Når biter sjøfisken?

Du har sikkert opplevd dager på sjøen da alt klaffer. Det biter som besatt, og fisken kappes om å være først over rekka. Det pågår en times tid, kanskje to, og så er det slutt. - For en fiskeplass, tenker du, og merker deg nøye stedet, slik at du kan finne det igjen seinere.

Uka etter er du tilbake, på samme sted, og til samme tid. Pilken eller agnet lempes i vannet med spente nerver, men ingenting skjer. Det er svart hav - selv om du er akkurat der du fikk storfangst i forrige uke, under samme værforhold og med nøyaktig det samme agnet. Den eneste forskjellen mellom de to turene var tidevannet. Da du fikk storfangst, fisket du kanskje på stigende vann, mens det uka etter var stikk motsatt - nemlig synkende, eller stillestående vann.

Vi tenker ikke så ofte over tidevannet her i Norge, hvor forskjellen mellom flo og fjære er beskjeden de fleste steder, og vi tar det sjelden med i betraktningen når vi planlegger vårt fiske. Tidevannet er likevel av stor betydning for sjøfiskens aktivitet, og kan avgjøre om du drar hjem tomhendt eller med full pose. Det kan til og med påvirke laksens atferd langt opp i lakseelva.

Ingen fasit

I andre land, for eksempel England, der forskjellen på flo og fjære kan være enorm, er tidevannssyklusen helt avgjørende for om det blir fisketur eller ikke. Tidevannstabellene konsulteres nøye under planleggingen, for hvis du kommer til en fiskeplass på ugunstig tidevann, kan det hende du må vente i flere timer før du får fisket. Strømmen kan rett og slett være for sterk og farlig, eller du kan risikere at det er tørt land der du skal fiske...

Lesere av engelsk sjøfiskelitteratur har sikkert lagt merke til at beskrivelser av fiskeplasser alltid ledsages av opplysninger om tidevann, og når den aktuelle plassen gir best fangst. Noen plasser er best akkurat i det vannet snur, og 2-3 timer derpå. Andre kan fungere best to timer før og etter høyvann, eller to timer før og etter lavvann. Mer sjeldent er plasser som kun gir fangst når vannet står relativt stille i de periodene tidevannet er helt ute eller helt inne. Imidlertid skal den sterke og hemmelighetsfulle havålen angivelig bite best på stillestående vann - i hvert fall i britiske farvann.

Som du skjønner er det ingen fasit for når tidevannet er mest gunstig. Lokale forhold spiller en stor rolle - det samme gjør vær og vind og årstid. Derfor må du selv finne ut når det er best der du vanligvis fisker. Men det er vel ikke feil å hevde at det som regel er mer fart i fisket når det er litt bevegelse i sjøen.

Flo gir flyndre

Tidevannets effekt på fiskens aktivitet fikk jeg virkelig øynene opp for da jeg for noen år siden meitet flatfisk på en sandstrand i Indre Oslofjord. I flere timer satt jeg der fiskeløs, og hadde tenkt å gi opp, da stangtuppen begynte å vibrere. Etter et kjapt mothogg, kunne jeg sveive inn en pen sandflyndre. Jeg agnet kroken på nytt og kastet ut på det samme stedet. Etter et par minutter satt det en ny sandflyndre på kroken. Slik fortsatte det en halvtimes tid, før det ble mørkt, og aktiviteten avtok. Det viste seg at fisken hadde begynt å bite like etter at tidevannet snudde og var på vei innover.

Flatfiskene ligger normalt delvis nedgravd i sanda, og når de merker trykket fra tidevannet, våkner de til live og begynner å spise av det som vannet måtte føre med seg eller rive løs fra sanda. Flere steder gir floa flatfiskene, og andre arter, mulighet til å oppsøke områder der det er mye mat, og som de ikke kan nå ved lavvann. De lar seg ofte transportere passivt med inn av tidevannet.

Et tips når du skal fiske flatfisk, er å ankomme stranda når vannet er helt ute. Bruk den første tida på å lete etter skjell, eller grave flatfiskenes yndlingsagn - børstemark og fjæremark. Disse lekkerbisknene er nemlig lettest tilgjengelig på fjære sjø. Like før vannet begynne å stige, setter du i gang med fiskinga.

Det er ikke bare flyndra det er mest fart i på grunna når vannet stiger. Torskefiskeren kan også oppleve et kanonfiske når torsken siger mot land på floa. Ofte kjennetegnes en slik periode av godt bett en time eller to, mens det kan være relativt dødt ellers.

Ørret liker strøm

Sjøørreten, i dag kanskje vår mest populære sportsfisk langs kysten, påvirkes også av tidevannet.

- Etter at jeg begynte å notere klokkeslettet når sjøørreten beit, og sammenlignet det med tidspunktene for høy- og lavvann som jeg fant i lokalavisa, tok det ikke lang tid før jeg skimtet konturene av tidevannets betydning, skriver Leif-Erik Larsen i boka Sjøørret (Naturforlaget/Bokklubben Villmarksliv 1994). Han fant ut at fisken beit best 2-3 timer før og etter høyvann. Dette stemmer stort sett med hva de fleste sjøørretfiskere har oppdaget. I en artikkel i Villmarksliv (nr 1/2001) skriver imidlertid Anders Røed at han får mest fisk på lavvann mot flo - særlig om høsten og vinteren. Dette mente han hang sammen med at det da dannet seg flere bakevjer og strømkanter, og at fisken fant flere standplasser. Samtidig var det mer uro i overflata, slik at ørreten ble mindre sky.

Disse tilsynelatende motstridende erfaringene skyldes sannsynligvis lokale forhold på fiskeplassene. Men uansett liker sjøørreten litt strøm i vannet. Strømmen forsterkes i trange sund og rundt odder, steiner og skjær, og i slike områder er sjansene størst for å få en blank sjøørret på kroken.

Sjøørret og laks vandrer som regel opp i elvene på flo sjø. Flo og fjære påvirker enkelte elver ganske langt opp, og det er ikke noen tvil om at elvefisket etter laks og sjøørret også påvirkes av dette. Tidevannskreftene er da også en av de viktigste komponentene i utregningen av såkalte bitt-tabeller.

Lukt føres med strømmen

Tidevannet har også betydning når du fisker fra båt, og havfiskeren har utvilsomt også nytte av å kjenne tidevannstabellen. Det er ikke alltid så lett å registrere vannets bevegelse til havs, men du har sikkert opplevd perioder hvor det biter godt, og perioder med nærmest svart hav. Årsaken kan være tidevannet.

I sin bok Sportsfiske i sjøen (Naturforlaget/Bokklubben Villmarksliv 1993) skriver Jens Ploug Hansen at fiskens bitelyst er størst når strømmen øker eller avtar, og at dødperiodene ofte henger sammen med stillestående vann i det strømmen snur eller når strømmen river som verst. Dette vil igjen variere fra sted til sted, men kanskje det kan være fornuftig å ta fram matpakka i slike perioder?

Forsker Svein Løkkeborg ved Havforskningsinstituttet kan forklare hvorfor:

- De fleste fiskeartene i sjøen bruker luktesansen når de leter etter mat. Forsøk har vist at torsken, for eksempel, kan finne et agn på opptil 800 meters avstand, og det er i hovedsak tidevannet som fører lukta nedstrøms med vannmassene. Når så tidevannet snur hver 6. time, vil fiskearter som bruker luktesansen miste orienteringsevnen, og ha vanskelig for å finne agnet ditt. Løkkeborg kan også forklare hvorfor fiskens aktivitet også avtar når tidevannsstrømmen er på det kraftigste: Den holder seg i ro, fordi det er mest lønnsomt for den; det koster rett og slett for mye energi å svømme mot strømmen på leting etter mat.

Byttefisken konsentreres

Tidevannet skaper ofte skarpe strømkanter som du kan få øye på i overflata i form av et belte med skum, alger, maneter eller drivende tang. Her samler deg seg plankton og smådyr, som er mat for småfisk som sild og brisling. Og der det er småfisk, vil det som regel være større rovfisker som sei og lyr. Fisker du i nærheten, enten med naturlig eller kunstig agn, er sjansene store for napp.

Gode fiskeplasser er ofte utenfor odder, skjær og over grunner, topper og båtvrak. I nærheten av slike steder skaper tidevannet en rekke spennende strømmer, bakevjer og lommer der plankton og smådyr som strømmen river løs, konsentreres. Her vil også rovfisken samles, og det er på slike steder du må fiske. Fisken kan imidlertid stå på et relativt lite område, så du må lete på alle sidene av en grunne eller en topp. Her vil ekkoloddet være et godt hjelpemiddel for å finne ut hvor fisken står.

Sil eller tobis er også et attraktivt bytte for rovfiskene i sjøen. De ligger ofte nedgravd i sandbanker et lite stykke fra land. Når tidevannet farer over sanda "våkner" tobisen og tar for seg av det som måtte drive forbi. Da vekkes også jaktinstinktet i fiskearter som piggvar, sjøørret, havabbor, lyr og sei, som alle har tobis på menyen.

Konklusjonen av alt dette må bli at det vanligvis er mest fart i fisket når sjøen flør, selv om enkelte har gjort andre erfaringer. Lokale forhold spiller også en stor rolle, så det er farlig å generalisere. Men at tidevannet har stor betydning for fiskens aktivitet, er hevet over tvil. Så neste gang du er ute og fisker bør du notere deg når fisken beit, og om sjøen sto stille, var på vei ut eller på vei inn. Sammenlign dine resultater med tidspunktet for høy- og lavvann. Etter noen turer på den samme plassen, vil du etter hvert se et mønster. Disse notatene vil bli meget nyttige når du planlegger framtidige turer. Slik blir du en mer effektiv sportsfisker, og sannsynligvis får du også mer fisk.

Denne saken ble første gang publisert 24/11 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.