Gravide Cecilie fikk akutt morkakesvikt
- Vi vil alltid ha et barn for lite
Siste kontroll viste at alt var i skjønneste orden med babyen i magen, og Cecilie forebredte seg på fødsel. Men på sykehuset slo jordmoren raskt alarm.
7. januar 2014. Det er tidlig morgen hjemme hos Cecilie Revheim (27) og Idar André Olsen (33) i Sandvika i Vigra på Sunnmøre. Datteren Leah på to år sitter på mammas fang. Leah kysser den store magen og vet at der inne lever lillebror. Han har allerede fått navnet Jonathan.
Dette vil bli et begivenhetsrikt år. De skal bli en familie på fire, og Cecilie og Idar André planlegger bryllup til sommeren.
I hui og hast
Det er ikke lenge igjen til terminen, og denne dagen føler Cecilie seg uvanlig sliten. Hun kjenner små tak i ryggen. Etter at hun har levert Leah i barnehagen, legger hun seg ned for å hvile. Takene blir kraftigere og kraftigere, og hun kontakter Idar André, som skynder seg hjem. Cecilie hadde styrtfødsel da Leah kom til verden, og hun tenker at det like godt kan skje igjen.
Vannet går mens hun pakker tingene sine. Nå haster det. De vet hvor fort fødselen kan gå. Hodet til fosteret hadde heller ikke festet seg da Cecilie var på kontroll dagen før. De ringer derfor sykehuset, og ikke lenge etter kommer en ambulanse for å hente henne.
Intet liv
På sykehuset fester jordmoren apparatet som skal måle fosterlyden. Så blir det stille. Helt stille. Cecilie kjenner pulsen stige og spør: Er det ikke lyd? Jordmoren svarer at hun bare må finne ut hvor babyen ligger. Hun prøver flere ganger. Plutselig begynner jordmoren å skjelve på hånden. Alarmen går, og på få sekunder er fødestuen full av jordmødre og leger. De prøver seg med ultralyd. Cecilie er for redd til å se på skjermen. Hun og Idar André holder hardt rundt hverandre.
Besøk Cecilies blogg
Vil du lese mer om Cecilies tanker, besøk bloggen hennes her.
Like etter kommer beskjeden fra legen: «Beklager, men her er ingen tegn til liv. Her er ingen tegn til liv!».
Ordene skjærer gjennom Cecilies ører, hode og hjerte mens riene herjer med kroppen hennes uten pause. Hun hyler og skriker i Idar Andrés armer og tenker at det kan ikke være sant. Hvordan kan Jonathan være død? Hun hadde da vært på kontroll dagen før, og da var jo alt bra. Hun hadde til og med kjent mye liv i natt. Smerten hun føler, er ikke til å holde ut, og hun kan ikke ta inn over seg det legen har sagt.
Får ikke keisersnitt
Selv om fødselen er godt i gang, vil Cecilie ha keisersnitt. Hun må få Jonathan fortest mulig ut, sånn at de kan få liv i ham. Siden hun samme natt hadde kjent ham sparke, har hun et lite håp om at de skal klare å berge ham. Men keisersnitt får hun ikke på grunn av infeksjonsfaren. Legene vet ikke hvorfor Jonathans hjerte har sluttet å slå, så derfor kan en eventuell infeksjon føres over til mor. Nå er det hun som er viktigst.
Men Cecilie vil bare gi opp alt. Hvordan skal hun makte å føde et barn som hun vet er dødt? spør hun seg selv. Hun ser på Idar André, og der finner hun den styrken hun trenger. Det er bare å brette opp ermene og stå på. Dette må de klare sammen. Hun klamrer seg fast i ham. Hun ser at han forstår at det er nå det gjelder å være sterk.
Men fødselen er ingenting i forhold til den smerten som hun kjenner når hun endelig får Jonathan inntil seg. Verdens nydeligste engel ligger der så fredelig og stille. Uten en eneste lyd.
Mens Jonathan ligger i armene til mamma og pappa, tilbyr en klok jordmor å kontakte en fotograf som kan ta bilder av Jonathan før han blir tatt fra dem for godt. Fotograf Aida Kjerstad Urkedal rydder timeplanen og kommer med én gang. Hun vet at bilder som blir tatt i sånne øyeblikk, blir svært verdifulle i ettertid.
Begravelse
Siste gang Cecilie får holde babyen sin, er den dagen de skal legge ham ned i den lille barnekisten. Cecilie tar ham tett inntil brystet. Sammen med Idar André vasker og steller hun gutten. Det er fint at det bare er de tre. De tar på ham hentesettet som Jonathans bestemor har strikket. De kler på ham ull fra innerst til ytterst. Ullteppet som Cecilie har laget, tuller hun godt rundt barnet.
Dagen etter er det minnestund. Det er siste gang den lille familien får se Jonathan. De reiser tomhendt hjem fra sykehuset, og syv dager etter fødselen følger de ham til graven.
Cecilie og Idar André er en del av en sammensveiset vennegjeng. Vennene spør rett ut om hvordan Cecilie og Idar André har det, og om det er noe de kan gjøre for dem. Ofte bare vet de hva de trenger uten at Cecilie og Idar André sier noe. De kommer med mat på døren, eller de sender en klem eller et hjerte på sosiale medier. Dette gir paret energi.
Cecilie og Idar André får et stort behov for å lese om andre som har opplevd det samme. Det gjør godt å lese at sorgen en gang blir lettere å bære, selv om det ikke kjennes sånn nå.
To måneder etter fødselen starter Cecilie bloggen «Livet i Sandvika – tanker og grublerier i hverdagen». Det er ren terapi å skrive om hendelsen som har snudd opp ned på livet deres. De er så utrolig stolte av Jonathan, og det føles derfor riktig å dele ham med andre. Slik lever han på en måte videre.
Bryllup
Så kommer sommeren, og bryllupet blir som planlagt. Cecilie og Idar André vier seg i Vigra kirke 23. august, samme sted som Jonathan ligger begravd. På den måten blir det litt som om han er med dem den dagen. Cecilie og Idar André klarer å glede seg, og det blir en fantastisk dag med familie og venner. Slik er året 2014. Sorg og glede hånd i hånd.
7. januar, den dagen Jonathan skulle ha fylt ett år, lager de en markering.
Graven til Jonathan blir pyntet med ballonger og flagg, og under en fargerik himmel får de en fin stund for seg selv på kirkegården. Etterpå kommer venner i samlet flokk med blomster, engler og bamser. Og de leser høyt fine ord som de har skrevet til Jonathan.
Ønsker seg flere barn
Cecilie og Idar André har fått vite at Jonathan døde på grunn av akutt morkakesvikt. De kan tenke seg flere barn i fremtiden. Men når det skal skje, er det viktig at de er helt klare for det. Dessuten er de bevisst på at det nye barnet aldri kan erstatte Jonathan. Uansett hvor mange barn de får, vil tomheten og savnet alltid være der.
Da er det godt at de har hverandre. Cecilie opplever at Idar André på en måte er halve henne. Det er ingen som kan forstå henne sånn som ham. De to er hverandres store støttespillere, og Jonathans død har gjort forholdet deres enda sterkere.
Morkakesvikt vanlig dødsårsak
Morkaken fungerer som barnets lunger og eneste ernæringskilde så lenge barnet er i mors liv. Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at morkakesvikt årsak til 15% av dødfødslene i Norge.
Borghild Roald, professor ved Avdeling for patologi ved Oslo universitetssykehus (Ullevål), mener morkakesvikt er den vanligste årsaken til dødfødsler.
- Morkakesvikt vil si at morkaken helt eller delvis ikke lenger klarer å dekke barnets behov for næring, surstoff og fjerning av avfallsstoffer. Det er grader av kronisk morkakesvikt, fra lett svikt som kan føre til at barnet veier litt for lite til betydelig svikt der barnet stopper å vokse og i verste fall kan dø i mors liv. Ved å følge barnets vekst i livmoren, ved utvendig undersøkelse eller spesielt ved ultralydundersøkelse, er det mulig å oppdage om barnet slutter å vokse som normalt. Da mistenker man kronisk morkakesvikt. Den viktigste behandlingen av alvorlig morkakesvikt er å avslutte graviditeten ved å indusere fødsel eller foreta keisersnitt. Lungenes utvikling og modning er avgjørende om et for tidlig født barn overlever, forteller hun.
Ved en akutt morkakesvikt reduseres funksjonen i morkaken raskt, oftest fordi morkaken delvis løsner fra innsiden av livmoren.
- Dersom morkakesvikten kan relateres til sykdom i morens blodårer, kan man behandle mor gjennom hele eller slutten av graviditeten med varianter av blodfortynnende medisiner, sier Roald.
Vår skatt på jord
– Vi prøver hele tiden å ta nye steg. Vi tar sorgarbeidet i vårt eget tempo. Jeg tenker at ett år er gått, og jeg puster fremdeles. Men sorgen er fremdeles like vond, og savnet etter Jonathan er minst like stort, sier Cecilie og ser på sin mann i sofaen hjemme på Vigra.
De holder hender, noe de gjør mye oftere enn før.
Noen dager lurer Cecilie på hvordan hun skal klare å holde ut, men innimellom kommer det heldigvis dager da livet er litt lettere å leve. Hun blir fort sliten og da er det godt å komme seg ut i naturen. Det å høre bølgeskvulp og å se naturkreftene i sving er god medisin.
Og så er de utrolig takknemlige for å ha Leah.
– Hun har vært vår største glede og mening i alt det meningsløse, sier Idar André.
– Nå har vi en himmelskatt, men Leah er vår skatt på jord, sier Cecilie og ser varmt på datteren.
Alltid i hjertet mitt
Blonde krøller omkranser et søtt ansikt med et strålende smil. På seg har hun et rosa tyllskjørt som enhver prinsesse bør ha. Hun prøver forsiktig å distrahere mamma og pappa mens de prater om det de har opplevd.
– Det er akkurat som om hun skal få oss litt vekk fra alt dette triste. Leah har overrasket oss mye etter at Jonathan døde. Hun er blitt svært omtenksom og opptatt av at vi skal ha det bra, sier Cecilie.
– Vi føler jo veldig på det at hun også er blitt frarøvet noe. Endelig kom Jonathan, og så skulle vi ikke få ha ham med oss hjem.
– Jonathan lå under mitt hjerte i ni måneder. Nå bor han i mitt hjerte for bestandig, sier Cecilie.
– Men det vil alltid være et barn for lite.
Denne saken ble første gang publisert 20/03 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.