Jeg trosset foreldrene mine og valgte Tor
Tor Larsen (64) har aldri angret på at han svarte på en annonse i "Romantikk" for 45 år siden. Og Lillian Larsen (64) har aldri angret at hun satte den inn, selv om hun måtte trosse familien for å få en fremtid med Tor.
Kjærlighet og sølvtøy
Vi ba Hjemmets lesere skrive inn til oss og fortelle hvordan de traff sitt livs kjærlighet. Responsen har ikke uteblitt, og de vakreste og mest gripende kjærlighetshistoriene blir gjengitt her i Hjemmet.
Denne uken kan du både i Hjemmet og her på hjemmet.no lese om hvordan Lillian Larsen traff sin Tor, og paret belønnes med førstepremie i konkurransen "Kjærlighet og sølvtøy", hvor premien er seks kniver, gafler og skjeer i Liljesølv. Bestikket er produsert av landets eldste sølvvareprodusent, AS Theodor Olsens Eftf. i Bergen.
Neste uke kan du i Hjemmet lese om Cecilie Berg Normann i Stjørdal. Hun møtte sin store kjærlighet i form av en ukjent mann som sto foran henne med en rød, langstilket rose i munnen.
Oslo, en ettermiddag i april 1964: Utenfor en leiegård i Åkerbergveien går en ung gutt frem og tilbake på gaten. Han er iført en litt for trang dress, smalt lisseslips og hvit nylonskjorte. Han har vært der fra morgenen av. Skjult bak gardiner har vaktsomme naboøyne begynte å følge med på ham. Hva er dette for en kar? Og hva vil han, egentlig?
Ved 17.30-tiden skjer det noe: En jente med langt, lyst hår kommer gående opp Åkerbergveien. Den unge mannen løper mot henne mens han holder noe opp foran henne.
Fant kjærligheten
- Det var bildet av meg selv, det jeg hadde sendt til ham. "Er du Lillian?" spurte han. "Jeg er Tor Larsen." "Å," sa jeg. Det føltes helt uvirkelig. Jeg ante ikke at han kom, forteller Lillian.
- Jeg hadde bestemt meg for å bli utenfor huset hennes helt til hun dukket opp. En eller annen gang måtte hun jo komme hjem, sier Tor.
Tor og Lillian Larsen har vunnet en av de gjeveste gevinstene i livet: Livslang kjærlighet til hverandre. I tillegg har de vunnet førstepremie i Hjemmets sølvtøykonkurranse. Den gikk ut på å fortelle hvordan man møtte sin store kjærlighet. Dette gjorde Lillian så bra at hun vant sølvbestikk til seks personer.
- Tusen takk, sølvet er nydelig, sier paret unisont.
I dag er de pensjonerte og bor i enebolig i Moss. Da de møttes i 1964, hadde Lillian kontorpost og hybel i Oslo. Tor var sjømann på en stykkgodsbåt som gikk på Vest-Afrika. Det som førte dem sammen, var Lillians annonse i bladet "Romantikk".
Forlangte lukket kirke
- Jeg skrev at jeg ønsket meg en kjæreste. Som nyinnflyttet "bondejente" fra landet hadde jeg liten kontaktflate i Oslo, og det var stusslig, forteller Lillian.
Mens Tor er "skraphandlersønn fra Askim", som han sier, beskriver Lillian sitt barndomshjem som trygt, men svært gudfryktig og strengt. Faren var fjøsmester ved en landbruksskole på Romerike og moren en husmor av det gamle slaget.
- I oppveksten gikk jeg på søndagsskole hver uke og i kirken hver 14. dag, forteller hun.
- Det gjorde ikke jeg, sier Tor tørt.
Da Tors brev deiset ned i Lillians postkasse, var moren hennes tilfeldigvis på besøk. "Huff da! Hva er dette?" utbrøt hun da hun fikk øye på flypostbrevet med frimerker fra Vest-Afrika på.
(Historien fortsetter under bildet.)
- Det var nok meg, det, ler Tor.
Båten hans lå til kai ved Elfenbenskysten da rederiets agent kom om bord med brev, filmer og blader til dem. Deriblant "Romantikk".
- Jeg skrev svarbrev med det samme jeg hadde lest annonsen, sier han.
Seks uker senere mønstret Tor av i København, tok "Holger Danske" hjem og marsjerte rett fra båten og til Lillians adresse.
- Fra den dagen av skjedde alt veldig fort. Alt stemte. Jeg mistet bakkekontakten fullstendig. Og så ble jeg gravid, da, vet du, smiler Lillian.
Dermed startet rabalderet.
- Foreldrene mine mente at Tor ikke var noe passende parti. Sjømann og sønn av en skraphandler var ikke fint nok for dem. De ville jeg skulle ta abort, men det nektet både Tor og jeg. Vi ville gifte oss. Siden jeg var 19 år og han bare 18, måtte vi søke Fylkesmannen om tillatelse.
Tre måneder etter det første møtet ble Tor og Lillian viet. Hun sto hvit brud, men i lukket kirke. På det punktet var foreldrene hennes ubøyelige. Bygdas folk måtte ikke få se at hun var gravid. Det var en uglad far som ledsaget sin datter opp til alteret denne julidagen i 1964.
- Men Lillian og jeg var lykkelige, sier Tor.
Mistet to sønner
De første årene bodde de i en trang leilighet på Kampen i Oslo. Uten bad, med utedo og bare kaldt vann inne. Om vinteren snødde det inn på kjøkkenet. Tor fikk seg jobb på land og arbeidet lange dager for å få endene til å møtes.
- Det var tøffe tak, men vi hadde vårt eget og prøvde å gjøre det beste ut av det, sier Lillian.
I løpet av tre år fikk de tre sønner: Frank, Trond og Tommy. Bare tre uker gammel, døde Tommy fra dem.
- Det var krybbedød. Da vi kom for å se til ham om morgenen, lå han der blå og kald, forteller Tor.
- Livet måtte gå videre. Vi hadde to andre barn å ta vare på, så vi kom oss igjennom det. Man tåler mye når man er ung, mener Lillian.
Strie dager
Etter hvert flyttet familien på fire til en moderne leilighet på Stovner. I 1972 gikk Lillian ut i full jobb igjen, på et regnskapskontor.
- Opp grytidlig, unger til barnehagetante, buss og trikk til jobb, handle etter jobb, og så samme ruta hjem med unger og handleposer. Strie dager, medgir Lillian.
Sjømannslivet ville ikke helt slippe taket i Tor, så han prøvde seg på noen turer til sjøs igjen.
- Men det gikk ikke, sier han. - Savnet etter kona og ungene ble for stort, så det ble mekanikerjobb på land igjen.
Mens Tor elsker biler og mekking av bil, går Lillians interesser i retning hus, hjem og håndarbeid.
- Vi blander oss ikke borti hverandres hobbyer, sier Lillian.
I 1995 døde deres eldste sønn, Frank. 30 år gammel ble han funnet død av en overdose på kaia ved Akershus festning.
- En gang var han en lovende sykkelrytter, sier Tor. - En ordentlig sportsgutt. Så gikk det så galt, så galt¿
Han blir stille.
Enkle gleder
"Tor og jeg har holdt det vi svarte hos presten, om å 'leve sammen i gode og onde dager til døden skiller dere ad'. Vi har alltid snakket ut om ting vi har gjort, og møtt hverandre halvveis, ikke dratt i hver vår retning," skrev Lillian.
- Uansett hvordan vi har hatt det, så har vi holdt sammen og snakket om tingene, sier Lillian. - Selv om livet vårt ikke alltid har vært en dans på roser, har forholdet mellom Tor og meg vært solid. Vi deler enkle gleder. Når vi sitter over en matbit med litt vin til og Tor sier "Nei, dette smakte godt, mor! Åssen i verden fikk du til dette?", da blir jeg lys og glad inni meg. Han liker å kjøre bil, og jeg liker å sitte ved siden av. Vi snakket så godt sammen i bil, det er fine stunder.
Ikke akseptert
Mens Lillian ble mottatt med åpne armer i Tors barndomshjem, ble han aldri godtatt av hennes foreldre. Fortsatt er dette et sårt punkt for ham. Når han snakker om det, kommer tårene.
- En gang sa jeg til moren hennes: "Kan du ikke si meg hva det er jeg har gjort for noe galt. Hvis jeg har gjort deg noe, så ber jeg om unnskyldning!" Jeg fikk ikke noe svar.
- Det kom til et punkt da jeg forsto at jeg måtte velge mellom mine foreldre og min mann. Jeg fulgte hjertet og valgte Tor. Selvfølgelig gjorde jeg det, sier Lillian.
Veldig, veldig glad
Gjennom årene har de flyttet flere ganger. En periode bodde de i Askim, og senere fem år i Värmland i Sverige, da de dagpendlet til jobber i Oslo. Nå bor de i nybygd, trappefri "pensjonistbolig" i Moss, men er slett ikke sikre på at de har flyttet for siste gang.
- Vi har snakket om å selge alt og flytte til Florida. Det gjelder å nyte livet mens vi har hverandre, er de enige om.
"Jeg tok riktig valg. Jeg fulgte hjertet, og lot meg ikke styre av andre. Det er jeg veldig, veldig glad for i dag," skrev Lillian i sitt brev til Hjemmet.
- Og det kan jeg undertegne på hvor mange ganger som helst, sier Lillian. - Sitt eget liv må en leve slik en selv føler for. Ikke slik andre mener at det bør være.
Denne saken ble første gang publisert 16/02 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.