, sine røtter på farssiden, er en viktig emosjonell reise for henne nå. Hun trenger å vite, hun trenger å kjenne på en tilhørighet, et opphav, hun trenger å gjennomføre noe uoppgjort. Jeg håper hun finner noen svar, tilføyer Anne Selvik.
Sterkt ønske om et svar
Ville mamma likt at jeg valgte å gå ut med min historie på Facebook?
Det er et spørsmål Vibeke ofte stiller seg selv.
Og hun tror dessverre ikke at moren hadde likt det hun nå gjør. Men samtidig synes Vibeke at dette også handler om henne og hennes sterke ønske om å finne et svar. Og det er mye hun skulle hatt svar på, for eksempel om sykdommer, ansiktstrekk og egenskaper som hun ikke har arvet fra mamma.
Trebarnsmor selv
Etter at hun selv ble mor, er dette behovet blitt enda sterkere. Hun ønsker jo å kunne svare på alle spørsmålene som barna begynner å stille, og alle spørsmålene de vil stille i fremtiden.
Med et litt vemodig smil tenker Vibeke på sin eldste datter, Viktoria på fem, som synes det er veldig rart at mamma ikke har noen pappa. Hun mener at «mamma bare kan ringe ham».
Vibekes håp
Det er også andre spørsmål Vibeke har stilt seg gjennom alle år:
Finnes det en vond historie bak morens avvisning? Er det snakk om et overgrep – ble moren voldtatt? Eller – er det kanskje et kjent menneske hun forsøker å skjule? Eller en omreisende musiker? Eller kan det være en gift mann?
Uansett må det ha vært noe som måtte holdes skjult. Men nå – det har gått snart 39 år – nå kan man vel fortelle?
Det er i alle fall Vibekes håp. Hun vet at Norsk Ukeblad leses fra Lindesnes til Nordkapp. Er det én eller flere lesere som kanskje kan vite noe?
Kanskje det er en leser som sitter med en nyttig brikke i det store puslespillet hun har foran seg.
Vibeke lever i håpet.
Denne saken ble første gang publisert 06/09 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.