Historiske brudekjoler

Kjendisbryllup anno 1785:

Det var en stor dag i Trondhjem by, 22. juli i 1785. Det var hektisk aktivitet i byens store trepalé, som i dag går under navnet Stiftsgården og er byens kongebolig. Husets datter skulle giftes bort, og det skulle skje i det praktfulle huset midt i byens paradegate, Munkegaten. Blant overklassens privilegier var retten til å inngå ekteskap i hjemmet, og siden ekteskapet ikke er innført i noen kirkebøker, kan man anta at bryllupet fant sted i Stiftsgården.

Dette ekteskapet er et eksempel på den alliansebygging man etterstrebet på den tiden. Ikke bare ved giftemål mellom de ledende familier i Trondhjem, men også for å styrke de nære bånd man hadde mellom Trondhjems elite og hovedstaden København.

Den unge bruden, Cicillia Christina von Krogh, var født 11.oktober 1767, og dermed bare 17 år da hun sto brud. Den utvalgte var en danske, med en rekke flotte titler; herr Johan Sigismund von Møsting (1759-1843). Blant titlene kan nevnes Geheimestatsminister, overkammerherre, ordenskansler og Ridder av Elefanten. Flere av tidens titler kunne kjøpes, og man ser en rekke eksempler på at det ble gjort.

Cicillia Christina von Krogh tilhørte byens absolutte overklasse. Hun var datter av general von Krogh, som disponerte det imponerende huset midt i Trondhjem. General von Krogh hadde vært gift med datteren til fru Schøller, den mektige fruen som i 1774-78 hadde oppført den staselige bygningen. Dessverre hadde den unge generalfruen dødd tidlig i barsel etter å ha født et velskapt guttebarn. Hennes mor flyttet til København, hvor hun ble resten av sine dager, mens generalen inngikk nytt ekteskap og fikk datteren Cicillia Christina.

Det skulle ikke spares på noe ved dette bryllupet, verken på klær eller tilbehør, og vi må anta at huset har vært overdådig pyntet og bryllupsmenyen både rikholdig og eksotisk. Brudeparets antrekk befinner seg i dag i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, der de kan sees på museets store utstilling av brudekjoler fra ca. 16.april til slutten av september.

Moteriktig brudekjole

Byens utstrakte handel med de store byene i utlandet, gjorde at nyheter innen moten spredde seg raskt. Dette kan tydelig sees på bryllupsdraktene, som var helt på høyde med samtidens motedrakter ved de europeiske hoff, og da især ved det franske hoff under kong Ludvig 16. og hans dronning, Marie Antoinette. Brudekjolene forekom i all verdens farger og mønstre, og fulgte samtidens motestrømninger så godt som mulig. Mot slutten av 1700-tallet ble det imidlertid moderne med lyse kjoler og lettere mønstre.

Det var derfor naturlig at Cicillia Christina i 1785 valgte en kjole av kremfarget taft. Kjolen er todelt, med et jakkelignende kjoleliv og separat skjørt. Skjørtet er klokkeformet og krevde utallige underskjørt eller et underskjørt med spiler tredd inn i løpeganger. Spilene kunne være av hvalben, og underskjørtet ble derfor ofte kalt fiskebensskjørt. Det smale livstykket er kraftig avstivet med innvendige spiler, og lukket med skjult snøring midt foran. Det har nok vært et møysommelig arbeid for kammerpiken å tre den tynne snoren gjennom de mange ørsmå hullene langs lukningen.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Spilene og snøringen gjorde at kjolelivet ble som et korsett, og den unge bruden kan meget vel hatt bruk for et lite luktevannshus (en liten parfymebeholder i sølv, i form av et hjerte eller lignende) i tilfelle hun dånte av opphisselse eller mangel på luft.

Dyp utringning

Kjolelivet hadde lange hoftekapper, og på ryggstykket sees de symmetriske foldene, kalt Watteau-folder, som fikk sitt navn etter maleren Watteaus mange malerier av tilsvarende drakter. Slike folder slippes gjerne ut i full vidde som slep på 1700-tallskjolene, men på denne korte overdelen blir det en raffinert detalj. Som på de fleste 1700-tallsdraktene, er ermene albulange og utringningen svært dyp, begge deler kantet med tyllblonder. På grunn av det stramme korsettet ble livstykket som et kremmerhus, og bysten klemt oppover til den nesten veltet ut over utringningen. Ikke rart at museet også har et brudesjal av tynn chiffon fra samme tidsperiode. Slike ble ofte lagt om halsen og kokett dyttet ned i utringningen for å bevare et snev av ærbarhet.

Både jakke og skjørt er prydet med sirlige silkebroderier, med små blomster og tidens karakteristiske blomstergirlandere. I girlanderne henger små kurver, og ut av kurvene velter blomsterbukettene, skulpturelt utformet av smale silkebånd. Fra Nationalmuseet i København kjenner vi en nesten identisk drakt fra samme tid, så det er ingen tvil om at borgerskapets unge frøkner i Trondheim har kjent til europeisk mote og fulgt den så godt de kunne.

Blomsterbroderier

Mens Cicillia Christina von Kroghs kjole kanskje kunne blitt brukt også i 2011, er nok Johan Sigismund von Møstings brudgomsdrakt forskjellig fra det en brudgom ville valgt i dag. Det tredelte antrekket består av en lang, innsvinget jakke, kort vest og knebukser, og gir assosiasjoner til snittet på våre bunader og gamle folkedrakter.

Mens vesten er lyseblå og hvitstripet, er jakken og knebuksene sydd av blankeste, rosa silkesateng. Den lange jakken er sydd etter snittet typisk for Ludvig 16.s tid (Louis XI-stilen) med sine skrå forstykker, trange ermer med smale oppbretter på ermene og ståkrage. Både oppbretter, buksenes nederkant og de dekorative knappene, er prydet med 1700-tallets typiske blomsterbroderier og ørsmå paljetter, og ermene avsluttet med tyllblonder. Dette var en tid da menn ikke nølte med å kle seg i rosa silke, blonder, yndige blomster og glitrende paljetter.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Bonderomantikk

At 1700-tallsdraktene gjerne er prydet med blomster og romantiske motiver fra livet på landet, er i samsvar med den filosofi, naturbegeistring og bonderomantikk som rådet i Europa på denne tiden. Også tilbehør som sko, vifter, smykker og hodepynt var dekorert med blomster eller girlandere av blomster og blader. I Frankrike lekte dronning Marie Antoinette bondekone på sin farm ved Versailles, mens kvinnene etter hvert ble fremstilt som hyrdinner med oppheftede kjoler.

På herrenes lommeklaffer ser man ikke bare blomster og trær, men også gårdsredskaper og hageutstyr. I tillegg sees elementer fra landskap og arkitektur i det fjerne Østen. Interessen for kineserier hadde sin bakgrunn i den økte handelen på Østen, og ga seg raskt utslag også i motedrakten. På én av museets herrevester, er det brodert orientalske bygninger på lommeklaffene. Kvinnedrakten ble også påvirket av Østen og fikk et viktig tilbehør i garderoben da knekkparasollene ble innført fra Kina på 1700-tallet.

Herrejakken ble i løpet av Ludvig 16.'s regjeringstid etter hvert så smal og avrundet foran at den ikke kunne lukkes. Johan Sigismunds jakke er likevel fortsatt utstyrt med utallige knapper og falske knapphull. Typen ble brukt av både sivile og militære, deriblant Napoleon, og snittet forekommer derfor ofte i uniformer. Slik ble den også forløperen for et av de to plaggene, som på 1800-tallet omtales som livkjole. Plagget ble gjerne brukt om formiddagen og utviklet seg videre til det formiddagsantrekket som bærer navnet sjakett, og som er blitt et populært brudgomsantrekk i dag.

Bryllupet mellom Cicillia Christina og Johan Sigismund må ha vært overdådig, og gjort et dypt inntrykk på de tilstedeværende. Etter bryllupet flyttet paret til København, der de levde i storslåtte omgivelser og med seks tjenere i hovedbygningen på Christiansborg Slott.

Dette er en artikkel hentet fra siste utgave av Ditt Bryllup.

Denne saken ble første gang publisert 31/01 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.