Den vakre bobiløya

Fra Norwegians flight DY330 spotter vi Bardufoss nye stolthet, alpinbakken. Kanskje skal den få fram en lokal idrettsutøver av samme klasse som kombinertesset Bjarte Engen Vik?

På bakken venter en som ikke har fløyet like langt som Engen Vik. Men Arild Lian har vært høyt oppe og satt solid nedslag i bransjen vi beveger oss i. Han er mannen bak det som i dag er en av landets største og mektigste aktører i caravanbransjen. Reis bare i nord, og sjekk hvor mange bobiler det står "Lians Caravan" på!

Lian er ikke typen som sprader rundt i dressbukse og rosa skjorte, selv om han ifølge nrk.no er blant Troms fylkes 50–60 rikeste. Han ser mer ut som en lagerarbeider som har stukket seg vekk enn en vellykket bedriftseier, der han kommer slentrende bort til Bardufoss flyplass beskjedne ankomsthall, iført dongeribukse og blå Team Lians T-skjorte.

Vi skal låne en Solifer Camp av Lian og datteren Hege, som har overtatt som daglig leder hos Lians Caravan. En 7,43 centimeter lang sak, med Alde-systemet alle snakker så varmt om.

Målet er Senja, metoden er bobil, og sola skinner på lånt tid!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bobil-paradis

En kilometerlang kolonne fra Hugo tivoli er heldigvis på vei mot Larvik, i det vi svinger ut i rundkjøringen ved Lians Caravan, og presser ned gasspedalen i retning Senja.

Hvorfor Senja? Fordi Norges nest største øy er et velkjent paradis for bobilister, som her ikke bare finner storslått natur, men også kan fricampe i den, nærmest hvor som helst.

Planen er å følge Nasjonal Turistvei på yttersida av Senja, mellom Gryllefjord og Botnhamn. Vi kunne ha tatt ferge til Andøya fra førstnevnte sted, men tid til det har vi ikke. Derimot skal vi ta ferge i den andre enden, til Kvaløya, til nye opplevelser og nye artikler.

Vi kjører mot Finnsnes; en liten by man gjerne kan bruke tid på, noe vi ikke gjør siden meteorologen har spådd utrivelig vær nærmest hele uka, bortsett fra mandagen vi ankommer. Så her gjelder det å smi mens sola er varm, og la kameraet fange inn godbitene mens lave skylag og regn fortsatt bare er spådommer.

Troll

Alt har forbedringspotensial, og det gjelder ikke minst en del av veinettet på Senja. Asfalten er i en periode av den krakelerte sorten som får en til å savne både nyrebelte og de gamle grusveiene. Men heldigvis – det blir bedre.

Første stopp er et sted vi har fått tips om på en av Facebook-gruppene vi er medlem av. Senjatrollet. Noe jeg i min grenseløse uvitenhet og manglende googling har antatt er et skrukkete fjell, av den typen man finner mange av her.

Men jaggu er det et troll! Og bak trollet står det et levende troll ved navn Leif Rubach. Vi skjønner at det er noe spesielt på gang når 3–4 hvinende småjenter plutselig runder hjørnet i fullt firsprang. Rundt hjørnet finner vi en smilende Rubach, med hale, trollføtter og rufsete grå hårmanke, åpenbart litt vel nifs for disse små.

– Jeg dro til Oslo som 19-åring, helt uten utdannelse, for å prøve å få meg jobb som scenograf. Sjefen på teateret jeg oppsøkte gikk med på å la meg få jobbe en uke uten lønn, for å se hva jeg dugde til. Etter tre dager kom han med arbeidskontrakt, forteller Rubach, som mange år senere returnerte til Senja.

Inspirert av et sagn om et troll som var sett både til lands og vanns på øya, begynte han å planlegge et livsverk basert på sagnet. Det gikk troll i ord. Og hvilket livsverk!

Vi lar oss trollbinde av de fantastiske kreasjonene Rubach har bygget med egne hender, sprøytebetong, polyester og gips. Her finnes selvsagt selveste Senjatrollet, nesten atten meter høyt, og Trollkjerringa. Men også mange småtroll; stygge som nøkken, skremmende fri for formildende trekk.

Virkelig imponert blir vi på innsiden av Senjatrollet, som blant annet huser scenen hvorfra barna serveres show og musikk fra The Trolling Stones. Alt er forseggjort, fra det moderne toalettet med utseende som en gammel utedass til veggen der småunger henger fra seg tåtesmokker og bleier, som et symbol på at de nå er ferdig med den slags. Selv om småungene sikkert gjør lurt i å beholde bleia på til de er ferdige med runden med Senjatrollet.

Og jaggu så har Rubach slått kloa i Sesamtoget fra Sesam Stasjon! Max Mekker er pensjonert, men toget er høyst oppegående, og er nå innredet for overnatting.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Havturisme

Senja Hamn ligger ikke mange steinkastene fra Senjatrollet, og byr på andre typer opplevelser. Stedet er utgangspunkt for all slags aktiviteter – hvalsafari, fiske, bodyrafting, nordlysjakt, toppturer og kajakkturer.

Vi nøyer oss med en kaffe og en Gullpinne i sola, og en rusletur rundt på det imponerende maritime byggverket, som rommer både hotell og restaurant.

Etterpå ruller vi videre. Støtt må vi stoppe og hente fram kameraet, noen ganger bare for flirfulle å ta bilder av stedsnavn som for oss søringer er både artige og eksotiske. "Torsken", for eksempel, som vi finner på vei til Gryllefjord – Troms fylkes mest fiskeriavhengige kommune, med et ankerkors som kommunevåpen.

Fordelen med å kjøre langs en nasjonal turistvei er at veimyndighetene er flinke til å lage stoppesteder der en uanstrengt kan nyte en eller annen utsikt eller opplevelse.

Vi stanser opp ved Bergsbotn, der en 44 meter lang plattform plasserer oss optimalt i forhold til den fantastiske utsikten over Bergsfjorden og de høye fjellene rundt.

Etterpå kjører vi utover Skaland, på smale veier som bare så vidt omfavner en 2,30 meter bred bobil. Der venter Kråkeslottet – et tidligere fiskevær der havets strømninger har fått selskap av ditto kulturelle. Kråkeslottet er åsted for kunstutstillinger, kurs og konferanser (30 sengeplasser), og kortere besøk fra turister som reker forbi.

Viktor Blichfeldt huserer bak disken i kafeen når vi ramler inn, og snart varmer vi oss utendørs i sol, med god kaffe og ditto kake. Anbefales!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Flotte fjell og strender

En liten stans unner vi oss også på Ersfjordstranda med sin berømte gulldass, som til sjuende og sist bare er en dass da, og ikke like imponerende som sandstranda med hvit finkornet sand man skulle tro hørte hjemme helt andre og langt mer sørlige steder enn på yttersida av en nordnorsk øy.

Men det skjønner du fort, i en bobil på Senja, at disse sandstrendene er typiske for øya. Vannet er krystallklart, og i møte med det og korallsanden kan jo en kunnskapsløs søring iføre seg Speedo og hive seg uti, noe som er det samme som å be om to tette og en badehette. Synet bedrar nemlig hva vanntemperatur angår, og får blodkarene bak Speedoen til å søke dekning før du har vann til knærne.

Aller lengst tid bruker vi på rasteplassen Tungeneset, ytterst på neset mellom Steinfjorden og Ersfjorden. Her har Statens vegvesen bekostet en såkalt gangbane i sibirsk lerk, og via den når du et godt stykke utover svabergene, som du deretter kan fortsette på til du er på optimalt fotografisk skuddhold av Okshornan, eller "Djevelens tanngard", som den taggete fjellrekken også kalles. Et godt eksempel på hvordan veimyndighetene kan ta grep og foredle opplevelsen til veifarende fra fjern og nær.

Natta tar vi i det pittoreske fiskeværet Mefjordvær. Der parkerer vi Soliferen tett på vakre fjell, og rusler ned til Mefjord Brygge for å veksle inn litt penger i lokal festmat. Satser på boknafisk, som er lett tørket torsk. Prisen er høy, boknafisken grei og servicen elendig. For Mefjord Brygges skyld får vi håpe at vi var et arbeidsuhell for de impliserte.

Sola skinner døgnet rundt på denne årstiden i nord. Fjell og bobil er en perfekt kombinasjon, og som dessert tar vi en tur opp til veslefjellet Knuten, der vi skriver oss inn i manntall mens vi nyter solnedgangen eller soloppgangen eller hva det nå er – sol i alle fall. Klokken er en time over midnatt før vi prøver å etablere litt mørke i bobilen, og få oss noen timers søvn før vi våkner til turens avslutning.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ørliten øy

Vi våkner opp til himmelrike for en fricampende bobilist. Blå himmel. Fjell og hav. Stillhet. Bare lyden av kaffen som snart er klar.

Vi fyrer opp Soliferen og kjører mot Botnhamn og fergen til Kvaløya. Men først gjør vi en avstikker til Husøy.

Husøy er en fluelort av en øy, knyttet til fastlandet via en tynn tråd man helst ikke vil ha bobiler over. Derfor tilbys en bobilparkering ved innkjørselen til øya. 100 kroner i kontanter pr. 24 timer, takk, inkludert strøm.

Vi rusler litt rundt på øya. Her er ikke så mye å se på; mest gamle hus med disse typiske 70-talls asbestbefengte eternittplatene som ytterskall.

Kafeen Den Lille Perle ser ut som alt annet enn det, der den ligger unnselig og nesten usynlig til ved noen shabby drivstoffpumper. Inntrykket endrer seg når vi stiger inn. Der er det innbydende krambu-koselig og lunt, med kaffe, kaker etc.

Eier Susanne Johnsen kan fortelle at svingen på vei ned mot Husøy, der vi stanset og tok bilder, skal bygges ut til et skikkelig utkikkspunkt til neste høst. Hun har også litt lovende bobilsladder å komme med. I år har det dukket opp mange unge i eldre bobiler, gjerne med kano på taket. Friluftsungdommen har visst fått bedre råd, og skifter ut telt med eldre bobiler.

Så er vårt besøk i bobil på Senja i praksis over. Botnhamn og fergen til Kvaløya neste. På vei dit kjører vi gjennom smale tunneler med et smart varslingssystem til hjelp for syklister. Vi skal jo dele veien.

Slik vi her deler en av de fineste turene vi har hatt i bobil.