Byvandring på hellig grunn

Jeg har vært i Jerusalem tre ganger. Hver gang har jeg gått meg bort i Gamlebyen. Og det er ingen steder jeg heller vil gå meg vill, for innenfor de tykke og høye murene befinner det seg en egen og enestående verden. Der inne står minnene fra mer enn 3000 års store og små hendelser i kø for å fortelle sine historier. Side ved side med moderne symboler og uttrykk.

For mange er Jerusalem uløselig knyttet til påskens lidelseshistorie og oppstandelsen. I Gamlebyen og omegn finner du minnesmerkene over hele beretningen - det var her det skjedde. Men Gamlebyen er også mye mer.

Port for pilegrimer

Jaffa-porten er den mest brukte av de åtte portene inn til Gamlebyen, og jeg gjør som de fleste andre når jeg skal begynne turen. Porten ble spesielt viktig allerede på 1100-tallet, etter at de første korsfarerne erobret Jerusalem. En av deres oppgaver var å sørge for at de neste bølgene med pilegrimer kom trygt fram fra havnebyen Jaffa.

Da Gamlebyen i Jerusalem flere hundre år senere fikk for mange innbyggere til at det var plass, eller lov, slo tilflytterne seg ned på vestsiden, med Jaffa-porten som den nærmeste inngangen. I dag er det fortsatt gjennom denne porten at storparten ankommer fra den moderne byen - enten man går direkte eller legger veien innom det store kjøpesenteret som bygges rett utenfor. Det vil si, de færreste går gjennom den opprinnelige porten. For rett ved siden av slo datidens herskere i 1898 et nytt og større hull i muren - ene og alene for at den tyske keiser Vilhelm 2. kunne kjøre inn med hest og vogn og et stort følge.

Jeg trenger ikke gå mange skritt innenfor før mer historie åpenbarer seg. Rett til venstre, nesten usynlig bak et gjerde og med en klimaanleggboks som nærmeste nabo, står to steinkister. Her hviler visstnok de to arkitektene som hadde ansvaret for å gi Gamlebyen nye murer, på befaling av den tyrkiske sultan Suleyman 2.

Arbeidet pågikk fra 1537 til 1542, og en historie forteller at sultanen kalte dem til seg da verket sto ferdig. Da hadde han én god melding og én dårlig til dem. Den gode var at han mente de hadde skapt noe så fantastisk at verden aldri hadde sett maken. Den dårlige var at han måtte kappe hodene av dem for å unngå at de gjentok bragden et annet sted.

Snur jeg meg helt rundt, er det Davids tårn som ruver foran meg. Dette er et av punktene i byen som ble bebygd tidlig, fordi høyden ga et godt overblikk over det meste av distriktet. Kong Hezekiah er en av de første som nevnes som byggherre, fordi han rundt 700 f.Kr. måtte oppføre gedigne murer og andre forsvarsverker for å beskytte seg og byen mot assyrerne. Davids tårn står for så vidt på hans grunn, men etter Hezekiahs tid har det meste her blitt revet, bygget opp, bygget om og revet igjen en rekke ganger.

Davids tårn er ikke minareten som rager over alt annet her, men navnet på hele det gamle festningsverket. I snart 20 år nå har bygningene huset et museum viet Jerusalems historie. Dette er stedet for alle som ønsker en sammenhengende fremstilling av utviklingen av Den hellige by - fra de første bosetterne for 4 000 år siden til vår tid.

Historien kommer litt på avstand når jeg rusler tvers over plassen og nedover David Street. Her ligger basarer på rekke og rad, med et fargerikt utvalg varer. Selgernes entusiasme og pågåenhet er det ingen ting å utsette på i denne trange "hovedgaten" inn til Gamlebyens hjerte.

Korsfestet, død og begravet

Ikke spør meg ved hvilket hjørne av David Street du må svinge til venstre, men et eller annet sted der inne finner du Den hellige gravs kirke. Å følge Via Dolorosa - Lidelsens vei - veien Jesus gikk med korset for å bli korsfestet på Golgata, er et alternativ for å finne kirken. Men uten guide eller som deltaker i prosesjonen som hver langfredag gjenskaper hendelsene, er det like fort gjort å gå seg vill på den måten.

De siste fem av Via Dolorosas fjorten stasjoner, minnesmerker over viktige hendelser på vandringen, befinner seg inne i Den hellige gravs kirke. Stedene der soldatene tok Jesu klær fra ham og delte dem mellom seg, der han ble korsfestet, der korset ble reist og der han ble lagt ned etter at han var erklært død, er alle på en slags halvetasje som hviler på det som skal være selve Golgata. Den ligger over planet der steinen hvor liket ble salvet og stasjonen som markerer gravstedet befinner seg.

Historien forteller at det var Sankt Helena, keiser Konstantins mor, som på hans befaling reiste hit og fant fram til Golgata og gravkammeret rundt år 325. Stedet var nærmest begravd, men Konstantin beordret full utgraving og bygging av en ny kirke. Helena passet på at ordrene ble fulgt. Underveis oppdaget hun i tillegg hvor de tre korsene som Jesus og de to røverne var naglet til var skjult, og et mirakel avslørte hvilket av dem Jesus døde på.

Kirken var opprinnelig tre forskjellige som ble bygget rundt de hellige stedene og så forent til en. Skiftende regimer medførte ødeleggelser og gjenoppbygging før den i 1009 ble lagt i grus av en sinnsforvirret muslimsk hersker. Korsfarerne og andre som hersket over byen, var i varierende grad interessert i restaurering og vedlikehold i århundrene som fulgte. I 1808 ble kirken herjet av en stor brann, og oppbyggingen har siden gått i rykk og napp fram til vår tid.

Flere kristne trossamfunn har gjennom tidene forsøkt å skaffe seg kontroll over kirken og de viktigste minnesmerkene i den. Midt på 1700-tallet bestemte derfor byens muslimske hersker at alt skulle deles strengt mellom de mest aktive. Inndelingen gjelder fortsatt, og alle følger vaktsomt med på hva de andre foretar seg. Selv i våre dager har det endt med krangel og håndgemeng hvis en stol er blitt flyttet eller en dør har stått åpen. En stige som står på en vindusgesims over inngangen er et snodig eksempel på hva vaktsomheten medfører. Stigen har stått på samme sted i over 150 år. Hvem som satte den der og hvorfor, er for lengst gått i glemmeboken. Men ingen tør å røre den, av frykt for hvordan andre troende kan reagere.

I fotsporene til millioner av andre er det heller tankene på hva som kan ha utspilt seg her rundt år 32-33 som opptar oss besøkende. Jeg gjør som andre og bøyer meg ned under et overdådig gresk-ortodoks alter. Der stikker jeg en hånd ned i hullet i fjellet der Jesu kors skal ha stått. Jeg klapper marmorplaten over steinen der det døde legemet hans skal ha blitt salvet. Andre legger seg gråtende over den, kysser den og gnir filler med rosevann over for å ha et minne med hjem. Og alle står i lang kø for å komme inn til det lille kammeret som er bygd over det angivelige gravstedet - kristendommens aller helligste grunn.

På måfå i smugene

Utenfor kan det samtidig kalles til bønn fra en muslimsk minaret i nabolaget. Selv i det kristne kvarteret finnes moskeer, og rett nordøst fra Den hellige gravs kirke ligger det muslimske området. Det er først og fremst her jeg elsker å gå meg bort, for det er alltid noe annerledes og spennende som lokker alle veier og rundt alle hjørner.

Fra Damaskus-porten i nord sprer besøkende og fastboende seg på utallige veier inn i labyrinten. Herfra sklir unge og gamle på trillebårdekk som er festet bakpå alle dragkjerrer, og som fungerer som brems. Brosteinen er glatt og de hoier advarsler og styrer stødig mellom spaserende mennesker og åpne sekker med grønnsaker, krydder og urter. Like plutselig som de kommer susende er de forsvunnet inn i smugene.

I motsetning til meg finner de fram. Jeg går på måfå, mer i fred her enn i David Street, selv om basarene i dette kvarteret har mer spennende ting å by på. Her har jeg med to års mellomrom opplevd å bli praiet av den samme innehaveren. Første gang fordi han la merke til det norske flagget på vesken min og ville høre nytt fra Oslo, som han en periode hadde bodd i. Andre gang fordi han kjente meg igjen. Begge gangene ble jeg invitert inn til lengre samtaler med te og avskjed med håp om gjensyn. Da jeg var tilbake i år, var det med et ønske om å se ham igjen. Men enten var han ikke der lenger, eller så gikk jeg meg ikke bort i de riktige gatene.

Selv om det tar tid, er det få avstikkere som det er bortkastet å utforske. I gamle dager hadde de viktigste bransjene sine egne gater, og det er fortsatt et visst mønster i mylderet. Gullvareutsalg er i flertall i én, teppeselgere i en annen, kjøtt og matvarer i en tredje. Men andre kommer til og bryter tradisjonene. Å finne en akvariebutikk med tropiske fisker inneklemt mellom klesselgeren og slakteren er således akkurat som det kan være her inne.

I dag har små, smale traktorer med hengere overtatt for eselkreftene som tidligere trakk de tyngste varelassene. De er umulig å passere når de står parkert, men det finnes alltid råd for å vandre videre. Tre karer avbrøt varelossingen av kasser med sauetarmer og andre innvoller for å vise meg vei mellom dyreskrotter og slakt inne i butikken, slik at jeg kunne komme ut på den andre siden av traktoren via naboutsalget.

Kraften fra Tempelhøyden

Det jødiske kvarteret i syd er en helt annen verden. Her er det orden, ro, nyere bygninger og bredere passasjer. Mye skyldes at området til dels ble rasert i årene fra staten Israel ble opprettet i 1948 og fram til seksdagerskrigen i 1967, da Jordan kontrollerte Gamlebyen.

Dette er veien å gå for å nærme seg den imponerende Tempelhøyden. Sett sydfra brer en åpen plass seg ut før Klagemuren reiser seg opp mot Klippemoskeen med den gylne kuppelen og al-Aqsa-moskeen på samme platå.

Stedene her er særdeles hellige både for kristne, jøder og muslimer. Klippen som moskeen hviler på, skal ifølge en jødisk forklaring være den som hele verden ble skapt av. Av jorden derfra mener andre at Gud skapte Adam, og den skal dessuten være stedet der Abraham var i ferd med å ofre sin sønn Isak for å bevise sin tro på Gud som den eneste - før en engel stoppet ham og ba ham ofre en bukk i stedet. Ifølge den jødiske Talmud skal dessuten steinen der Jakob drømte om himmelstigen ha ligget her, og på denne høyden skal også Isak og Rebekka ha bedt til Gud om at han måtte gi dem barn.

Muslimene mener dessuten at profeten Muhammed fra denne klippen i 621 startet en nattlig himmelferd sammen med erkeengelen Gabriel. På denne reisen fikk Muhammed befalinger fra Allah og kunne rådføre seg med Moses og andre, tidligere profeter.

Her skal også jødenes første tempel ha ligget, som Israels første konge, David, befalte sin sønn Salomon å bygge rundt år 979 f.Kr. Tempelet sto i vel 400 år, før det ble ødelagt da babylonerne invaderte landet og byen. Jødene fikk senere vende tilbake for å bygge opp Jerusalem og et nytt tempel, som sto ferdig 70 år senere. Det andre tempelet er det samme som Jesus senere drev pengevekslere og andre ut fra fordi de vanæret Guds navn med forretningene sine. Dette fikk stå til år 70, da romerne la tempelet og byen i grus og jaget jødene i landflyktighet.

Klagemuren, også kjent som Vestveggen (av tempelhøyden), er det eneste som står igjen fra den tiden. Skriftlærde har gått god for at kraften fra tempelet fortsatt finnes i muren, og jødene holder den derfor for å være deres aller helligste sted i dag. Mylderet av troende som kommer for å be om likt og ulikt og kysse muren, er da også overveldende i de travleste periodene, og gleden i blikkene hos dem som forlater stedet er like utilslørt som ydmykheten hos dem som kommer.

Ydmykhet er et mildt uttrykk for hva vi utenfra føler etter å ha vandret på kryss og tvers i disse labyrintene og opplevd litt av det som særpreger Gamlebyen. Bare tanken på at noen av de helligste stedene i tre verdensreligioner her ligger noen få hundre meter fra hverandre, kan få de fleste til å bli tause. Og glimtene fra Jerusalems historie gjennom årtusener får i hvert fall meg til å innse hvor liten jeg er i det store bildet. Før jeg nok en gang går meg vill i smugene.

Denne saken ble første gang publisert 23/06 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.