Test av VW e-Golf

Elbil har et stigma over seg. Vi tenker på små blikkbokser, en stygg Nissan eller en blærete kollektivfelt-sniker for millionærer.

Alt sammen nærmest skriker at det er en «elbil».

Og ikke er folk overbevist om at det er særlig miljøvennlig heller.

En bil som bare er ... elektrisk

Det er nettopp her den nye eGolf er et så herlig unntak. Mens stort sett alle andre modeller på markedet først og fremst er «elbiler», er eGolf først og fremst en Golf.

En har ikke hatt et stort behov for å gjøre en elektrisk Golf til noe annet enn en Golf. Det er ikke pretensiøs design og andre ting som skriker miljøhippie.

I stedet får vi følelsen av at Golf kan fås i en lang rekke motoralternativer, inkludert bensin, diesel og elmotor.

Velger du utgaven med elmotor, vel da får du en Golf der det sitter en elmotor under panseret i stedet for en forbrenningsmotor. Og fordi VW faktisk har tenkt på hva de driver med, får du ikke en gigantisk batteripakke i bagasjerommet, slik Ford hodeløst har gjort.

Det betyr at en eGolf er som en hvilken som helst annen Golf. Riktignok har den litt rare felger, og det står eGolf fremfor TSI bakpå, men der stopper stort sett også forskjellene.

Inni bilen er det heller ingen overraskelser. Interiøret er identisk - med unntak av at turtelleren har litt flere funksjoner.

Føles som en vanlig bil

eGolf føles også som en helt vanlig bil. OK, den bråker ikke, men bilen oppfører seg akkurat som en helt vanlig bil - den er kanskje bare hakket mer lettkjørt, og siden det er en elbil kommer du litt raskere ut av krysset enn alle andre - mens akselerasjonen avtaler litt etter hvert.

Bilens éntrinns «automatiske» girkasse gjør åpenbar ikke mye ut av seg heller.

På grunn av den geniale plasseringen av batterier, har bilen nær sagt identiske kjøreegenskaper som en middels Golf. Med 300 kilo batterier er bilen riktignok tyngre, men dreiemomentet i elmotoren maskerer dette, i kombinasjon med at tyngdepunktet er lavt plassert.

Det er ingen blikkboksfølelse. Det er ingen snarveifølelse. Det er ingen klysefølelse. Det er rett og slett bare en Golf - Norges definitivt mest solgte bil år etter år.

Litt for liten «tank»

Det eneste som gir en viss indikasjon på at dette er en elbil, er rekkevidden. Jeg bryr meg ikke om hva VW sier: Hver gang vi startet bilen med nyladet batteri, påsto den at rekkevidden var 148 eller 157 kilometer.

Som på alle elbiler hopper dette tallet opp og ned avhengig av topografi, men del 148 i to, og trekk fra ti prosent sikkerhetsmargin for rekkevidde - og du skjønner fort at operasjonsradiusen ikke er all verden å skryte av. 19 kilometer forsvinner også umiddelbart i det øyeblikket du trykker inn A/C-knappen.

Og det er før du begynner å sette på varmeapparatet og setevarmeren på vinteren. Bilen har nemlig, i motsetning til Leaf, forløpig ikke varmepumpe.

Sånn elbilbiler burde vært fra starten av

Hvis man ser bort i fra rekkeviddeangsten, så er eGolf den første elbilen som ikke føles som et kompromiss. Den er ikke overdrevet dyr, den er ikke et «statement», du gir ikke avkall på noen komfort - og du trenger ikke å lære deg å kjøre bil på nytt.

For alle praktiske formål er det en Golf - som bare tilfeldigvis kjører gratis i bomringen, har tilgang til kollektivfeltet - og som bråker svært lite.

Den er først og fremst banebrytende fordi den er så normal. Og jeg klarer ikke å gi slipp på tanken hvorfor ikke noe slikt er gjort tidligere: En elbil der man gir blaffen i imaget, men bare forsøker å lage en elektrisk bil.

Som enhver elbil, er den en genial hverdagsbil. Men den vil for de færreste den eneste bilen. En bil som du ikke kan ta en harrytur med, er fortsatt ikke et fullverdig alternativ. Det er et supplement.