Sorg er ikke bare tårer

- Vil du høre en ordentlig klissete kjærlighetshistorie? Jeg hadde ikke trodd på den, hvis det ikke var fordi jeg opplevde det selv, sier Björg Thorallsdottir fra Bærum utenfor Oslo.

Hun har nettopp tent lys på alteret sitt, Erics alter, og nå krøller hun seg opp i sofaen og stråler bare ved tanken på den svimlende kjærlighetshistorien. Egentlig skal dette intervjuet handle om død, sorg og hjertefred. Men først kommer kjærligheten.

Björg forteller: - Det var varm høst i Sør-Frankrike. Jeg var 26 år og engasjert av en ustyrtelig rik mann til å lage glassmalerier i et tempel han hadde i hagen. En dag ga han meg en omvisning i hovedhuset. I all luksusen var det bare én ting jeg fikk øye på; et helt spesielt maleri. "Eric Scott har malt det. Jeg kan presentere deg for ham," sa huseieren.

Det viste seg at Eric Scott var en meget anerkjent kunstner som hadde mange kunder blant verdens jetsettere. Oppdragsgiveren min tok meg med til landsbyen der han bodde og arbeidet. Mens jeg ventet på ham på en kafé, ble blikket mitt sugd mot en skikkelse på den andre siden av gaten. Han hadde en vanvittig utstråling. Det var Eric.

Eric og jeg tok en kopp kaffe sammen mens vi førte en overfladisk samtale om kunst, men vi skalv begge to så voldsomt at vi ikke klarte å holde koppen uten at det skvulpet over. Til slutt lo vi og bestilte vin. Vi trengte noe å roe oss ned med. Det var helt opplagt hva som hadde skjedd, og etter 15 minutter spurte han: "Vil du gifte deg med meg?" Jeg ba om betenkningstid. Jeg trengte bare tre minutter.

Etter fire uker reiste vi til Miami og giftet oss i all hemmelighet. Da jeg slapp nyheten til familie og venner, ble de litt snurt. Hvordan kunne jeg gifte meg med en mann de aldri hadde møtt, og som attpåtil var 30 år eldre enn meg?

Ja, hvordan kunne jeg det? Jeg var så forelsket! Vi drømte om å flytte til en sydhavsøy og bare leve for hverandre og kunsten. Vi elsket hverandre. Og vi hadde funnet hverandre. Det var det viktige.

Gift for andre gang

- Etter å ha tenkt oss litt om, bestemte vi oss for å holde et skikkelig bryllup med mange gjester. Vi giftet oss på nytt i en romantisk, liten kirke i Sør-Frankrike. Onkelen min er prest, og han viet oss. Etter tre måneder var jeg gravid med Thorallur, vårt kjærlighetsbarn.

Men det hvilte en skygge over forholdet: Eric var alkoholisert. Selv om han lovet å slutte å drikke, så var den delen av ham vanskelig å leve med. Ordet "stormfylt" er dekkende for vårt forhold. Men jeg elsket ham, erklærer Bjørg.

Hun krøller seg ut av sofaen og går bort til alteret, står stille en stund og flytter litt på fotografiet av Eric.

Björg har et lite alter hjemme, og et i atelieret.

- Han kommer nærmere på den måten, sier hun.

Så setter hun nye lys i stakene der de har brent ned. Da hun kommer tilbake til sofaen, er solskinnet i øynene borte.

- Jeg holdt på å gjøre klar en utstilling her i Norge da han døde. To uker før det skjedde, ringte han meg. "Jeg har ikke lenge igjen. Kom," tagg han. Jeg aner den dag i dag ikke hva han mente. Vi vet ikke hva han døde av. Han satt ved vinduet og nøt utsikten til havet, og så var det slutt. Men jeg var så stresset da han ringte. Jeg hørte ikke ordentlig etter. "Lenge igjen? Klart du har lenge igjen!" Jeg sa at jeg skulle komme når bare utstillingen var ferdig.

Det gjør vondt å tenke på at jeg ikke var hos ham da han døde. Og sa jeg "jeg elsker deg" siste gangen vi snakket sammen? Jeg sa det sikkert en trillion ganger til ham. Men ikke den siste gangen. Jeg tror ikke det, sier Björg.

(Saken fortsetter under bildet.)

Sjokket

- Eric ble borte så brått. Det lærte meg at det er viktig å si "jeg elsker deg" og leve som om hver dag er den siste. Tiden sammen med den du elsker, er dyrebar. Ved å komme tett på døden har jeg fått et veldig livsbegjær, sier Björg.

Da hun fikk dødsbudskapet, fikk Björg en voldsom trang til å se havet. En venn kjørte henne til Huk på Bygdøy i Oslo.

- I en time sto jeg og så på havet og gråt stille. Og hylte, om hverandre. Plutselig fikk jeg en følelse av å være omsluttet av en underlig varme. Jeg snudde meg, og stranden var full av min familie og mine venner. Der sto alle som brydde seg om meg. Den gode vennen min hadde ringt dem. De hadde sluppet alt de hadde, og kom for å være sammen med meg, forteller Björg. - Siden har jeg søkt hit når jeg trenger stillhet i sorgen.

Farvel til pappa

En av utfordringene for Björg var å gjøre det begripelig for Thorallur at faren var død.

- Det er vanskelig å forklare en to år gammel gutt hva død er. Det var viktig for meg å ikke skape angstbilder rundt døden for Thorallur. Derfor lot jeg ham få se faren da han lå i kisten. Thorallur tok på håret hans og kjente at det var akkurat som før. Han klappet ham på kinnet. Så kald, så kald - og pappa smilte ikke slik han pleide.

Da fikk Thorallur en spontan reaksjon. Han la på sprang ut fra likskuet, og opp i skråningen utenfor. Han plukket en bukett markblomster, på det viset toåringer plukker blomster, noen med røtter og noen bare med hodet. Så la han blomstene på farens bryst.

Eric ville ikke ha en grav etter seg, han ville spres utover havet. Jeg arrangerte en minnestund som kjentes riktig. Vi som var samlet, fortalte gode historier og mintes ham med både latter og gråt. Eric var så full av liv. Og han ville bli minnet med glede.

Ikke fornekt sorgen

- For meg er sorgen en naturlig del av oss, som vi ikke må fornekte. Det blir som å ta bort en farge fra regnbuen - da er det ingen regnbue lenger. Det er heller ingen regnbue uten regn. Fornekter du viktige deler av din natur, er du ikke et helt menneske.

Selv nå, to år etter Erics død, gråter jeg. Av og til setter jeg meg for meg selv og gråter til det ikke er flere tårer igjen, sier Björg.

Da hun kom hjem fra Frankrike etter Erics begravelse, dro Björg tilbake til Huk. Her hadde hun enda en seremoni med de aller nærmeste.

- Venner spilte gitar og leste dikt, jeg leste opp et brev jeg hadde skrevet til ham, vi sang og mintes ham. Jeg hadde tatt med et glass med litt aske, og alle fikk litt av Erics aske og en rose. Så gikk de hver for seg og la ned asken med rosen oppå og sendte tanker til Eric. Det hadde han likt, sier Björg, og fortsetter:

-Det hender ofte at Thorallur og jeg drar hit for å minnes Daddy. Hjemme dekker vi ofte på til ham. Det er helt naturlig for Thorallur. For ham er pappaen rundt oss hele tiden. Han har en forestilling om at Daddy bor på en sky og følger med på alt vi gjør. En gang vi fløy, var det helt skyfritt, og da ble han helt ute av seg: "Hvor var pappa nå?"

17. mai 2006 fikk Björg en idé. Hennes lille sønn hadde fått en heliumballong, og det var stor stas. Bjørg visste akkurat hvilket drama det ville bli hvis han slapp ballongen. Så skjedde det, og i det øyeblikket ballongen skjøt fart, sa han: "Mamma, nå kan pappa få leke med ballongen."

For en nydelig tanke! Og dermed fødtes ideen - la mange barn sende opp en ballong med en personlig beskjed til dem de savner.

Hjertefred

Over 500 mennesker kom til hennes første "Hjertefred"-arrangement. Ideen var å skape et rom for sorg som var gratis med plass til alle. Det var et fantastisk skue da alle ballongene steg opp mot himmelen. Året etter kom over 2000 mennesker, og denne gangen var det fra hennes side også et større arrangement med stemningsfulle kulturelle innslag.

Et av Björgs bilder heter "Livets balansedans". Der balanserer en linedanser fra vugge til grav. Dette bildet levendegjorde Tove Karoliussen ved å gå på en line over Sandvikselva i Bærum, mens hun fortalte hvor skjørt livet er. Andrine Sæter leste dikt, og Bjørn Eidsvåg sang. 500 fakler ble rodd på elven av en kvinne i hvitt.

- Ved inngangen ble alle møtt av små barn kledd som engler, forteller Björg. - De delte ut vakre esker med penn og papir. På lappen skulle man skrive en hilsen til en kjær som man hadde mistet. Esken beholdt man som et minne. Tanken var at man skulle skrive ned den dårlige samvittigheten eller det de bærer i seg i forhold til den døde. Lappene ble så samlet inn og brent på et bål. Bålets kraft skulle sende meldingen opp for oss.

Jeg skrev: "Eric, jeg elsker deg. Jeg er så lei meg for at jeg ikke sa det siste gangen vi snakket sammen." Operasangerinnen Gjøril Songvoll sang "Goodbye, my love", mens hun slapp en svær, hvit ballong fylt med lys som et symbol på sjelen, og så slapp 500 barn sine hjerteformede ballonger.

- Jeg kaller arrangementet for "Hjertefred". Bare de som har fred i hjertet sitt, kan være lykkelige. Og med lykkelige mennesker blir det fred. Så enkelt, og så vanskelig, sier Björg.

Hun hadde egentlig ikke tenkt å arrangere "Hjertefred" flere ganger. Nå har Bærum kommune lovet å sponse det i tre år til, de er redde for at hun skal flytte arrangementet til et annet sted. Så nå kan hun ikke la være.

- Det er så mange som bærer på en sorg de ikke har levd ut. Man blir syk av det, sier Björg.

Så går hun frem til alteret igjen. Blåser ut lysene, og sender et slengkyss til Eric. Det er på tide å dra til havet.