Kongen av Koenigsegg

Bård Eker starter en Koenigsegg. Skyggen av et smil danser rundt munnvikene hans da han vrir om nøkkelen. Utstillingslokalet blir fylt av en motorlyd som har vært utrydningstruet i mine ører etter for mange år med befatning av japanske riskokere. Han gir gass på tomgang. Det buldrer og brøler og brummer langt inn i hjerterøttene, sannsynligvis er det bare et fullsatt Fredrikstad stadion og hjemmeseier som kan overdøve kakofonien akkurat nå. 30 sekunder er alt vi får. Men det holder akkurat. 30 sekunders motorlyd fra en Koenigsegg CCGT kan vi leve lenge på.

En time før:

- Neste gang dere kommer hit, så ta på dere sko med borrelås, okei, guttær? sier Bård Eker på bred Fredrikstad-dialekt.

- Eller tresko, legger han til.

Vi er ikke helt sikre på om han fleiper eller ei, men vi er sikre på at tempoet han har introdusert oss for ikke er kødd. Vi er nettopp ankommet industrigründerens vesle imperium på Torsnes utenfor Fredrikstad, og Bård kommer løpende ut og introduserer seg selv.

- Så du er fotografen, ja? Hei! Og takk for sist. Hvor mange er dere, egentlig? Deg også? Du er schjonnalisten? sier han med trykk på første stavelse og henvender seg til meg.

- Du er en sånn en som skal snakke lenge, du? Drikke kaffe og sånt? Hakke tid te det, jeg vøttø, sier Bård og ler.

- Godt du har på deg joggesko, gliser Geir Moen, selv gammel storsprinter og en av Ekers mange høyre hender.

- Kom igjen, nå er dere treige. Bli med så vi kan se hvor vi tar bildene. Her og her og her og... her.

I løpet av to og et halvt minutt har vi småløpt mellom syv forskjellige avdelinger - alt fra produksjonsplasser med digre maskiner til kontorlokaler hvor vi må ta av oss på beina. Derav kommentaren om borrelås. Skolisser tar nemlig for lang tid, og tid er dyrebart for Eker. Han kaster ikke bort tiden på småprat. Nå delegerer han seg selv og et par av sine 100 ansatte til å delta på et bilde.

- Ok, vil du jeg skal stå sånn? Eller sånn? Kom igjen, Raymond, du skal være med på bildet. Kjapp deg, Siv! Dropp sminken! Du må være med, du også.

Det må understrekes at alt sies med et glimt i øyet. Det ser ut som om det er gøy å jobbe for Bård Eker. For selv om tempoet hans hadde gitt selv en topptrent 22-åring hjerteinfarkt etter et par uker, er hans blendede engasjement og sympatiske væremåte umiddelbart fascinerende.

- Du skulle sett ham for et par år siden. Nå har han roet seg betraktelig. Han har fått barn, og dama hans holder ham i ørene, sier Eker-ansatte Raymond Hissingby da vi er ute.

Bård Eker er energisk mann med lopper i blodet; besatt av jobben, besatt av fremdrift og besatt av å skape noe nytt. Han elsker å kaste seg ut i ting han ikke har greie på, med en arbeidsdag som varer fra seks-syv om morgenen og ikke ender før siste mail er sendt lenge etter midnatt. Han har full oversikt på makro- og mikronivå. Alle bedriftene hans går for fulle mugger. Det eneste han ser ut til å mangle, er nok antall timer i døgnet.

Nå skal han bare innom et kontor med en beskjed. Halvannet minutt senere kommer han ut igjen.

- Faen, guttær, nå er'e jeg som er treig her! Sorry, kommer nå. Følg etter meg, jeg tar mopedbilen! stresser han mens han løper av gårde bortover holka.

"Mopedbilen" har lite moped over seg. Det er en splitter ny Porsche Cayenne hybridbil. Vi legger på hjul etter Eker i vår lavtsenkede BMW bortover de humpete, telehivbefengte veiene på Torsnes, men sliter med å henge etter Bård de syv kilometerne ned til sentrum av Fredrikstad. Ikke på noe tidspunkt av turen holder vi oss innenfor 60-sonen, og på et sted er vi enige vi at alle fire hjulene letter fra bakken på den ræva asfalterte veien. Vi ankommer Hydrolift-fabrikken ved havna i Fredrikstad i om lag 11-12 sekunder etter Bård, som springer ut av bilen med mobilen på øret. Han forsvinner inn døra på fabrikken. Vi ser ham, han ser ikke oss. Vi stiller oss utenfor og venter. Halvannet minutt etter kommer han ut igjen.

- Hvor ble det av dere, da? Jeg fløy inn her et øyeblikk, jeg hadde noen beskjeder å overrekke gutta på fabrikken.

- Vi var rett bak deg.

- Så dere ikke!

- Er du travel nå? Hvor mange telefoner rakk du å gjøre unna på veien ned til fabrikken?

- He he, ja det var det, da. Det var derfor det gikk så sakte, vet du.

- Skal vi sette oss ned og ta intervjuet, da?

- Du, det tar vi stående. Jeg svarer så dårlig når jeg sitter, sier Bård.

Bård Eker er industrigründeren som på relativt kort tid har skapt seg et stort navn på flere områder. Han er heleier av båtprodusenten Hydrolift, deleier i Koenigsegg, har sitt eget designfirma og har blitt forhandler av Ducati motorsykler i Norge.

Da han tok over Hydrolift i 2002, hadde han knapt nok sittet i en båt før.

Og det begynte med et magaplask. Hydrolift var nærmest et konkursbo. Men Bård stablet det på beina igjen. Det ble verre. Tre år senere brant bygget ned. Natten før Eker skulle til Trondheim og kjøre Spirit of Norway-båten han kjøpte av Bjørn Rune Gjelsten, fikk han telefon om at Hydrolifts lokaler sto i flammer. Absolutt alt brant ned til grunnen. Samtlige millionbåter ble ødelagt. Borte ble også Eker og brorens mange (over 20!) motorsykler.

- Jaja, der forsvant den pensjonistsysselsettinga, he he, ler han galgenhumoristisk.

- Men det ser ut som du har fått nok å henge fingrene i nå?

- Ja, det er glemt, det der. Jeg er ikke så opptatt av å se bakover i tid. Heldigvis hadde vi også et godt forsikringsselskap som hjalp oss på beina igjen kjapt. Men vi tåler ikke en brann til.

- Hele Hydrolift brant ned, likevel dro du til Trondheim samme dag for å kjøre racerbåt?

- Ja, og vi vant!

- Hva er det som driver deg og ditt rasende tempo?

- Jeg tror det er at jeg er genuint misfornøyd med ting. Og så har jeg det iboende i meg at jeg alltid føler at jeg har jævla dårlig tid.

- Hva er det som gjør deg misfornøyd?

- Det aller meste. Det er ikke noen glede for meg å ta en tur med en bil eller båt. Fordi jeg leter hele tiden etter måter å forbedre produktet på. Det er litt slitsomt, egentlig.

- Så når du setter deg i en Koeniggsegg, en av verdens feteste sportsbiler, så koser du deg ikke?

- Joda, men jeg ser etter ting jeg kunne gjort annerledes hele tiden.

- Hvordan er det å jobbe for en fyr som deg, da?

- Det tror jeg er et helvete. Jeg hadde aldri klart det.

Begge foreldrene var gullsmeder og kunsthåndverkere. De var glødende opptatt av yrkene sine. Det smittet over på Bård. Allerede som åtteåring smidde han selv armringer og andre sølvgjenstander.

- Hva lærte du av å begynne å arbeide som åtteåring?

- Jeg lærte vel akkurat det - å arbeide. De var nødt til å jobbe doble skift, begge to, for å få det til å gå rundt. Gleden ved å skape ting. Det jeg også lærte, som de ikke var så gode på, var å ta betalt for ting.

Bård er tidligere roadracer, og det var med motorsykler hans interesse for fart, teknikk og ytelse startet. Han fryder seg over å ha tatt over agenturet for motorsykkelmerket Ducati.

- Jeg begynte å skru og kjøre, kjøre og selge motorsykler allerede som tolvåring. Så selv om det har vært bil, båt og annen design i mange år, er det å få Ducati på laget nesten som å vende hjem.

Ekers kundegruppe er folk med spesielle interesser og med spesielt god økonomi.

- Vi kjenner så å si alle kundene ved fornavn, sier Bård.

- For meg er det ingen forskjell mellom jobb og privatliv, selv om jeg prøver å være litt flinkere denne gangen.

Med "denne gangen" mener Bård de to jentene hjemme. Han har begynt på familielivet for andre gang, og har samboer og en toårig datter hjemme.

- Hvordan får du tid til å møte damer med de arbeidsdagene du har?

- Nei, det var jo på jobb vi møttes, da. Jeg kunne jo ikke bruke noe ekstra tid på det, he he. Og nå jeg har ansatt 100 mennesker til å gjøre alle de tingene jeg ikke er så god på. Og de er så flinke at det ikke blir særlig igjen til meg. Men jeg går og feier gulvet og sånt, da, sier han beskjedent og ironisk.

Da han møtte svenske Christian von Koenigsegg, skjønte de to at de tenkte samme tanker. Verden trengte en ny superbil. I 2003 gikk Bård inn på eiersiden, og eier nå halvparten. De fleste som kjøper Koenigsegg, viser seg å være gründere, som Bård. Selv har han en Koeniggsegg Agera i garasjen.

- Dekkongen Tommy Sharif var en av de som kjøpte seg Koenigsegg CCX og kjørte ut i første sving. Jeg tror han hadde eid bilen i 18 timer.

- Ja, og han er vel et godt eksempel på en som ikke er interessert i bilen. Han så bare på jippoen og antall spaltekvadratmeter det kunne gi ham i avisene, sier Bård.

- Han burde kanskje hatt et kjørekurs først?

- Ja, det er vel mye han skulle hatt.

Nøkkelen til entreprenørsuksessen mener Bård ligger i egenskapen av å kunne se det totalet bildet.

- Jeg er nok god som designer til å se betydningen av helheten. Design har ingen verdi hvis ikke satt sammen i et naturlig system med teknologi og funksjon. Produktet må ha en brukervennlighet og en økonomi, det skal se bra ut og så videre. Og alt er like viktig. Men det er ikke lett for verdens beste designer å se det. Jeg har erfart at jo dyktigere folk er på sitt fagområde, jo verre har de for å se helheten.

- Og hva er du dårlig på?

- Jeg har nok mye å lære på å kommunisere med folk. Jeg klarer ikke sitte stille, så det blir mange halve setninger. Men hadde det ikke vært for tempoet jeg holder, hadde vi heller aldri kunnet levere så kjapt som vi gjør. Det er en av våre store styrker. Så det blir å velge det nødvendige av to onder.

- Hva gjør du når du slapper av?

- Kjører motorsykkel. Gjerne på bane i 300 km/t. Da slapper jeg av. Og jeg jobber ikke lenger i helgene. Nå lever jeg jo den reneste slaraffenlivet i forhold til før. Men jeg er dårlig på å være sosial. Jeg liker meg best hjemme med familien. TV ser jeg aldri på, bortsett fra Sopranos.

- Du har en ekte interesse for det du driver med. Må dine ansatte også ha den samme gløden for å jobbe for deg?

- Godt spørsmål. Jeg vet ikke hva som gjør det, om det har noe med samfunnet eller tiden vi lever i, men det blir vanskeligere og vanskeligere å finne folk med geniun lidenskap. Vi prøver å være foregangsfigurer der og prøver å følge med. Jeg skal ikke leke gammal gubbe og si at alt var bedre før, men da hadde nok folk mer møkk under neglene. Nå kommer folk rett fra skolebenken og ut i jobb, det kan fort bli litt overfladisk. Så vi tester jo ut våre ansatte der.

- Betaler du bra?

- Nei, med vilje ikke. Jobber de her for pengenes skyld, blir det feil. Det er en av syretestene når du blir ansatt. Jeg vil ha folk som vil skape noe.

Han tar helst ingeniører rett fra skolebenken og former dem som han ønsker. De får ikke særlig glede at utdannelsen det første året. Da skal de bestå ildprøven med å få møkk under neglene i alle de andre avdelingene på arbeidplassen.

- Men jeg hadde jo aldri klart å ha 100 andre Bård Eker rundt meg. Det holder med én. Jeg er avhengig av folk som er gode på det de skal gjøre, og som liker meg for den jeg er. Synes du Bård Eker er en dust, blir det sikkert vanskelig.

Medarbeiderne hans må ha struktur slik at Bård kan leke.

- Jeg elsker det kreative aspektet. Men medarbeiderne mine kan ikke jobbe slik. De må jobbe etter en plan, så kan jeg være han gærne som kommer inn og endrer ting. Jentene på tegnekontoret, de har jernkontroll og er supernøyaktige. Jeg hadde vært fullstendig ubrukelig i en sånn jobb.

Eker økte formuen fra 58,6 millioner til 92,1 millioner i 2009, mye som følge av salget av det suksessrike selskapet Projectiondesign. Men bedyrer at han ikke er opptatt av penger.

- Så lenge man holder de innenfor bedriften, virker de som bensin på en motor. Man må ha penger for å fornye seg og gjøre smarte investeringer. Men personlig er jeg ikke opptatt av det.

Likevel innrømmer at han han unner seg litt luksus, med hytte på fjellet, Koenigsegg i garasjen, motorsykkel i kjelleren og så videre. Men Hydrolift-båt har han ei.

- Nei, båt har jeg faktisk ikke. Men det er tilbake til det jeg nevnte om at jeg er geniunt misfornøyd, og jeg bare føler jeg ser forbedringspotensiale. Jeg hadde ikke kost meg på båten. Jeg hadde bare tenkt hva som kunne vært gjort annerledes.

- Men du hadde fått låne en hvis du hadde villet?

- He he, ja, jeg tror nok det.

Bård Eker hadde store planer om å kjøpe opp den kriserammede, svenske bilfabrikanten SAAB i 2009, men etter intense måneder gikk salget i vasken.

- Vi brukte ni måneder hver eneste dag hele døgnet for å lære SAAB å kjenne. Men ting tok altfor lang tid, det var ingen bortsett fra oss som var interesserte i å få det i boks kjapt nok. Så det ble et pengesluk. Vi burde hoppet av etter tre måneder, men holdt ut i ni.

- Hva lærte du av det?

Masse! Jeg ville gjort det igjen. Det var fælt å såre så mange mennesker som levde i håpet. Men når vår egen bedrift led av det, og vi måtte hive inn håndkleet. Jeg hadde så lyst til å få det til.

- Ble du lei deg av at du ikke fikk det til?

- Ja, det var tråkig. Så da måtte jeg hjem og finne på noe nytt. Det var da vi kom opp med Koenigsegg Agera. Først nå er vi tilbake.

- Hva er det neste for Bård Eker?

- Ha ha, og det skal jeg si til deg? Det skulle tatt seg ut! Men for å være helt ærlig, vi har mange baller i lufta hele tiden, og så blir det litt tilfeldig hvem som ramler ned først. Jeg legger aldri noen planer. Du kan ikke spørre meg det typiske journalist-spørsmålet "hva gjør du om ti år", for jæ vættafaen, jæ. Jeg har ikke peiling, det er ikke sikkert jeg lever en gang. Det er jo prosessen dit som er interessant. Jeg står opp hver morgen uten å vite hva jeg skal gjøre. Men du kan banne på at jeg har dårlig samvittighet når jeg legger meg om kvelden.

Denne saken ble første gang publisert 16/11 2011, og sist oppdatert 03/05 2017.