Slik blir du tydelig og trygg

Det er fort gjort å spørre barna hva de vil. Men får man et svar man ikke liker, er det ikke så uvanlig å prøve og overtale dem til noe annet, til å bli enig med deg.

- Undergraving av egen autoritet, og en god del krangler starter på nettopp denne måten. Ikke spør hvis du ikke vil ha et svar! Hva vet en 3-åring om hva som er bra å spise til middag? Nada! Det er en misforstått demokratisk innstilling, sier Anne Nielsen, førskolelærer og tidligere SFO-leder.

Nå er hun fagutvikler for Læringsverkstedets barnehager og holder foredrag gjennom firmaet Foreldrepraxis, temaet er ofte makt og ansvar. Hun har også skrevet boka «Foreldrerollen, det er du som er voksen», hvor hun oppfordrer voksne til å stå i det, i kampen med viljesterke barn og ta makten tilbake.

- En mor sa til meg en gang at hun bare spør barna om hva de vil ha til middag den dagen hun vet at hun orker å lage pannekaker. Det synes jeg er en fin måte å gjøre det på. Barn kan godt ha et ord med i laget, men det er de voksne som bestemmer hva barn kan bestemme, sier Anne Nielsen.

Hyggelig å være sammen

Hun beskriver en generasjon ettergivende foreldre: De typiske eksemplene er voksne som spør barnet om det vil bli med hjem fra barnehagen, om det er greit med barnevakt, eller altså hva familien skal spise.

- Jeg hører om foreldre som blir sittende og vente til barnet bestemmer seg for å bli med hjem fra barnehagen. Det er å tvinge barnet til å ta avgjørelser det ikke er modent for. Fortell heller barnet ditt at det skal bli hyggelig å være sammen med det. Du er jo den viktigste personen, sier Nielsen.

- Hvorfor er det så viktig å ikke gi etter?

- Gir vi etter, så får vi små prinser og prinsesser som ikke lærer å ta hensyn til andre. På skolen blir det lett bråk, fordi barna forventer full oppmerksomhet fra de voksne, sier Anne.

Øv på å vente på tur

Så, hvordan møter man barn som stadig strekker grenser og ikke vil etterfølge det de voksne har vurdert og bestemt som best?

Flere barnehageansatte forteller at dette er utfordrende i barnehagehverdagen. Pedagogisk leder i Aronsløkka barnehage i Drammen, Hege Reiersrud, synes utviklingen er urovekkende:

- Veldig mange barn vil ha alt, først, og med en gang. Det er vanskelig å vente på tur, la andre komme først. Vi har barn som protesterer med hele seg når de ikke får viljen sin. Noen er ikke vant til å håndtere et nei. Derfor øver vi hele tiden på dette, sier Reiersrud.

Noen ganger lurer hun på om det er foreldrenes dårlige samvittighet som gjør utslaget.

- Noen har vanskelig for å si nei, det er helt tydelig. De kommer til barnehagen, og hvis barnet har glemt noe hjemme, så er det noen som velger å dra hjem og hente tingen når barnet insisterer. Løsningen er nok å snakke om grensesetting på foreldremøter og i egne samtaler. Det blir feil hvis man irettesetter den voksne over hodet på barnet, sier Reiersrud.

Line Sandnes Kolstad er daglig leder i Sommerly barnehage i Fet og selv mor til to barn. Nylig holdt Anne Nielsen kurs i barnehagen, om foreldrerollen.

- Foreldre i dag er nok mer ettergivende, det vet jeg for egen del også. En typisk situasjon er barnet som ikke vil spise det som serveres og så gir man det noe annet. Eller man lar barnet være lenger oppe om kvelden. Mange barn er jo blitt veldig gode på å forhandle, og mange voksne sliter med å sette tydelige grenser, sier Kolstad.

Det er i bringe og hente-situasjonene i barnehagen at hun ser foreldre og barn sammen, og det er de færreste som sier «nå skal vi gå hjem» som gjennomfører det kontant.

- På et visst tidspunkt mener jeg man bør ta barnet under armen og gå. Det er ikke holdbart å bruke en halvtime på å komme seg ut døra. Ofte må jeg ta barnet i hånda og si: «Kom, nå skal du hjem». Jeg har fått tilbakemelding fra foreldre som synes det er godt at jeg har støttet dem på dette. Flere ansatte kan sikkert bli flinkere til å si til foreldrene at det er greit, sier Kolstad.

Tål å bli avskydd

- Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det man innerst inne vet er rett?

- Det er jo enorme krefter fra viljesterke barn, sier Anne Nielsen.

Hun foreslår at man flytter søkelyset over på seg selv, går en tur rundt huset eller trekker pusten ned i magen, slik at man virkelig rekker å kjenne etter hva som er langtidskonsekvensene av valget man tar.

- Hvis du synes det er vanskelig, fortell andre foreldre om det. Mange ønsker å være strammere, men tør ikke, sier hun.

Nielsen tror dessuten at de som er foreldre i dag, husker hvor kjipt det var når voksne sa nei.

- De vil selv prøve å være greie. Det er kompismentaliteten. Vi er blitt så empatiske. Men jobben som voksen er at du av og til blir avskydd. Du må tåle å bli hata, du må tåle trøkket. Det er her det skjærer seg for mange. Foreldre gir etter hvis motstanden blir for sterk.

- Tror mange at å være streng betyr at man også er sur?

- Det kan godt hende. Har man selv hatt umodne foreldre, blir man kanskje stressa av å skulle være tydelig, og så forveksler man det med surhet og i verste fall vold, sier Anne.

Oppdragelse handler om overskudd, men enda mer om en overbevisning om at du som voksen vet hva du vil. Det kan du vise barnet ved anerkjennende kommunikasjon: «Jeg skjønner at det er trist å ikke få være med storebror på rommet når han har venner på besøk. Det er ikke fordi han ikke er glad i deg, men akkurat nå vil han være med kameratene sine».

- Da er det bare å la det mindre barnet surmule og grine, du må tåle det, sier Nielsen.

- Men når lillebror ikke nøyer seg med å surmule, og det oppstår dragkamp på hver side av døra til storebror, hva da?

- Ta den minste med deg og forhindre ham i å stå og mase. Det er å være tydelig. Det er riktig bruk av makt, kraft og styrke fra den voksne. Da hindrer du dessuten barnet i å oppføre seg dårlig, sier hun og legger til:

- Den voksne setter grenser på vegne av den eldste. Når situasjonen har roet seg, er det lurt å snakke med barnet. Det kan også være lurt å ta en prat med storebror om hva lillebror kan være med på, slik at det ikke bare blir nei, nei, nei. Slik blir du en tydelig voksen begge barna kan stole på.

Det er aldri for sent å begynne og bli tydelig.

- Når man først begynner å vise tydelighet, vil man raskt oppleve at det hjelper. Ofte vil det holde med en skrikerunde i butikken.

- Som oftest er det nok å sette igjen varene én gang og si at dette ble for vanskelig for deg, nå går vi hjem, sier Nielsen.

De viktigste kampene

- Hvilke kamper skal man velge å ta?

- Kampene du må ta, er de som har konsekvenser inn i framtiden. Det er de som handler om kosthold, leggetider og verdier du vil barnet skal plukke opp, for eksempel høflighet overfor andre, og det å ta hensyn, sier Nielsen og fortsetter:

- Tenk etter om du synes det er greit om barnet ditt går og forsyner seg i andres kjøleskap. Du som voksen bestemmer også hvordan den digitale hverdagen skal være. Og familien besøker bestemor selv om barnet ikke har lyst, fordi bestemor trenger å få besøk. Det er en viktig forskjell.

Barn bør også lære å hjelpe til hjemme, mener hun:

- Alle i en familie må ha praktiske oppgaver. En familie med fem barn fortalte at hver av dem hadde ansvar for et rom hver i uka, som gikk på rundgang. 8-åringen som hadde ansvar for gangen i en hel uke, skjønte fort hvor mye lettere det var å holde orden når alle hengte opp jakkene sine. Det synes jeg var et godt råd for å lære barn å være deltakere i et fellesskap, sier hun.

Av og til bør barn får viljen sin

- Barn tester viljen din, og den voksnes jobb er å stå imot der det trengs og la barna få viljen når det er best. Denne ydmykheten fra de voksne, som handler om å anerkjenne barnets initiativ og samtidig sette rammer der barnet selv ikke forstår konsekvensene av egne valg, det er essensen. Da kan du være raus og si «du, din idé var bedre enn min». Altså, du bestemmer hva barnet skal få bestemme!

FØLG GLADE BARN PÅ FACEBOOK

Les også:

ABC i grensesetting

Tipsene som stanser sutringa

10 strategier for å takle trass

Denne saken ble første gang publisert 14/05 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.