Fikk beskjed om kreft og barnebarn på samme dag
- Jeg ble bestemor da jeg trengte det mest
På én og samme dag fikk Anne Merete (52) den aller verste og den aller beste telefonen i sitt liv.
I en påskepyntet stue med duft av skoleboller og superlim sitter to bestevenner i dyp konsentrasjon over et spisebord dekket av fargerike fjær.
– Jeg vil lime fjær i håret også! sier Josefine Bunæs Myklevold på seks år.
Hun er på miniferie hos bestemor Anne Merete Christensen Myklevold. De elsker tiden alene, bare de to. Da skravler de om alt og ingenting, strikker dukketepper sammen – eller bare pusler med hvert sitt i rekkehuset på Frogner i Akershus.
– Josefine ble til da jeg trengte det aller mest, sier Anne Merete alvorlig og tankefull.
Men det skal bare et blikk til mot barnebarnet, så er lyset og smilet tilbake både i ansiktet og i øynene hennes.
Den største glede – og den største sorg
Det holdt på å gå helt galt i livet til bestemoren med høyt hår og høye sko. Anne Merete glemmer aldri 20. februar 2008: Hun har vært livredd hele uken siden mammografien der legene oppdaget kulen i brystet hennes. Hun har nesten ikke spist eller fått sove. Det var et sjokk hun umulig kunne forberede seg på. Halv 11 på formiddagen skal hun ringe legen. Hun ringer tre ganger uten å få tak i ham. Til slutt ringer legen henne.
Han trenger ikke å si mer enn åpningsspørsmålet: «Er du alene hjemme?». Da vet Ann Merete at hun må kjempe en kamp hun har stor risiko for å tape.
Kvalm av dødsangst
Dødsangsten sprenger på i hodet og magen, og hun klarer ikke å slutte å gråte. Det klarer heller ikke mannen hennes, Morten Christiansen (57). Hun skvetter, for hun har nesten aldri sett ham gråte. Veggene kommer nærmere, og hun kjenner på redselen for å dø. Den får magen og hodet til å gynge. Hun kaster opp. Morten er like redd, og holder henne hardt inntil seg.
«Jeg kan ikke dø nå! Det har jeg ikke tid til!» roper det inni hodet hennes. Hun klarer ikke slutte å skjelve. Morten ringer moren hennes og søsknene. Hun orker ikke selv.
Når datteren kommer hjem, forteller de henne det sammen. Så ringer Anne Merete sønnen sin, så også han får vite. Lenge ligger hun sammen med datteren på gulvet. De gråter sammen. Det går ikke an å gjøre noe annet.
Det blir mørkt ute, men inni Anne Merete er det enda mørkere. Hvordan skal hun klare dette? Hun har brystkreft, den alvorligste typen. Den har nådd fase tre. Av fire.
Klokken halv seks ringer sønnen tilbake. Han forteller at hun skal bli bestemor om åtte måneder. De hadde ikke tenkt å fortelle det så tidlig, men plutselig ble alt forandret … Nå gråter Anne Merete enda mer. Av glede denne gangen. Hun har drømt om å bli bestemor så lenge! Hun kan bare ikke dø nå!
Slåsskjempen våkner
Stemmen i hodet hennes er skrudd opp på maks styrke, og den sier: «NÅ får du bare ikke lov til å gi opp! Du skal operere bort kreften og bli frisk! Du skal se barnebarnet ditt – ikke dø fra det.»
– Å få denne gledens beskjeden ga meg styrke og den fightergutsen jeg trengte! sier hun.
Det er den viktigste beskjeden hun har fått i sitt liv – da hun trengte det aller mest. Da hun åtte dager senere får valget mellom å fjerne bare kulen eller å ta hele brystet, svarer hun kontant at de må fjerne alt. Det var en klok avgjørelse. Det viste seg nemlig at brystet hennes skjulte enda en kul...
Mister håret
Åtte måneder, én operasjon, mange cellegiftkurer og strålebehandlinger senere kommer den store dagen.
Hun hører sønnen og samboeren romstere i leiligheten under henne klokken fem om morgenen. De bor på denne tiden i samme hus. De drar i all hast til sykehuset, og sender den vordende bestemor beskjed om tingenes tilstand. Anne Merete står opp. Hun er et eneste stort smil i speilet på badet. Håret er nesten borte. Øyenbrynene også. De ble dratt av da hun tørket seg med et håndkle etter dusjen en dag. Neglene har løsnet, og bena er blitt skjøre. Mange morgener har hun våknet med puten full av lange hårtuster. Det gjør ingen ting – hun er på vei til å bli frisk! Hun sminker seg som hun pleier.
– Ja, den dagen jeg går ut uten sminke – da har jeg mer enn én fot i graven, sier hun – og ler hjertelig.
Barnebarn-resepten
Det er 6. oktober 2008. Siste cellegiftbehandling har hun hatt dagen før. Hun er egentlig så full av cellegift at hun ikke kan få lov til å komme inn på fødeavdelingen. Giften utsondres nemlig gjennom huden. Hun vet at det er sånn, men tenker ikke på det i sin glede og iver. Anne Merete drar til byen og kjøper et nydelig, lite gullarmbånd hos gullsmeden. Så bærer det spent videre til sykehuset. Jenta er født. Anne Merete er blitt bestemor!
Hun kan ikke få kommet seg dit fort nok for å se det lille vidunderet. Ingen pleiere nekter henne. I ettertid har Anne Merete tenkt at de måtte ha sett hvilken forfatning hun var i – men at de nok ikke hadde hjerte til å stoppe henne.
Ikke tid til å dø
Med like lite hår som sitt aller første nyfødte barnebarn tar hun imot Josefine inni et mykt, grønt og gult teppe. Huden hennes må ikke berøre Josefines. Mest av alt har hun lyst til å susse vilt på den lille bylten, men må la være. Det kan være skadelig for den vesle jenta, som uten at hun vet det har reddet bestemors liv. Og det skal hun gjøre i flere år fremover. Bestemor har ikke tid til å dø nå som det har kommet et nytt liv, i tillegg til alle andre hun er glad i. Hun vil se dette lille barnet vokse opp. Anne Merete lar gledestårene trille fra vippeløse øyne mens hun allerede begynner å drømme om å bli oldemor også.
Når den vesle familien kommer hjem, forstår de alle alvoret. Bestemor må ha hjelp, og Josefine er vidunderkuren. Babyen får egen seng i Anne Merete og Mortens stue. Hun sover ofte der. I timevis kan bestemor sitte og se på henne sove. Og de går lange trilleturer.
– Bare det å se på henne var nok til å holde motet oppe, sier Anne Merete.
Lette etter puppen
Det blir fem år med medisinering og kamp for nytt bryst. Omsider er det på plass.
– Husker du hva du gjorde da jeg viste deg at bestemor bare hadde én pupp? spør Anne Merete og ser på Josefine.
Den vesle jenta kniser og blir litt forlegen.
– Jeg spurte hvor puppen din var hen, og gikk rundt i hele huset ditt for å lete etter den, svarer hun til slutt og ler.
Hun sitter godt i bestemorarmkroken. De to er blitt venner for livet. På mer enn én måte.
– Når jeg var sliten og trett eller kvalm etter medisiner eller strålebehandlinger, betydde det alt for meg å ha en liten, frisk, gurglende baby rullende rundt på stuegulvet. Det hjalp meg både gjennom smerter og frustrasjon, hormontabletter og herceptinen jeg fikk hver 3. uke intravenøst i ett år. Det gjorde at hjertet mitt bare fungerte 50 prosent. Babyen hjalp for alt. Også når dødsangsten kom i sine lunefulle bølger, forteller Anne Merete.
Sterke bånd
Bestemoren har båret Josefine til dåpen, fulgt henne til første skoledag – og har hatt åpent hus for den vesle i hele hennes liv.
I barnehagen lagde hun alltid ting til bestemoren også – ikke bare til foreldrene. Ofte har hun vært hos Anne Merete istedenfor i barnehagen. Det har gitt dem verdifull tid sammen, som har skapt sterke bånd. Josefine har eget rom hos besteforeldrene, og forstår når bestemor er i dårlig form og trenger ekstra ro. Da pusler hun med sitt. Ellers liker de å svømme, gå på ski, på kino eller teater sammen. De baker og strikker – men synes det fineste er at de ikke trenger å ha aktivitet hele tiden når de er sammen. Å være i samme rom er ofte nok.
Viktig omsorg
Psykolog Anne Selvik sier det er vanlig å bli redd når en rammes av alvorlig sykdom som kan føre til døden. Da er det viktig å ha nære og kjære å snakke med, få omsorg fra, samt trøst og oppmuntring.
- Andres nærvær fører også til at vi blir avledet fra grublingene og den mest intense angsten som ofte kommer når vi er alene. Vi mennesker søker oss til andre både i krisetider og i livet generelt. Ømhet og berøring roer oss. Gode samtaler er helende for sjelen. Og i krisetider er nærhet og omsorg fra dem vi er glad i spesielt viktig, ikke minst fordi nære og kjære kjenner oss og ofte vet hva vi trenger, forteller Selvik.
Hun legger til at hvis den som gir omsorg ikke helt vet hva han/hun skal gjøre, kan den som er syk fortelle hvordan omsorgen skal gis, om han/hun trenger avledning, en klem, eller en samtale om det vonde.
- Trygghet i relasjonen fører til åpenhet i samspillet. I krise vil vi og bør vi ikke være mye alene, påpeker psykologen.
Blir fort sliten
I dag har Anne Merete fått enda et barnebarn å glede seg over – Millie Mathea (2).
Bestemor er pr. definisjon frisk fra kreften, men har måttet akseptere at hun aldri mer kan jobbe som før. Til det blir hun for fort sliten og ukonsentrert. Hun er i dag 80 prosent uføretrygdet. Men livet er godt, og det sender jevnlig solstråler inn i både huset og hjertet til den fargerike bestemoren.
– Josefine sier jeg skal bo hos henne når hun får hus. Der skal det være en klokke jeg kan ringe med når jeg trenger hjelp, og hun skal kjøre meg dit det er nødvendig. Så jeg er ikke redd for alderdommen med et slikt herlig barnebarn! sier Anne Merete og drysser en favn av fargede fjær over Josefines hode. Det blir mottatt med frydende hvin og strålende smil. Livskraft mot kreft.
Denne saken ble første gang publisert 05/04 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.