Jeg tenker på hvor sterk mamma var

Om barndommen

Jeg hadde en trygg og god barndom i et lite miljø, der det var tette bånd mellom folk. Faren min var skipper og fiskebåtreder. Bedehuset var en sosial arena, og jeg opplevde det hverken som trangt eller begrensende - jeg ble møtt med trygghet og raushet. Som voksen ser jeg andre ting ved det, og derfor valgte jeg å skrive om dette i min siste bok.

Om arbeid

Arbeid er en nødvendighet, men for meg er det også en lidenskap. Jeg har brent for journalistikken siden jeg var ung. Nå blir jeg mer og mer forfatter, og det tiltaler meg også veldig. I journalistikken skal alt gå så fort og kjapt, og det blir ikke alltid tid til dybde og substans. Når jeg skriver bøker, er det helt annerledes - da kan jeg virkelig gå inn i tingene og bruke tid på dem.

Om familien

Grunnvollen i mitt liv er familien - den er viktigst av alt. Først er jeg mor, så journalist og forfatter. Nå er ordet forfatter i ferd med å stille seg foran journalist.

Hvis ikke mine nærmeste har det bra, kan ikke jeg heller ha det bra. Jeg mistet dessverre begge foreldrene mine i ung alder, og det gjør kjernefamilien ekstremt viktig. Den er det mest dyrebare jeg har.

Om vennskap

For meg er vennskap de gode samtalene. Jeg har mange bekjente, men bare noen få gode venner. Jeg har noen få venninner fra barndommen, og de står i en særstilling. Jeg ser dem ikke ofte, men møtene betyr mye fordi de kjente meg som liten, kjente foreldrene mine og vanket hjemme hos mamma og pappa. Med dem kan jeg snakke om det som var, hvilket gir en ekstra dimensjon. Dette har med identitet å gjøre. Bare en barndomsvenn kan si til meg: «Det blomsterbedet du lager i hagen burde ha slike fioler som Johanne hadde». Johanne var moren min.

Om lykke

God vind, fullt seil og kurs rett til havs - det er lykke for meg. Jeg er en seiler, og vi tilbringer hver sommer fire uker i seilbåten, hele familien sammen. Ordet lykke synes jeg det er for mye fokus på. Det blir fort et lykkejag, som forveksles med det å være vellykket.

Om motgang

Vi møter alle motgang i løpet av livet, og hadde vi ikke gjort det, ville vi ikke ha vokst som mennesker. Det er motbakkene og hindrene du skal over, som bringer deg videre, som gir deg større innsikt og forståelse for deg selv og andre.

I løpet av de 10 årene fra jeg var 20 til jeg var 30 år mistet jeg begge foreldrene mine. De siste fem årene moren min levde, hadde jeg tunge omsorgsoppgaver. Det var en form for motgang, men ingen ting har preget meg så sterkt som denne tiden. Ingen ting har beriket meg mer enn denne fasen da jeg var så nær moren min, som hadde kreft. Å se at et menneske i en så krevende situasjon likevel klarte å være positiv, gjorde noe med meg. Hun klagde aldri, men var takknemlig. Jeg tenker ofte på henne når jeg selv står i ting som er vanskelig. Hun viste meg hvor viktig det er å fokusere på de gode tingene som finnes når motgangen er som størst.

Om frykt

En gang dro mannen min og barna mine til mine svigerforeldre for at jeg skulle få ro og fred til å skrive på en kriminalroman, som jeg var i innspurten på. Huset ble tomt, og jeg skulle skrive det mest dramatiske i historien, som tettet seg mot slutten og ble skummel. Jeg holdt ut én natt. Dagen etter tok jeg toget etter familien min. Jeg turte rett og slett ikke å være alene hjemme. Av natur er jeg kjempepysete.

Om kjærlighet

Størst av alt er kjærligheten, uten tvil. Uten kjærlighet, dør vi mennesker. Jeg er heldig som har barn som gir uttrykk for at de er glad i meg nesten hver eneste dag. Jeg er veldig familieorientert. Familien = kjærligheten. Jeg tror på det livslange ekteskapet og den livslange kjærligheten.

Om tilgivelse

Først må jeg stille spørsmålet: Hva skal du tilgi? Som generelt begrep synes jeg det er vanskelig å si noe om det. Er det snakk om en sleivete kommentar, er det ikke vanskelig å tilgi. Er du blitt såret på en måte som påvirker din livskvalitet og livsutfoldelse, er det ikke lenger så lett. Da blir tilgivelse komplisert.

En ting er sikkert, og det er at det er vanskeligere å tilgi en som ikke ber om tilgivelse, men å tilgi er likevel viktig fordi det har helbredende virkning. Tilgivelsens søster er jo bitterheten. Klarer du ikke å tilgi, blir du lett bitter, og da har den som såret deg, vunnet.

Om kroppen

Jeg er fornøyd med kroppen min. Faktisk blir jeg provosert av kroppsfikseringen og skjønnhetsidealene fordi det skaper et samfunn bestående av mennesker som er misfornøyd med seg selv. Anti age, som er blitt et begrep, er fullstendig ulogisk. Vi kan ikke være imot alder og aldring, for det skjer uansett. Det er et idiotisk uttrykk.

Men å ta vare på kroppen er viktig. Helt frem til sist vinter var jeg så heldig å ha en god helse. Da ble jeg rammet av krystallsyke etter flere års rovdrift på meg selv, med jobb som journalist på dagtid og bokskriving utover nettene, ved siden av å ha små barn. Jeg ble sykmeldt, og det lærte meg å sette pris på den gode helsen. Ikke minst: Jeg fikk en påminnelse om hvor viktig det er å ta vare på seg selv.

Om fremtid

Med en gang jeg hører ordet, tenker jeg at der ligger det en haug med bøker som jeg skal skrive. Det er morsomt å se barna vokse til - snart klarer alle seg selv, og vi går inn i en ny fase som familie. Vi voksne får mer tid til oss selv, og jeg blir mer og mer forfatter, noe som er veldig spennende. Det ligger en forventningsfullhet i meg om alt det som skal komme.

Om politikk

Jeg er fast ansatt som politisk reporter i TV 2. Jeg tror vi skal være glade for at vi i Norge har flinke politikere, tross alt. Jeg har vært i andre land og sett hvor ille det kan være, og vil minne om hvor godt vi har det, som har tilgjengelige politikere og takhøyde for meningsulikhet - og ikke minst ytringsfrihet og en kritisk presse.

Denne saken ble første gang publisert 25/08 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.