Absint og monstre i Praha

Jeg kikket forsiktig ut av vinduet en gang til. For et øyeblikk siden hadde jeg sett noe bevege seg der ute. Noe stort og klumpete. Kunne det være...? Nei, det kunne ikke det! Eller... Jeg snudde meg mot kollega Andersen.

- Jeg tror vi har drukket nok absint.

- Nok? sa Andersen spørrende og litt sløret.

- Jeg tror jeg så ham, sa jeg.

- Så hvem? sa Andersen og kikke ned i det nesten tomme glasset med absint.

- Golem, sa jeg. - Jeg tror jeg så Golem.

- Er det en venn av deg? sa Andersen.

Jødenes beskytter

Men nei, Golem er ingen venn. Golem er et leirmonster skapt av rabbineren Löw en eller annen gang på slutten av 1500-tallet. Det er i alle fall det myten sier. Den gangen var det en stor jødeghetto i Praha. Golem ble skapt av rabbi Löw for å beskytte jødene som hadde mange fiender i byen. Skapt av leire og etter de samme prinsippene som Gud skapte Adam (som også ble konstruert av leire). Men i motsetning til Adam hadde Golem ingen egen vilje og kunne heller ikke snakke. Hva som til slutt skjedde med Golem er det ulike versjoner av. Noen sier at han etter hvert vendte seg mot sin herre, og derfor ble stoppet. Andre versjoner av historien foreller at det ikke lenger var behov for ham, og at han derfor ble gjort om til leire igjen av rabbi Löw. Og noen versjoner forteller at Golem fremdeles rusler rundt i Praha på nattetid.

En ting er i hvert fall sikkert: Rabbi Löw har levd. Han ligger begravd på den gamle jødiske kirkegården i byen. Den eldste jødiske kirkegården i Europa og en av Prahas mest besøkte og fotograferte steder. 12.000 gravsteiner kan beskues, men sannsynligvis er det begravd noe sånt som 100.000 mennesker der i flere lag.

Dessverre har stedet i løpet av de siste årene blitt til en inngjerdet turistmaskin, og for å få en kikk innenfor må du ut med sånn cirka 150 kroner.

Like ved kirkegården ligger Staronová synagóga (Den gamle-nye synagogen). Her skal Golem ligger begravd, mener enkelte.

En absint til, min herre?

Alt dette fortalte jeg til kollega Andersen mens vi satt og nippet til de siste absintdråpene.

- Så hva tror du, sa jeg etter en stund. - Var det selveste Golem jeg så der ute?

- Uansett hva det var du så, så trenger vi nok en absint til før vi går ut og kikker, sa Andersen.

- Du har nok kanskje rett i det, sa jeg.

For det er ikke hver dag man har muligheten til å drikke ekte absint med full dose malurt. Lenge var absint forbudt i store deler av den vestlige verden. Et unntak var Tsjekkia, som på tross at murring fra kommunistpartiet, hele tiden har servert det som en var bohemenes tørstedrikk.

I resten av den vestlige verden klarte avholdsbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet å få drikken forbudt i land eller land. Begrunnelsen for å stoppe salget var at absint inneholder malurt (Artemisia absinthium). Malurt inneholder thujon, et stoff som har mange likhetstrekk med THC, stoffet som gir rus i hasj og marihuana. En "ekte" absintdrink inneholder cirka to milligram thujon. Om dette har noen virkning i absinten strides de lærde om. Absint er en ekstremt sterkt sprit (den du får i Tsjekkia er på 70 prosent), så om du oppfører deg litt merkelig etter noen glass skal du ikke se bort ifra at det kan skyldes helt andre ting enn malurt. Absinten du i dag får kjøpt her hjemme er en betydelig snillere og svakere utgave, uten at det nødvendigvis har gått vesentlig utover smaken. Men tilbake til Praha:

- To til, sa Andersen og snart var bartenderen på ZanziBar (Lazenska 6) i gang med to nye drinker til oss.

Plassert på stake

Praha er selvsagt mer enn absint og menneskeskapte monstre. I denne byen, plassert i hjertet av Europa, finner du arkitektur og historiske bygninger som kan ta pusten fra den mest historieløse. Nesten hvert eneste bygg i byens sentrum er et lite kunstverk. Her finner du gotikk, barokk, rokokko og jugendstil om hverandre. En god start på et Praha-opphold er å gå den såkalte Kongeveien fra byens sentrum og opp til slottet Hradcany. Start turen ved Kruttårnet i Celetnagata, gå deretter til gamlebyens torg med statuen av reformatoren Jan Hus (som ble henrettet og plassert på en stake i 1415) og rådhuset med sitt astronomiske ur. Følg så Karlovagata som slynger seg gjennom gamlebyen, over den 516 meter lange Karlsbrua med sine 30 statuer (obs!, obs!, stedet er et eldorado for lommetyver) og følg bakken opp til slottet.

På vei oppover kan du stoppe på en av de mange ølkneipene og smake på det helt utmerkede tsjekkiske ølet (havner du på et dyrt sted må du kanskje ut med noe sånt som 30 kroner for en øl, men mange steder kommer du unna med en tredjedel...).

I området finner du også enkelte helt ok spisesteder. Men forvent ikke all verdens service. Tsjekkiske servitører vet knapt hva normal høflighet er (det finnes unntak, men de er ikke i flertall), og sjekk regningen nøye. Brød som sto på bordet idet du kom, og som du ikke har rørt, kan du raskt bli fakturert 70-80 koruna for pr. person! (cirka 20 norske kroner).

Selv stakk vi innom restauranten Certovka (gå over Karlsbrua, deretter til høyre), som lå helt nede i vannkanten og med utsikt til Karlsbrua. Fantastiske omgivelser, forferdelige kelnere og litt kjedelig mat. Men utsikten var verdt det hele.

Kriminell i taxi

På vei oppover mot slottet stoppet vi også (eller rettere sagt: ble stoppet av en ung dame) på restauranten Bazaar (Nerudova 40). Spennende lokaler, fin bakgård og kanskje Prahas billigste lunsj (det er i hvert fall det de hevder selv...), var nok til å lokke oss innenfor dørene. Blir du utover kvelden skaffer betjeningen deg en taxi før du setter kursen hjemover. Akkurat det er ikke å kimse av. Flere av byens taxiselskaper er styrt av mafialignende grupper som kun har et mål: Å lure deg (en liten trøst er det at lokalbefolkningen også blir lurt). Så skal du kjøre taxi, bør du absolutt avtale prisen på forhånd eller få et utested/hotell til å bestille bil. Kommer du over en taxisjåfør som er villig til å bruke taksameteret, er det nesten grunn nok til å gi ham skikkelig med driks.

Men behovet for taxi i byen er begrenset. Det aller meste ligger innenfor gangavstand. Og vil du ikke gå, kan du alltids kjøre metro. Det krever ikke all verdens innsikt å orientere seg i undergrunnen og reiser koster nesten ingenting (cirka 4 kroner).

Metroen var en gave fra Sovjetunionen etter invasjonen i 1968. Et slags plaster på såret etter at sovjeterne knuste det tsjekkiske forsøket på å innføre kommunisme med et menneskelig ansikt.

Byen har også trikker som går og går hele natta. De er billige de også.

Ingen gastronomisk opplevelse

Praha er ikke den helt store gastronomiske opplevelsen. Selvsagt finnes det helt ok - og også ganske så bra - spisesteder, men du må lete litt (og bomme noen ganger) før du finner stedene din gane vil elske. Det enkleste er å godta at dette ikke er en matferie, og i stedet satse på enkle ølkneiperetter. Du blir mett, og er du heldig smaker det helt greit.

Det var kneipemat jeg insisterte på da vi den andre kvelden satt i hotellbaren vår og diskuterte hva vi skulle gjøre med vårt stadig voksende behov for mat (på hotellet var det tyroleraften, så det var ikke aktuelt å spise der).

- La oss finne oss noe enkelt og billig, sa jeg.

Kvelden før hadde vi bommet stygt på en pizzarestaurant. Maten var kanskje rund, flat og med ost, men spesielt god var den ikke. Speilegget de insisterte på at skulle ligge på toppen av pizzaen vi bestilte, hadde på ingen måte økt matopplevelsen.

Andersen ville derimot ikke være med på min plan. Han ville ha skikkelig mat. Så det endte med at vi ble sittende i hotellbaren å krangel mens vi tømte innpå flaske etter flaske av det tsjekkiske ølet Pilsner Urquell (som mange mener er verdens beste).

- Du er en sånn burgerfyr du, mente Andersen.

- Det finnes ikke god mat i det landet her, sa jeg.

- Jeg vil ikke ha noen jævla burger, sa Andersen.

- Det finnes ikke god mat i det landet her, gjentok jeg.

- Så klart det finnes god mat, sa Andersen.

Til slutt endte det med at vi satte kursen for den franske restauranten Le Saint-Jacques (Jakubská 4). Her opplevde vi noe så genialt som en blanding av god service, god mat, hyggelige lokaler og forholdsvis lave priser. Forrett, hovedrett og dessert pluss øl, vin og kaffe for to personer endte på cirka 1000 norske.

Så ja, kollega Andersen hadde rett: Det er mulig å spise bra i Praha.

Grønn bakrus

Helt til slutt: Om det var Golem jeg så... Kanskje... kanskje ikke. Det største mysteriet den kvelden var uansett hvordan vi klarte å komme oss tilbake til hotellet vårt.

Og for å sitere vår reisehåndbok fra Lonely Planet:

"Absintbakrus er ikke helt som vanlig bakrus."

Ha det i bakhodet hvis du skal sjekke tidlig ut av hotellet neste dag. To voksne menn som gråter på flyplassen er ikke et vakkert syn¿

Denne saken ble første gang publisert 25/04 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.