Med bobil til fantastiske Gardasjøen

Inngangen til gedigne Camping Serenella ved Gardasjøen kommer brått på. Og er trang. Men er det noe vi har lært oss i løpet av drøye 2000 kilometer gjennom Europa, er det hvor bred vår Chausson Flash 03 er.

Europa - og ikke minst Tyskland, hvor størsteparten av distansen er gjennomført - herjes nemlig av en spesiell epidemi hver sommer. "Wir bauen für Sie"-skiltet møter oss regelmessig og unnskyldende, og så venter atter nye kilometere med innsnevret veibane og stau.

Men noe problem er dette ikke, så lenge veiarbeidet foregår på motorvei. Det er på jakt etter en ledig parkeringsplass i trange bystrøk du virkelig legger alen til din kunnskap om å håndtere bobilen.

For eksempel i Lübeck, der jeg roter meg inn på en smekk full bobilparkering. Noe jeg først skjønner da jeg har kommet til enden av plassen, uten mulighet til å snu.

Men er det noe man også fort erfarer, er det at bobil-folk hjelper hverandre. I løpet av sekunder virrer tre veivende mannfolk rundt, og hjelper meg med å presisjonsrygge og snu - noe jeg aldri hadde våget bare ved hjelp av et potensielt optisk bedragersk ryggekamera.

Camping Serenella er bare en av mange campingplasser rundt Gardasjøen nord i Italia, der det er godt tilrettelagt for bobiler. Plassen er vår endestasjon, etter fire stempeldunkende dager gjennom Tyskland.

Det er flere måter å ta seg nedover på. Vi velger å ta Superspeed fra Larvik til Hirtshals søndag morgen, og kjøre til campingplassen Lübeck-Schönböcken, bare et par steinkast fra sentrum. Man blir jaggu trøtt av fire timers båttur og seks timer bak rattet, så etter to tap i Uno og ett trøsteglass Amarone, er det bare å manøvrere skrotten inn i sovelakenet fra Kids.

Dagen etter er målet Campingplatz Kalte Quelle i Würzburg. Det er mandag, og vi legger i vei. Og oppdager fort utfordringen det er med å kjøre bobil på Autobahn.

For oss føles det naturlig å sette cruisekontrollen på 100 km/t. Da har motoren 2000 omdreininger, og dieselforbruket ligger på rundt literen på mila.

Problemet da er at vi holder noe større fart enn de utallige vogntogene i høyrefila. Men betydelig lavere fart enn personbilene i filene til venstre.

Løsningen blir å følge godt med i sidespeilet, og gi gass forbi vogntogene når det oppstår ei glipe. Og så skynde oss inn i høyrefila igjen. Det går greit, men gjør kjøreturen en smule slitsom, særlig når regnet hamrer løs på trafikken.

Strømproblemer

Alpene er neste mål. Nærmere bestemt Campingplatz Allweglehen i Berchtesgaden. Her skal vi bli en ny bobil-erfaring rikere.

Bank-bank! Det er noen på bobil-døren. To regnvåte menn står på utsiden. "Har du problemer med strømmen?", spør de. Og det har jeg. Den kommer og går i regnet denne delen av alpene er velsignet med denne og alt for mange andre dager. "Alle her på plassen har dette problemet. Og feilen er din", legger mennene alt annet enn beroligende til.

Jaha? Påstanden er dessverre vanntett. Adapterne i enden av strømledningen er nemlig ikke det. Og når vann trenger inn kortsluttes strømmen i perioder.

Problemet er heldigvis løsbart. Vi legger den ene adapteren inn i strømboksen, og skjuler den andre under bobilen. Kort tid etter er strømmen tilbake, og nå er den stabil, selv om regnværet fortsetter. Og det fortsetter såpass lenge at vi ringer til Camping Serenella, og melder vår ankomst fire dager tidligere enn planlagt.

Litt synd, egentlig - for dette området er flott. Det er kort vei til vakre Koenigsee, eller til Hitlers Ørnerede (Kehlsteinhaus). Og selve campingen, der plassene er plassert i etasjer, er et utmerket startsted for milelange vandringer på stier og i fjell.

Men vi vil ha pent vær! Dessverre blir ankomsten til Gardasjøen alt annet enn et sommermykt møte med sola.

Uvær - og en snill tysker

Det er ikke fritt frem for alle på Camping Serenella, et halvt steinkast fra Gardasjøens bredder. Motorsykler, for eksempel, slipper ikke inn bak bommen. Ei heller hunder. Begge deler er potensielle store støykilder, og det er helt greit for oss at de må finne seg andre steder og campere.

Hunder er ålreite dyr, for all del. Men eierne er dessverre ikke alltid av samme kaliber. Vi har sittet på en og annen campingplass og irritert oss over vedvarende gjøing fra firbente med tankeløse tobente eiere.

Det skal også være ro etter klokken 23. Ikke noe spesielt ved det. Heller ikke noe spesielt ved at det ikke er alle som er så nøye med den regelen, noe de fleste lever greit med, så lenge det er innenfor rimelighetens grenser.

Litt uvanlig for nordmenn er det derimot at det også skal være ro mellom 13 og 15 på Serenella. Ro i den forstand at stedets butikk stenger, og at man skal la biler stå i denne perioden. Det kalles siesta, og er vanlig også i Italia.

Vi ankommer Serenella rundt 16.00. Svinger inn på vår tildelte pitch, som er markant og avgrenset med små hekker og oliventre. Drar ut markisen, og stabler campingmøblene på bena.

Litt nølende, riktignok. Været bærer bud om at Tor med hammeren kanskje er i farta. Vi tar likevel sjansen, og hopper dessuten på syklene og tråkker inn til lille sjarmerende Bardolino, bare en halvannen kilometer unna. En nødvendig artikkel må kjøpes inn før morgendagens (sol)bading.

Været blir raskt verre. Vi har ikke tid til å nyte de innbydende uterestaurantene, de trange gatene med alskens butikker eller de fristende iskrembarene.

Så kommer de første kraftige vindkastene. Lyn slår ned, stadig nærmere. Små regndråper sjenerer gateidyllen. Uværet har åpenbart peilet seg inn på oss!

Vi kaster oss på syklene. Fremme ved bobilen blir vi stående og måpe. Markisen er rullet inn, og utemøblene er pakket pent inn i presenningen vi hadde under.

- Markisen din holdt på å blåse i stykker. Så jeg rullet den inn for deg og ordnet med møblene.

Vi snur oss. En nabo - en ung tysker - smiler. Vi takker og bukker hjerteligst.

Dagen etter har Tor rast fra seg. Ni dager med mer eller mindre flott vær starter. Ni dager der bobilen ikke flyttes en centimeter. Ni dager med bading, pizza, pasta, rødvin, Sprite og utallige flasker med vann.

Luksuscamping

Før Serenella-oppholdet er to dager den lengste perioden vi har bodd på en campingplass. Fricamping? Joda, men når datteren min på 14 er med foretrekkes campingplasser. Strøm. Ekstra sikkerhet. Andre mennesker.

Derfor er vi spente på hvordan dette kommer til å gå. Kommer naboene til å gå oss på nervene? Kommer vi til å få sove i varmen? Blir det kjedelig i lengden?

Det starter litt bedritent, for å si det slik. Ingen av toalettene i det flotte sanitærhuset har toalettpapir. Og såpe-dispensere finnes ikke. Forklaringen vi får er at en ny leverandør skal få opp dette. Men det skjer ikke mens vi er der.

Slik lar seg jo likevel lett løse når man har egen bobil. Eget toalett. Og eget dopapir, må vite. Campinglivet går seg fort til. Vi trives, og temperaturen om nettene er til å sove i, med luftelukene oppe

Våre naboer er i det store og hele tyskere og nederlendere. De har en ganske kort vei ned hit. Derfor foregår da også mye av kommunikasjonen på tysk, selv om alle som har direkte med gjestene å gjøre åpenbart også snakker bra engelsk.

Serenella byr blant annet på matbutikk, egen restaurant og eget 25-meters basseng. Der kan du være med på organisert trim. "Eins - zwei - drei - gut", remjer en unggutt, og gir nær seg selv neseblod med høye kneløft. Selv foretrekker vi privat organiserte svømmetak i Gardasjøen.

I butikken får du stort sett alt du trenger. Billig! Inklusive vin. Til og med gratis vin, om du handler for over 25 euro. Første gang en Bardolino Classico 2008 smeller i disken som bonus, får vi en overveldende og geografisk absolutt korrekt følelse av og ikke befinne oss i Norge.

Hvordan fungerer det så å ha en bobil her? Godt. Lett tilgjengelige vannkraner finnes overalt, slik at du kvikt får fylt vanntanken. Og selvsagt er her tømming for kassett-toalettet, noe en stadig strøm av menn med skvulpende plasttanker bevitner. For det er visst bare menn som tømmer bobil-dassen.

Men hva med tømming av gråvann? Det er litt verre, siden bobilen da må flyttes over til det ene sanitæranlegget med sluk for slikt. Men vi står trangt til, det er kjipt å bryte opp en velorganisert leir, og det blir et sant helvete å få flyttet bobilen opp til sluket. Der det dessuten til enhver tid står en lubben tysker og vasker Mercedesen sin.

Så får vi en god idé. På supermarkedet kjøper vi ei tolvliters bøtte. Så - en dag naboen er borte og vi kan skritte over tomta hans og rett opp til tømmeanlegget - fyller vi opp bøtta fem-seks ganger. Det holder for resten av oppholdet.

Av utflukter minnes vi særlig én godt. Båtturen nordover, til Malcesine. En praktfull liten by med masse trange handlegater, isbarer og uterestauranter. Den har også en gondol opp til Monte Baldo på 1760 meter. Dropp den, om du har prøvd dette før. Maten og stemningen er mye bedre nede i byen. Eller gå opp til fjelltoppen på fine stier, om du vil ha en fysisk utfordring.

Geniale bobilplasser

Etter ni raske dager bryter vi leir, og setter kurs nordover. Mot Autobahn, og en svært så hyggelig overraskelse. Og mot en bobilplass med en daglig leder som skremmer vettet av gjestene.

Det er lørdag. Ikke et vogntog å se. Noe som jo gjør kjøreturen langt mer behagelig i en bobil. Forklaringen har vi funnet senere. Det er kjøreforbud for lastebiler over 7,5 tonn på Autobahn lørdag og søndag, i juli og august. Verdt å merke seg!

Etter mange dager med camping vil vi prøve noe nytt. "Wohnmobilstellplatz Panorama" nær Enderndorf nord i Bayern, sporet opp i "bobil-bibelen" "Reisemobil Stellplätze".

Vi ankommer lørdag kveld. Det er nesten fullt der. "En vanlig hverdag står det få biler her, men mange tyskere med bobil legger helgeturen hit", forklarer Manfred Waltz. Han og kona Waltraud har bobil-erfaring fra Vestlandet, og hjelper oss til rette på den eneste ledige plassen vi finner.

Slike overnattingsplasser for bobiler er egentlig geniale. Fordelen er at de finnes nesten over alt. Og at de er billige. Seks euro i en automat eller i en konvolutt, og én euro på en strømboks - det er utgiftene på Panorama. Ulempen, om man ser det slik, er jo at man ikke har fasilitetene en campingplass har.

Det spiller heller ingen rolle. Vi drar søndag, morgen - mot Berlin! Dermed får vi også kjøre på ny og fin autobahn, og slipper de trafikale malstrømmene rundt Hamburg.

Uforskammet vert

Nei, jeg snakker ikke engelsk! Kvinnen glefser, og ser på oss som vi akkurat skulle ha pisset i salatbollen hennes. Du verden! Slik gjestfrihet har vi ikke opplevd siden vi prøvde å få et intervju med Top Gears Jeremy Clarkson (svar: " it won't happen in a million years").

Vi befinner oss i Berlin. Nærmere bestemt i "Wohnmobilpark Berlin", nær flyplassen Tegel. Her finnes 90 bobil-plasser. Samt en T-bane ganske nær, som tar deg til sentrum i løpet av et kvarter.

Men så er det altså denne daglige lederen, da. En godt voksen kvinne med sin egen unike idé om hva god service er. Og googles plassen er meningene til dels sterke. "Militante ex-raucherin", skriver for eksempel en tidligere gjest, som av samme kvinne fikk påpekt at han luktet røyk, og derfor ble bedt om å holde avstand. Han gir 1 av 5 stjerner.

Og ja - kokken i Seinfeldt-episoden om "soup nazi" renner oss i hu, der vi under stor verbal ståhei blir linet opp foran resepsjonsdisken, sammen med et fortumlet svensk, tysk og portugisisk ektepar. Det er noe militært over det, på grensen til det komiske. Samtidig gis den lett forskremte flokken av gjester relevant informasjon om hvor for eksempel T-banen ligger. Og gjett hva? Også på engelsk!

I plasseringen av bobilplassen ligger forklaringen på hvorfor vi likevel anbefaler stedet. Som base camp for et Berlin-besøk fungerer det ypperlig. Daglig leder får man ta som et underholdningsinnslag, og også bære over med at det er både dyrt og heller dårlig der, for den som havner i stedets usjarmerende bakgård. Og det gjør alle som dukker opp uanmeldt. Men for én natt spiller det en liten rolle.

Med vårt Berlin-besøk er 2,5-ukers bobilferie snart over. Et par-tre småsjokk gjenstår. Som at den korte fergeturen fra til Puttgarden til Rødby koster nesten 900 kroner for 6,5 meter bobil med to personer. Og at Øresundsforbindelsen mellom København og Malmø koster over 700 kroner.

Dyrt er det også på Borstahusens Camping i Landskrona, der de forlanger 300 kroner for en natt med strøm. Standarden er ikke bra nok for et slikt forlangende. Brannsikkerheten tviler vi også på. Campingvognene med sine fortelt ligger nærmest vegg i vegg. Hva skjer om flammene kommer?

Og med denne brannfakkelen gjenstår det bare å kåre Gardasjøen til et utmerket, værstabilt og sommerlig reisemål for norske bobil-eiere. Veien frem og tilbake blir til mens du kjører.

Les også:

Les dette før du kjøper brukt bobil

Ny bobil? Les disse tipsene først

Luksusfølelse på hjul

Denne saken ble første gang publisert 20/03 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.