Det beste showet noensinne

Meningen var at det skulle bli en Goodwood Festival of Speed for Africa. De største navnene i motorsport, en glitrende rekke av verdens beste biler og oss tre - dvergen, pedanten og orangutangen - som generelt løp rundt og lagde ablegøyer på vår egen scene midt ute på banen.

Dette var den første TopGear-festivalen noensinne på den flotte Kyalami-banen i Sør-Afrika. Og på papiret så alt fantastisk ut: Vi hadde David Coulthard, Jody Scheckter, Derek Bell, Eddie Jordan, Stirling Moss, Tiff Needell, Sabine Schmitz, samt Nick Mason fra Pink Floyd, som hadde flydd to av bilene fra samlingen sin ut dit.

Det skulle bli kappkjøring mellom en Red Bull F1-bil og en supersykkel. Richard, James og jeg skulle rase rundt banen i en Mercedes SLS, en Porsche GTRS og en Ferrari 458. Tiff skulle ha en stuntskole og lære folk å foreta J-svinger. Sabine var ment å skulle vise seg fram på rallybanen i en Subaru, og i pausene skulle over 400 biler - samtlige av dem sjeldne og spennende - rase rundt banen i en nonstop orgie av støy og drønnende torden.

Under øvelsene lå banen badet i ettermiddagssola, og jeg så på da Jody Scheckter - min barndomshelt - spant rundt banen i sin 1979 mesterskapsvinnende F1 Ferrari med David Coulthard hakk i hæl i Red Bull-bilen sin. Støyen. Opplevelsen. Det var et fantastisk og fortryllende syn, og jeg kunne knapt vente på at portene skulle åpnes ...

Biler funker i regnvær

Dermed vil det kanskje overraske deg litt at på den siste dagen av festivalen, rundt omkring 11-tiden om morgenen, ble James May og jeg funnet, bøyd over ryggen på en sofa, med buksene nede på anklene og bitende i en pute mens to sørafrikanske sykepleiere satte sprøyter i rumpa vår med noe som de sa ville "sprite oss opp litt". Hammond har bilder. De er verd massevis av penger.

Så hva hadde gått galt? Hvordan kunne vår glødende entusiasme plutselig bli til en nesten rørende komisk situasjon hvor vi trengte rompeinjisert heksedoktori for å klare oss gjennom dagen? Det finnes et svar på ett ord: Været.

Biler fungerer naturligvis også i regn. Selv Formel 1-biler funker når det bøtter ned vann på banene. Men regnet i Sør-Afrika er annerledes. Det kommer ned som om noen har snudd badekaret til Gud opp ned. Det er stråler, ikke dråper. Biler fungerer ikke under slike forhold, og det er bare delvis fordi du ikke kan gå bort til dem og komme deg inn uten å drukne.

Og alt dette er egentlig bare halve problemet, fordi regnet i Sør-Afrika nesten alltid er overladet med lyn og torden. Helgas første lynnedslag, på fredag ettermiddag, traff en av kamerafolkene våre, og det var da vi ble klar over problemet ...

Verdens største elektriske stol

Alle hovedtribunene rundt scenen vår var konstruert av jernstolper. Dette innebar at vi hadde 7000 mennesker sittende i det som var verdens største elektriske stol. Det kunne bare bli verre dersom vi hadde utstyrt dem med hatter lagd av våte svamper og dørslag av metall.

Men dette var egentlig ikke så farlig likevel, for nå hadde scenen blitt til et svømmebasseng. Vi prøvde på alle måter å finne på noe - hva som helst - som kunne fungere på et slikt sted. Men siden vi ikke hadde med speedbåter, hadde vi ingen særlig gode ideer.

Tiff Needell meldte seg modig nok frivillig til å kjøre rundt i en Ariel Atom, men i løpet av et halvt sekund hadde han nesten druknet. I mellomtiden var Richard Hammond redd for å bli truffet av lynet - usannsynlig, siden han sto ved siden av meg - og insisterte deretter på at han ikke kunne gå ut om han ikke fikk med seg en snorkel.

Til slutt måtte showet vårt utsettes inntil uværet hadde passert. Så vi ventet og vi ventet og vi ventet. Og omsider, da regnet hadde roet seg til å være en stakkars tropisk monsun, svømte vi ut til scenen og laget et halvt show for ca. 65 mennesker. Mest teknikere. Alle andre hadde enten gitt opp og gått hjem, eller blitt drept av himmelen. Det var tragisk.

Nål i rumpa mot tømmermenn

Den kvelden ble vi fortalt at været ikke ville bli noe bedre på søndag, så James og jeg fant ut at den beste måten å dempe smertene og de knuste drømmene på var å drikke en ganske enorm mengde med øl, vin, cocktails og Patrón. Det siste er en sørafrikansk blanding av kaffe og tequila. Den sitter som et nakkeskudd, men det betød at da vi omsider fant senga, var vi lite grann pussa.

Men det gjorde egentlig ikke noe, fordi neste dag hadde vi ikke annet å gjøre enn å sitte i det grønne rommet og se ut av vinduet og lure oss selv til å tro at det klarnet opp der ute.

Så tenk deg hvor overrasket jeg ble da jeg dro vekk gardinene neste morgen, og så ut på en knallblå, skyfri himmel. Det var et øyeblikk med dyp glede fulgt av en smule uvelhet og en panisk tråling gjennom ruinene av rommet mitt på jakt etter en Ibux.

Og derfor hadde jeg, en time senere, en nål i rumpa. Og 10 minutter etter det raste jeg rundt Kyalami bak James, som hardnakket påsto at han hadde blitt injisert med vodka, og det er derfor han ikke kan huske hvor banen svingte hen og hvorfor han hadde et ratt på bilen sin.

Det beste showet noensinne

Stedet var fullsatt med folk. Atmosfæren var elektrisk. En Ferrari krasjet. Publikum gispet. Coulthard kjørte over Red Bull-bilen. Eddie Jordan gikk rundt i gropa. Nick Mason satte nesten verdensrekord i å komme seg fra 0 til 160 km/t og tilbake til null igjen. Alt var vel i verden inntil omkring klokka fire, da himmelen begynte å bli mørkere ...

Vårt siste sceneshow skulle foregå klokken fem. Og vi kunne ikke utsette det mye, fordi vi og mannskapet måtte rekke et fly samme kveld til neste stopp på verdensturneen, i Oslo.

Så hva skulle vi gjøre? Laste tribunene med folk og kjøre på, og håpe at ingen ville bli stekt? Bli forsinket og miste flyet? Eller kansellere og betale tilbake pengene? Dette er tøffe avgjørelser når du er ved dine fulle fem, men når du svetter og rister og er helt på felgen mens du ber sykepleieren om et skudd til, er det slett ikke lettere.

Til slutt satte vi i gang showet, og med lynene smellende rundt oss og tordenen brummende anerkjennende, må jeg si at dette var det beste showet vi noensinne har gjort. Jeg sto til knes i vann. Hammond sto til hårfestet. Og May så ut som en druknet hund, men vi gjennomførte greiene våre. Og jeg vil gjerne takke det sørafrikanske publikumet som risikerte livene sine for å være der. Jeg håper dere likte det like godt som vi gjorde.

Les også:

De ti beste Clarkson-sitatene

Møt mannen bak Pagani

Denne Mustangen skal kjøre fra BMW M3

Denne saken ble første gang publisert 05/06 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.