Fiske i Kenya
Storviltfiske i opprørt farvann
Tidligere i år herjet de verste opptøyene i Kenya på mange år. Men på kysten var det stille og fredelig. Vi trosset reiserådene fra UD og opplevde storviltfiske i ypperste verdensklasse.
Det er to dager igjen til avreise, og vi må ta en avgjørelse. Vi har flybilletter til Kenya, men det er fortsatt vold og opptøyer i landet etter det mye omtalte presidentvalget noen måneder tidligere. Bråket er imidlertid konsentrert til slumområdene i hovedstaden Nairobi og Rift Valley i vest. Langs østkysten, som vender ut mot Det indiske hav, har det imidlertid vært stille og rolig, med unntak av noen trefninger i kystbyen Mombasa. Vi tar derfor sjansen, og trosser reiserådet fra UD. Det er det ingen av oss som angrer på i dag.
Helt uvirkelig
På Ocean Sports Resor i Watamu, vårt hjem for de neste åtte dagene, blir vi møtt av Alexander Nilsson. Eller Capt. Alex, som han kaller seg når han befinner seg i Kenya. Og han er ikke svensk, som navnet kanskje skulle tilsi. Han er like norsk som brunost, og enda viktigere: Han har sin egen big game-båt i Turtle Bay, Watamu.
I havna ligger det en rekke big game-båter, båter som burde ha vært ute og fisket. Tross alt er det toppsesong for marlin - havets ettertraktede storvilt. Men etter alt bråket i kjølvannet av presidentvalget er kundegrunnlaget heller spinkelt. Mange turister har valgt å bli hjemme eller reise til andre land, noe som merkes godt i et samfunn som er helt avhengig av velfylte, vestlige lommebøker for å holde hjulene i gang.
Alex er oppgitt over pressen, som kun viser blodige bilder fra opptøyene langt unna den fredelige kyststripa i øst. Her går du trygt selv i døgnets mørke timer. Folk er bare glade for å se deg.
Den første dagen er satt av til akklimatisering, bading og prøvesmaking av Tusker, et lyst, kenyansk pilsnerøl som i god britisk humortradisjon er oppkalt etter den mannevonde elefanten som trampet i hjel grunnleggeren av bryggeriet.
Pangstart med "strips"
Ettersom vi er åtte, må vi leie to båter. Knut Jesting, Tor Pedersen, Morten Moe og Stein Ivar Iversen blir med Alleycat, båten til Kenyas nest mest meritterte marlinskipper, mens Richard Hals Gylseth, Lars Johannessen, Hans Terje Olaisen og jeg blir med "Anette", balja til Alexander.
I utgangspunktet er planen trolling etter billfish, men Alexander, som liker at folk er delaktige i planleggingen og gjennomføringen av fisketuren, er åpen for andre forslag. Jeg foreslår derfor speedjigging etter giant trevally som et avbrekk fra det monotone trollingfisket. Det er helt greit for Alex, som har flere interessante waypoints på GPS-en der en kompis har fått flere fisker over 40 kg.
Vi skal fiske oss ut mot The Banks, og da vi har lagt det grønne vannet bak oss, der det for det meste er barracuda, kingfish og annen "ufisk", begynner mannskapet på to å jobbe. Vi begynner med "strips", blekksprutplugger agnet med blekksprutstrimler. Blekksprut er seigt, og sitter godt. Dessuten lukter det godt i mange timer, selv etter soltørking. Seige bukstrimler av små tunfiskarter som bonito er et annet alternativ. Planen er også å kjøre med livebait hvis vi får "friggis" - fregattmakrell - eller andre små tunfiskarter i passende størrelse.
Det hyler i snella
Det tar ikke lang tid før det hyler i ei snelle. Sjefen på dekk, Fundi, er raskt borte ved stanga for å kroke. Å kroke seilfisk er alt annet enn enkelt, det vet alle som har prøvd, men Fundi kan kunsten, og snart kan jeg kjøre min aller første seilfisk. Det vil si: I begynnelsen er det bare å holde seg fast. Det første utraset er vanvittig. 100-200 meter snøre forsvinner på sekunder. Det er rett og slett helt uvirkelig. Men så er også seilfisk blant de aller raskeste fiskene i verden, med en toppfart på over 100 kilometer i timen.
Klassisk storviltfiske i Kenya
- Havområdene utenfor kysten av Kenya er en av de klassiske big game-destinasjonene, sammen med blant andre Cuba og Cairns i Australia.
- Hemingway har fisket mye i disse farvannene, det samme har den danske globetrotteren Jens Ploug Hansen, som ofte hadde Watamu som base når han oppholdt seg i Afrika.
- Kenya er kanskje det stedet i verden der sjansene er størst for å fange en marlin. Men snittstørrelsen er ikke den største. Den ligger nemlig "bare" rundt 100 kg.
- Stripet marlin er den mest tallrike arten, men det er også mye sort marlin. Blå marlin, det aller gjeveste trofeet for verdens big game-fiskere, er sjelden. Seilfisk er det veldig mye av.
- Det finnes ikke så mange andre steder i verden der det er enklere å få sverdfisk.
- Utenfor kysten av Watamu er det svært gode muligheter for nærkontakt med superraske makohaier og råsterke tigerhaier på opptil et halvt tonn.
- I tillegg er det giant trevally, kingfish, yellowfin tuna, dorado, wahoo, barracuda og alle de andre artene som vanligvis forbindes med tropisk fiske. Snappere og groupere finnes også i store mengder.
Jeg bremser det jeg klarer med tomlene, av frykt for at fisken skal spole meg ut. Så fort fisken stopper, er det bare å begynne å pumpe det remmer og tøy holder, og etter fem-ti minutter glir en etterlengtet skygge opp til båtsiden. Fundi tar tak i fortommen, fisken er vår, og ikke lenge etter kjører Alex et merke i siden på fisken. Min fisk. Hvis den blir fanget igjen, og fangstmannen gidder å sende inn merket, får jeg et brev i posten som forteller hvor fisken ble gjenfanget. Det er en flott seilfisk på rundt 35 kg. For en start! For en fisk! Seilet, som den bruker til å ringe inn byttefisken med, er rett og slett imponerende, og både det og stripene på sidene glinser i en ubeskrivelig vakker koboltblå farge, som forsvinner raskt når vi løfter fisken om bord for et kjapt bilde. Deretter får den fascinerende skapningen friheten tilbake. Turen er reddet - etter bare en drøy times fiske.
På´n igjen
Ikke lenge etterpå er det på'n igjen, og denne gangen er det Lars som får på seg beltet. Mye sjø og en feilkroket fisk, skal det seinere vise seg, gjør at han må overlate "stafettpinnen" til Richard. Richard er helt hvit i ansiktet før han i det hele tatt har begynt, men heldigvis skyldes det bare en overdose solkrem med høy faktor. Han står distansen ut, og etter et drøyt kvarter kan gutta poserer med fanget fullt av seilfisk. Stor seilfisk! Alex tipper et sted mellom 40 og 45 kg. Dessverre må den avlives, ettersom deler av gjellelokket er revet av.
Mye vil ha mer
Watamu
<br/> <small> <a href="http://maps.google.com/?ie=UTF8&t=p&ll=-3.359204,39.995728&spn=0.137093,0.137329&z=11&source=embed" style="color:#0000FF;text-align:left">Vis større kart</a> </small> </p> </div>
Vi er godt fornøyde med starten, men mye vil som kjent ha mer. Derfor spør vi kapteinen om vi ikke kan jigge litt etter giant trevally - eller karambesi, som arten kalles lokalt. Etter å ha stiftet nærmere bekjentskap med arten, som må være en av verdens sterkeste fisker kilo for kilo, i Andamansjøen noen år tidligere, har jeg veldig lyst til å kjenne de brutale kreftene igjen. Og etter Alex' utlegninger om kompisens fisker på over 40 kg, blir jeg ikke noe mindre giret¿
Jeg har ikke noen stang som egner seg for jiggfiske, men popperstanga mi, en Daiwa Powermesh som egentlig er beregnet på mallefiske, får duge selv om den er i lengste laget. På den sitter det en Daiwa Saltiga Z4500, ei snelle som stiller i samme klasse som mer kjente og brukte Shimano Stella 10000, fylt med 0,32 mm PowerPro. I enden av multisnøret har jeg laget en bimini twist (på www.fishsa.com/kntiesbi.php finner du en god beskrivelse), og til denne har jeg festet en monofortom av 1,2 mm Sufix ProLeader med en albrightknute, som deretter er limt. I enden henger det en speedjigg fra Williamson, en 250 grams Benthos i en farge som tidligere har vist seg å være veldig giftig her nede.
Må strekke ut
Det er bare 60-70 meter dypt, men speedjigging kjennes godt i armene, og du orker sjelden mer enn to-tre nedslipp før du må ta en liten pause for å strekke ut. Pilken skal nemlig rykkes oppover i vannlagene i høyt tempo, helst uten at du mister kontakten med pilken. Men hvis det er fisk på plassen, tar den som regel før du blir helt utslitt.
Jeg kroker ganske raskt en diger fisk, som dessverre slipper. Deretter får jeg en på rundt 5 kg. Selv om det er bra trøkk i selv så små eksemplarer, klarer jeg å presse den forholdsvis raskt opp til overflata. Clouet er å ikke gi fisken en meter i starten, og kjøre den så hardt at den ikke rekker å få hodet nedover. Det er kanskje unødvendig å legge til, men du må kjøre med beinhard brems. Gjør du ikke det, og gir fisken frie tøyler, går den garantert i korallene, der selv 1,2 mm nylon ryker som sytråd.
I tvilsom, gresk stil?
Så er det Hans Terjes tur til å kjenne på karambesiens kjempekrefter. Det lave fribordet, kombinert med frisk sjø, gjør at Lars må trå støttende til for å passe på at selgeren fra Sollihøgda ikke går på sjøen. Duoen, som bringer tankene tilbake til det gamle, frilynte Hellas, får mannskapet til å trekke på smilebåndene. Da Alex spør Fundi hva han kaller sånne gutter på swahili, holder han på å knekke sammen. Det gjør Hans Terje også, men han klamrer seg fast til stanga så godt han kan, og etter rundt ti minutter klarer han til slutt å få presset fisken opp til båtsiden. Sliten, og lykkelig, kan han endelig holde fisken i de støle armene sine. Vi tipper vekta til rundt 15 kg pluss.
Stangbrekk og oppsummering
Mens vi koser oss med speedjigging, kaster Richard med lettspinnstanga, en Shimano Beastmaster AX STC, som han allerede har plukket flere små tunfisker med. Det er imidlertid ikke noen liten tunfisk han kroker når han slipper ned den lille gyrojiggen på rundt 25 meter, der det ifølge Alex står fisk. Stanga står som et hjul, og bremsen hyler som en forsmådd ektemann. Det går som det må. Karbonet i stanga, som er beregnet på kastevekter fra 15-40 gram, henger ikke med i svingene. Den seksdelte reisestanga er plutselig i sju deler, men Richard berger fisken, en rainbow runner på drøye 5 kg.
Alt dette skjedde altså i løpet av turens første fiskedag. De fleste av oss var ute fire-fem dager til, og da status skulle gjøres opp kvelden før avreise, kunne vi notere til sammen 17 seilfisk og en sort marlin på rundt 120 kg, i tillegg til en rekke andre arter som giant trevally til 15 kg pluss, bigeye trevally til 10 kg pluss, dorado, rainbow runner på 6-7 kg og grouper på rundt 50 kg. For å nevne noe. Ifølge Kenyas nest beste marlinskipper, Peter Darnborough, hadde vi ikke noen grunn til å smile altfor bredt. Resultatet var nemlig under pari for denne delen av sesongen. Og det sier vel egentlig det meste?
Denne saken ble første gang publisert 03/10 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.