Tove fikk brystkreft med spredning
Da mammaen døde, tok Bendik (19) et viktig valg
- Mammas død skal ikke være forgjeves.
For fem år siden var Bendiks liv harmonisk, godt og ubekymret, slik livet skal være for en 14-åring. Slik starter også høstdagen som er begynnelsen på denne historien.
Vanlig skoledag
Den aktive 8.-klassingen har vært på skolen som vanlig. Da det ringer ut for siste time, venter håndballtrening. Han elsker å trene! Følelsen av ballen som forlater hånden akkurat i riktig øyeblikk, passerer keeperen og lager et lite svusj i møtet med nettmaskene. Lyden av suksess.
Etter trening sykler han sammen med de tre bestevennene sine hjemover mot huset i Vågsbygd, rett utenfor Kristiansand sentrum. Pedalene på den brune Merida-sykkelen beveger seg hurtig. Runde etter runde. Han har fortsatt energi igjen i kroppen da han parkerer sykkelen utenfor huset, småløper opp de få trappetrinnene, tar av seg skoene i gangen og går inn.
Slik skal livet være for en 14-åring
Alvorlig stemning
Den gode energien glir over til urolige bølger i sinnet da han ser mamma og pappa sittende ved spisebordet. Tunge. Nesten som stein. To par øyne som mest av alt skulle ønske de kunne rømme, men som er fanget i øyeblikket. Akkurat slik et ansikt ser ut før munnen skal åpne seg og alvorlige ord sakte skal fylle rommet, mens luften rundt dem blir borte.
Den tøffe beskjeden
«Nå er noen i familien døde», er den første tanken som farer gjennom Bendiks hode. Han blir bedt om å sette seg ned sammen med sin tre år yngre bror, Aslak. Tove går rett på sak, bruker ingen unødige ord: «Jeg er syk. De har funnet en kul i brystet. Det er kreft, og jeg må til Oslo for å operere. Heldigvis ble det oppdaget tidlig, så legene er optimistiske.»
Bendik forstår ikke helt hva det innebærer, bare at det er alvorlig. Han tar med seg Aslak ut i hagen. Setter seg ved siden av hverandre på trappen. Slik sitter de helt uten å bevege seg, mens de lytter til stillheten innenfra huset.
Starter behandling
Operasjonen finner raskt sted. Den er vellykket. Ved første kontroll får Tove beskjed om at kreften er borte. Hjemme i Vågsbygd spretter champagnekorken i taket. Men rekylen fra det avfyrte «skuddet» skal snart komme til å slå tilbake.
Januar 2010, noen små, hustrige sørlandsmåneder senere, får de beskjed om at kreften er tilbake. Med spredning. Ny behandling og nye operasjoner venter. Totalt skal Tove gjennomgå fire operasjoner, strålebehandling og cellegift. Samtidig forsøker familien å leve normalt, slik de alltid har gjort. Tove ønsker det slik.
Normal unntakstilstand
Hun er sterk, en beinhard bergenser. Fortsetter i 80 prosent stilling i jobben sin som sykepleier. Fortsetter å være 100 prosent til stede for guttene. De merker ikke mye til morens sykdom, men inne i Bendik vokser det frem mange spørsmål. Informasjonen som når ham via de hvite frakkene, er ikke tilstrekkelig. Derfor begynner han å lese.
Desperat etter kunnskap
Bendik leser alt han kommer over. Faglitteratur fra inn- og utland. Bøker han finner på biblioteket og ikke minst alt han kommer over av informasjon på nettet. Nærmest desperat navigerer han seg gjennom informasjonshavet innen onkologi – studier og behandling av kreft.
Dessverre skal han oppleve at bøkenes mest dystre kapitler slår til. I september 2013 får moren beskjed om at kreften har spredd seg videre til ryggmargen. Det er ikke lenger noe legene kan gjøre.
Dødsdom
Selv etter at Tove har fått dødsdommen fortsetter hun å være en omsorgsfull mamma. Hun skal også komme til å gjennomføre det som senere vil fylle Bendik med takknemlighet og gode minner oppi alt det vonde.
Hjelper mot tomrommet
Når sorgen først rammer føles det meningsfylt for mange å engasjere seg i viktige saker, forteller psykolog Anne Selvik:
– Mennesker i sorg har behov for å skape en mening i det meningsløse. Å engasjere seg aktivt i en sak knyttet til det man sørger over, vil kunne skape en slik mening. Samtidig får man også et engasjement som kan avlede fra det å skulle kjenne på savnet og tapet hele tiden. Litt av tomheten kan fylles.
- Sterke følelser øker også engasjementet i seg selv. Følelser virker som et psykisk lim som binder tanker, handlinger og følelser sammen. Derfor ser vi ofte at vonde opplevelser fører til sterkt engasjement, tilføyer Selvik.
Få dager etter dødsdommen blir hun med sin eldste sønn til Danmark på håndballturnering. Hun har alltid backet ham. Vært hans største supporter. Bendik tenker at han aldri har sett eller hørt om et menneske som har vært så glad etter en slik ubeskrivelig og tung beskjed.
Men gradvis forsvinner Toves krefter. Kroppen blir stadig tynnere, ansiktet mer og mer hult. Det tidligere så rause og varme smilet har snart ikke mer plass å leve på.
Annerledes 18-årsdag
23. januar 2014 fyller Bendik 18 år. Dagen tilbringer han ved sin mors side ved lindrende enhet på sykehuset. Han skal ikke komme til å se henne mange ganger etter dette. Tove ønsker nemlig at barna skal slippe å se henne gå til grunne, se at motorikken blir borte, at huden som omgir den stadig skrinnere kroppen, blir gusten og grå. Helt til de ikke kjenner igjen sin egen mor, og hun ikke kjenner igjen sine egne barn.
Torsdag 13. mars besøker Bendik moren igjen. Han er der for å ta farvel. Tove er i en fase der hun ikke responderer på noe. Store doser morfin tilføres, slik at hun skal slippe smertene. Likevel skjer det noe da Bendik nærmer seg sengen.
«Hei, Bendik», sier hun. Det er alt moren får frem, før hun forsvinner tilbake. Det er som å se en person i koma, tenker Bendik, og vet at dette er siste gangen han skal se moren sin i live.
Øyeblikket
Tre dager senere, søndag kveld, er han på besøk hos kompisen som bor i huset rett bortenfor dem selv. Kvelden glir over i natt. Omtrent akkurat i det Bendik sier ha det til kameraten, forlater det gule huset og går de få meterne hjem, slipper Tove taket. Klokken viser 04.45.
Neste morgen kommer pappa Erling inn på rommet. Det er disse tre ordene han bærer så tungt på: «Mamma er død».
Blir sint
Bendik kjenner ingenting. Føler seg bare tom. Gjennom hele sykdomsperioden har familien støttet hverandre og kommet enda tettere hverandre. Likevel har Bendik stengt noe ute. For å beskytte seg selv.
Da han ankommer sykehuset og får se moren, kommer reaksjonen. For første gang på så lenge han kan huske, begynner 18-åringen å gråte. Samtidig velter sinnet frem. Han klarer ikke å holde tilbake. Hånden han er vant til å skyte hardt med på håndballbanen, eksploderer. Med voldsom kraft slår han hull i veggen. Kanskje er det akkurat i dette øyeblikket han bestemmer seg. Han skal vie livet sitt til kampen mot kreft.
Rød omsorg
– Jeg ønsker å bidra med min erfaring, sier Bendik.
Han sitter ved spisebordet hjemme. Det samme bordet der han for fem år siden mottok den tunge beskjeden. Han forteller stolt om den vellykkede innsamlingsaksjonen han nylig gjennomførte sammen med sine medruss til inntekt for kreftsaken. Russ fra hele landet deltok i innsamlingen. Selv har han vært aksjonsleder ved Vågsbygd videregående skole.
– Vi var over hundre stykker fra skolen som stilte med innsamlingsbøsser. Resultatet ble 145 090 kroner! Pengene er øremerket kreftforskning.
Bendik smiler.
– Det er fint at russen kan bidra, og at folk ser andre sider ved oss.
Vil bli kreftlege
Selv stopper engasjementet hans på ingen måte her. Han er bare så vidt i gang.
– Jeg ønsker å ta legeutdannelse og deretter spesialisere meg på onkologi.
Seks års legestudier og ytterligere fem år med spesialisering skremmer ikke unggutten.
– Kreftsaken er blitt en slags livsoppgave. Det er dette jeg ønsker. Det hjelper meg også å bearbeide opplevelsene, føle at jeg kan gjøre en forskjell, leve ut mammas tanker og bety noe for andre. Jeg håper å kunne bidra til at andre slipper å oppleve det samme som oss.
Viktig forskning
Bendik ønsker å forske på tilpasset kreftbehandling.
– Det er så mange ulike krefttyper og behandlingsmetoder. Ved å kunne stille helt presise diagnoser og skreddersy behandlingen til hver enkelt pasient, vil behandlingen både bli mer treffsikker og effektiv. Da kan man være tøffere mot kreften, samtidig som man er mer skånsom mot pasienten. Dermed vil unødige bivirkninger avta og ikke minst viktig: Enda flere vil vinne over sykdommen.
Videre
Da Norsk Ukeblad besøker Bendik, er det tre dager til Tove skulle fylt 51 år.
– Det gjør sorgen sterkere igjen, sier Bendik.
– Selv om savnet blir mildere med tiden, vil det alltid være en tomhet etter mamma som ingen kan fylle. Jeg tenker litt på det – når jeg en gang skal gifte meg, få egne barn, et eget hjem. Mamma vil aldri være der å ta del i det. Heldigvis har jeg pappa, familien og gode venner. Bestemoren min har vært en fantastisk støtte for oss. Hun bor 45 minutters kjøretur unna, men kommer hit fire ganger i uken. Mormor og morfaren min i Bergen har jeg nettopp vært på besøk hos. Før var jeg der kanskje én eller to ganger i året. Nå har jeg vært hos dem to ganger på én måned. Det som har skjedd, har brakt oss tettere sammen.
Ønsker ikke sympati
Bendik smiler. Er det en ting han ikke ønsker, er det sympati.
– Mange på min alder tenker kanskje ikke så mye over at man skal miste de nærmeste. Jeg er nok blitt tidlig voksen, men jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg! Jeg vil at folk rundt meg skal behandle meg som et likeverdig menneske, ikke som en stakkar.
Bendik løfter blikket. Smiler igjen. På gulvet står en eske full av russeeffekter. En morsom tid sammen med gode venner og klassekamerater venter rett utenfor døren.
Selvsagt gleder han seg!
Denne saken ble første gang publisert 10/05 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.