Kall oss gjerne en fargerik storfamilie

- Kall oss gjerne en fargerik storfamilie, sier Camilla og ønsker velkommen. Vi er allerede observert og invitert inn av Alvilde, som før alle andre oppdaget at det kom gjester. Hun er nest yngst og mest aktiv. Lillebror Joel på knapt to smiler han også, om enn litt reservert.

- Han kom til oss i juni i fjor og er en skikkelig godgutt som elsker å kose og sover godt. Han er både Alvildes biologiske bror og rake motsetning, sier Camilla.

Resten av familien møter vi etter hvert.

Hjerterom

Familien Bergstrøm bor i et stort hus i utkanten av Halden. Her er både hjerterom og husrom til mange. Tormod (42) som er håndverker og murspesialist, har bygget huset selv. Camilla (39) har tegnet opp og kommet med ønsker, og sammen med arkitekten har de fått et hus der det er plass til alle.

(Saken fortsetter under bildet.)

- Det er det tredje huset vi har bygget og det fjerde vi bor i. Vi flyttet inn for tre år siden, sier de.

Barneflokken består av:

Martin (19) som ikke er hjemme, men går på skole i Sandefjord.

Steffen (16) som elsker moped og skateboard.

Amanda (13) som liker å spille tennis og teater, samt være med venninner.

Vetle (10) er litt misunnelig på storebror som har både moped og skateboard, men synes det er kjekt å være storebror for to.

Alvilde (4) er sjarmtroll og urokråke.

Joel (2), minstemannen og attpåklatt og en kjempevelkommen overraskelse.

Bleiebarn i 20 år

- Vi har hatt bleiebarn i snart 20 år nå, bare med noen små pauser innimellom. Men det er greit, for da er det passe lenge mellom barna. Denne flokken har vi ønsket oss, hver eneste en, og synes vi har fått utrolig flotte barn, sier Camilla.

Både hun og Tormod er fra Halden. De ble kjærester da de var 19 og 22, og giftet seg året etter. Begge ønsket seg barn, og da Martin snart kom, ble de glade. Ganske raskt begynte de å ønske seg ett barn til. Det ble Steffen, og da skulle de ikke ha flere, var de enige om - en liten stund.

- De to fødslene hadde vært slitsomme for kroppen, og jeg hadde ikke lyst til å være gravid bestandig, sier Camilla. - De to guttene våre var snille og greie og morsomme, men det var plass til flere barn både i hjertene våre og i huset vårt. Kanskje vi skulle adoptere? Den tanken hadde jeg hatt i hodet siden jeg var barn og hadde en venninne som var adoptert fra Korea. Jeg tenkte ofte at jeg også ville adoptere barn når jeg ble voksen. Da vi begynte å snakke om det var Tormod enig.

Dermed så begynte de å sjekke. Prosessen med å bli godkjent som adoptivforeldre gikk greit. De søkte om å adoptere fra Korea. Den gangen gikk det fortere enn nå. Bare tre måneder etter godkjennelsen, fikk de bilde av lille Amanda.

Til Korea

- Vi skulle egentlig hente henne på Fornebu da hun var fire måneder. Vi var kjempespente. Men så ble det forviklinger og hun kom ikke. Ville vi dra selv og hente henne? Klart vi ville!

Det ble en fantastisk opplevelse og et flott møte med et nytt barn.

Amanda var så snilt og fredelig et barn at de bestemte seg til å adoptere på nytt. Med én til ville familien bli komplett.

Så kom overraskelsen. Camilla var gravid igjen, til tross for prevensjon. Vetle ble en velkommen overraskelse.

Tanken på et adoptivbarn til ble likevel ikke borte, og etter fire år søkte Tormod og Camilla på nytt. Denne gangen tok det lengre tid, men resultatet var verdt ventetiden. Da de kunne reise til Korea og hente Alvilde på syv måneder, var de lykkelige. Alle sammen gledet seg over nykommeren. Hun var et sjarmtroll med et smil til alle, men hadde ikke så veldig lyst til å sove om natten og var i full fart hele dagen.

- Først nå har hun begynt å sove, men fortsatt helst ikke i sin egen seng, sier Tormod.

Opptur og nedtur

- Vi trodde en stund at familien var komplett, inntil det en dag kom en forespørsel. Alvilde hadde fått en biologisk bror i Korea. Kunne vi tenke oss å adoptere ham også?

- Det var ikke noen lett avgjørelse, men innerst inne tror jeg vi begge to bestemte oss med en gang. Vi kunne jo ikke si nei til et barn som trengte oss, vi begynte å glede oss med en gang, fortsetter Camilla.

De måtte igjennom en ny runde med godkjenning, først i kommunen og senere i Statens adopsjonskontor. Gleden sto i taket da de i midten av mars fikk klarsignal og oversendt alle papirene og bilder. Lykken ble kortvarig. Allerede dagen etter fikk de beskjed om at Joel, som de hadde bestemt at han skulle hete, kanskje hadde et alvorlig handikap. Etter noen runder frem og tilbake ble saken avsluttet. Det var en kjempenedtur, før det kom en ny opptur: Ett år senere fikk de vite at handikappet ikke var så alvorlig og at han kunne komme. I juni i fjor reiste Amanda og Camilla og hentet ham hjem. Resten av familien, samt slekt og venner, møtte frem på Gardermoen og ønsket ham velkommen.

Må samarbeide

- Vi vil at alle barna skal få være seg selv og bruke sine muligheter. Alle har forskjellige personligheter. De har lært at når man er så mange, må man samarbeide, sier Camilla.

Til daglig er det Tormod som er først opp om morgenen og drar av gårde på jobb. Amanda er nestemann ut av sengen. Rask og blid om morgenen. Det er mer enn man kan si om Steffen. Han kan være vond å få opp. Så å si hver eneste dag samles alle og spiser middag sammen. Det er et høydepunkt på dagen.

- Hva med kjærligheten dere voksne imellom, får dere tid til hverandre med så mange barn?

- Vi er veldig glad i å reise, og vi har vært på mange turer både i USA og Korea og andre steder, enten alle sammen eller noen av gangen. Men i sommer skal vi prøve noe helt nytt. Tormod og jeg skal en uke til Syden sammen, bare vi to. Gjett om vi gleder oss, sier Camilla.

Denne saken ble første gang publisert 09/07 2009, og sist oppdatert 03/05 2017.