En helt perfekt bil

Mot slutten av fjoråret ba redaktøren meg om å se tilbake på alle bilene som ble lansert i 2010, og så velge hvilken av dem som er best. Det er på en måte som å bli bedt om å rote rundt i toalettskåla for å finne den fineste lorten. Alle var brune og fryktelige. Eller franske.

Jeg gikk ut fra at 2011 kom til å by på enda mer av den samme møkka, siden bilene som blir lansert nå må ha blitt utviklet omtrent på samme tid som Lehman Brothers gikk over ende og Island eksploderte. Derfor trodde jeg at det kom til bli metervis med Hyundai og Kia, kanskje med et komisk innslag i form av en ny terrenggående undervanns-Mini på stylter. Men så en dag, mens jeg holdt på med mitt, så jeg et bilde av den nye Lancia Stratos. De fikk nakkehårene til å reise seg og tennene til å klø.

Den gamle Stratosen er en av mine absolutte favoritter. Den var vanskelig å komme seg inn i, vanskelig å se ut av og vanskelig å kjøre. Og på grunn av den merkelige, sakselignende sittestillingen føltes det som om du kjørte sidelengs, selv før du hadde satt nøkkelen i tenningen.

Og så, når du hadde vridd nøkkelen rundt og funnet gasspedalen bak solskjermen på passasjersiden, gikk det alltid galt, fordi Stratosen hadde en akselavstand på omtrent en tomme. Og bremsepedalen befant seg vanligvis fortsatt på fabrikken.

Rallyvåpen

Men i de rette hendene var den et formidabelt rallyvåpen. Faktisk så formidabel at den vant rally- VM i 1974, 1975 og 1976, foran berømtheter som Ford Escort og Vauxhall Chevette.

Jeg var ikke så interessert i rallybilene. Den gangen var rally bare politikk. Men jeg elsket Stratosen i gatebilversjon. Særlig hvis den hadde de store tåkelysene og var lakkert i Alitalias farger. Ideen om en slik bil så først dagens lys som et dustete konsept i 1970, men karosseriet ble etter hvert tegnet av Marcello Ghandini, en mann som brynte seg på Lamborgjhini Miura og siden fikk hendene fulle med Countach.

Den første tiden visste ikke Lancia helt hva den nye kileformede bilen med kort akselavstand og sakseseter skulle brukes til. Så de ante ikke hvilken motor de skulle sette i den. De prøvde V4-en fra Fulvia, så en vanlig sedanmotor fra Beta, før det ble endelig bestemt at den skulle ha V6-motoren fra Dino. Og den var jo laget av Ferrari, selv om den for pedantenes skyld ikke ble kalt det. Det endelige resultatet var uten tvil en superbil, og derfor fikk den også et liv på min soveromsvegg. Hvis jeg var James May, hadde jeg nå sagt noe sånt som at den fikk penisroten til å frese.

Ikke engang en super bil

Men da jeg endelig fikk sjansen til å kjøre en Stratos, hadde selvsagt verden gått videre, og den føltes ikke på noen måte som en superbil. Ikke en super bil engang. Det var som å ta på seg buksene til bestefaren din. Den føltes bare rar og ubehagelig. Et vaskebrett i en verden av vaskemaskiner. Et vakkert vaskebrett, altså. Et Alitalia-vaskebrett. Men like fullt et vaskebrett.

De som virkelig ville ha en Stratos kunne kjøpe et byggesett fra et firma som het Hawk. Den bilen så ut som en Stratos, men kjøreopplevelsen var - la oss nå være snille og kalle den «interessant».

Så jeg har ventet og ventet på den dagen da de styrende makter hos Lancia ville våkne en morgen og si: «Vet du hva? Jeg har lyst til å lage en oppfølger til den beste bilen vi har bygd.» Og så ventet jeg enda lenger.

Lancia fortsatte med ræl

BMW fant opp Mini på nytt. Fiat fant opp 500 på nytt. GM fant opp Camaro på nytt. Take That fant opp seg selv på nytt. Men Lancia fortsatte å traske videre som produsent av forferdelige Fiater med stygge karosserier, biler for italienske politikere som for enhver pris måtte bli sett i et lokalt produkt. En gang imellom sa noen at de tenkte på en ny Stratos. De viste til og med fram noen skisser. Men det Lancia-folkene gjorde var bare å løfte på skjørtet for å vise fram trusene - de hadde absolutt ikke til hensikt å gå noe lenger enn det. Og i dag har ingenting forandret seg. Lancia lager fortsatt bare ræl. Og fortsatt finnes det ikke noen ny Stratos.

Så kom jeg over noen bilder. Heldigvis har noen som er like utålmodige som meg, men som er dyktigere og har mer pågangsmot, fått nok av ventingen og konstruert en ny Stratos for det 21. århundre.

Kort fortalt er det en Ferrari F430 med 200 mm saget av understellet for å skape den berømte korte akselavstanden. Den har også veltebur, keramiske bremser, en girkasse med hendler (buu!), et interiør av karbonfiber og en ny motorstyring som trimmer V8-eren til 532 hk.

Helt perfekt

Men alt det der overskygges - bokstavelig og metaforisk - av karosseriet i karbonfiber. Det ligner ikke på den gamle Stratosen. Det ser ut slik Stratosen ville ha sett ut hvis Lancia ikke hadde brukt de siste 40 årene på å lage Epsiloner for lokalpolitikere. Den ser fantastisk ut. Og på toppen av det hele er den bygd av Pininfarina. Altså: En Pininfarina-bygd, Ferrari-motorisert bil som ligner på en Stratos. Er det perfekt, eller?

Dessverre er produsentens nettsted oversatt til engelsk fra italiensk, noe som betyr at teksten er så blomstrende at den ser ut til å være skrevet med saften fra en hortensia. Du kan lese den i en uke uten å bli noe klokere. Og de eneste uavhengige testene ser ut til å være skrevet av folk som ikke ville si sannheten av frykt for å fornærme produsenten som har gitt dem en eksklusiv artikkel.

Jeg har også hørt at den skal koste rundt fem millioner kroner. Men jeg kan si det igjen: en Pininfarina-bygd, Ferrari-motorisert Stratosdobbeltgjenger. Folk har ranet banker for mindre enn det. Du hadde vel betalt fem mill for å få litt tid sammen med en dame med samme pågangsmot som Margaret Thatcher, Victoria Woods sans for humor og Scarlett Johanssons kropp, ikke sant? Det er slik denne bilen er.

Og så, litt tidligere enn du kanskje hadde trodd, vil jeg gjerne si at til tross for brukbar motstand fra BMW 1-serie M og Citroën DS3 Racing, er det Lancia Stratos som er min Årets Bil for 2011.

Det eneste som gjenstår nå er å faktisk kjøre den.

Det har en Top Gear-kollega gjort, les saken her .

Les osgå:

Richard Hammond tester Porsche 959 mot Ferrari F40

Top Gear kjører Maserati GranTurismo MC Stradale fra Italia til Spania

Sjekk denne helt unike Ferrarien

Denne saken ble første gang publisert 06/04 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.