Mester i familieklassen

Personlig har jeg aldri vært noen Ford-fan. For meg er det en gåte hvor mye middelmådig teknikk Ford har klart å selge unna i store mengder, og tjent gode penger på det. Sierra solgte for eksempel i hopetall, men blir neppe husket for teknisk ekstravaganse.

Forskjellen til den tids Mercedes var enorm; ingen noenlunde oppegående biljournalist ville engang komme på å nevne en Ford i samme åndedrag som noe stjerneprydet fra Stuttgart. Det var to forskjellige verdener: Mercedes for den eksklusive elite, Ford for folket.

Men verden forandrer seg. Nå lager også Mercedes "smør og brød-biler"; både A- og C-klasse er storselgere. I januar rykket Mercedes opp på andreplass på det tyske salgslistene, foran både Opel og Ford (VW topper). Det er intet mindre enn en historisk milepæl. For første gang kjøper det tyske folk mer av Mercedes enn av de tradisjonelle folkemerkene.

En vinner

Noe av forklaringen er nok at folk også forandrer seg. Vi får sakte men sikkert (i alle fall statistisk) bedre råd, og kanskje også mer snobbete smak.

Det virker som om det ikke lenger er fint nok å kjøre Ford eller Opel; nå skal hvermannsen ha Mercedes, BMW eller Audi.

Det er i grunnen urettferdig. For nå som folkebilene taper terreng, begynner de ironisk nok å komme på høyde teknisk.

Sammenlikningstesten vår i 2001 viste det til fulle:

Selv om det fortsatt er forskjell i følelsen av forfining i Mondeo sammenliknet med nye Audi A4 og BMW 318, er Mondeo rett og slett en så bra bil at den, pris tatt i betraktning, er vårt valg.

Og tyske Auto Motor og Sport, verdens største og kanskje mest tysk-prestisjetro bilblekke, kåret Mondeo som vinner mot Mercedes C-klasse i nr. 1/2001.

10 000 km

En kort prøvetur er en ting. Da er det lett å la seg overbevise om en ny bils fortreffelighet. En vanlig test varer en uke, og da får vi et solid inntrykk av hvordan brakka funker.

Men noen utvalgte kandidater må gjennom vår til dels hardhendte behandling over enda lengre tid, i Mondeos tilfelle to måneder og 10 000 km. Det er over så lang tid i daglig bruk at en bil virkelig viser sin karakter.

Det første vi legger merke til er utseende. Alt fra undertegnede, som herved påtar seg å representere kategorien " ung mann", til gamle tanter synes å like Mondeo. Det er imponerende. Foredlingen, eller kanskje heller moderasjonen, av den linjehvasse New Edge-filosofien vi tidligere har sett i Focus og Cougar, synes vellykket.

Interiøret følger opp. Vi i redaksjonen synes det er stilig, og for Fords del er det "all time high" i kvalitetsfølelse. Sammenliknet med målestokken i disiplinen, VAG - i denne divisjonen representert ved Passat, gir det ikke et like gedigent inntrykk.

Det meste, for eksempel selve dashbordet, er i "kvalitetstung" mykplast, men enkelte detaljer faller igjennom. De innfelte alu-imitasjonene ser pene ut, men ikke begynn å knipse eller trykke på dem; de er billige.

Trivelig til daglig

Seter og sittestilling er upåklagelig, med tilstrekkelige innstillingsmuligheter til at alle fra minstemann til den mest storvokste trivdes bak rattet. Og Skillebæk, som på sin Europa-turné tilbakela 1800 km på en dag, kom fram med i alle fall kroppen i funksjonsdyktig tilstand.

Innvendig briljerer også Mondeo som klassens rommeligste. Bakseteplassen matcher en Mercedes av taxistørrelse, og vel så det. Redaktør Bjørnsen gikk rett fra sjefsplassen i en S-klasse til baksetet i Mondeo, og en antatt brutal nedtur ble snarere til en perfekt buklanding. Også her kunne han sitte og knatre behagelig på sin bærbare PC.

Bagasjeplassen er med 500 liters volum mer enn tilstrekkelig, men vår sedan lider av et moderne syndrom; trang lukeåpning. Moten er ikke lenger lang stjert med stor luke, så selv om det er rikelig plass langt der inne, får man ikke store kolli inn. Løsningen for Mondeos del heter kombikupé eller stasjonsvogn. Kombikupeen er også til forveksling lik sedanen av utseende.

Mondeo er en stor bil, og den gir også storbilkomfort på veien. Støynivået er behagelig lavt, og fjæringen et ypperlig kompromiss mellom komfort og spenstige kjøreegenskaper. Riktignok heller balansen i retning kjøreegenskaper, men det liker vi.

Mondeo har et seriøst bygd chassis som takler alt fra autobahnetapper i høyt tempo, normal norsk landevei og bytur med svigermor, men imponerer mest når man finner en lite trafikkert svingete veistubb og lar den lekne gutten i seg få litt spillerom.

Kjøremaskin

Styringen er svært direkte og presis, og formidler en kontakt med underlaget som er diggbar. Samtidig er bakakselen med på leken, og et lite vink med rattet gir umiddelbar respons, uten at man merker noen skumle lastvekseltendenser ved gasslipp.

På tørr asfalt ligger grensen for veigrepet så høyt at man aldri bør utforske det på offentlig vei, men på vinterføre viser Mondeo tydelig hvilken nydelig balanse det er i bilen. Vårt eksemplar var utstyrt med elektronisk sikkerhetsnett, ESP, og lærer man seg å utnytte systemet (det burde alle som kjøper bil med ESP gjøre, du tror det ikke før du har prøvd det!), kan man bremse og styre seg ut av de mest hårreisende situasjoner.

Vårt eksemplar var utstyrt med den sprekeste av 1,8 liters-variantene; den med 125 hk. Den fås også med 110 hk og en 2-liter med 145 hk. For spesielt interesserte finnes en 2,5 liters V6 med 170 hk.

Alle de firesylindrede motorene er nye til denne generasjons Mondeo. En toliters diesel tilbys i 90 og 115 hk variant. De er moderne oljebrennere med de fordeler det innebærer i form av lavt forbruk og saftig dreiemoment, men man hører at det er diesel, for å si det sånn.

125-hesteren er en fin maskin. Ikke spesielt sterk fra bunnen, men den går smidig og pent, og trives med litt turtall. Da er det også nok sprut i den til at forbikjøringer går sikkert og effektivt. Den turtallsvillige karakteren faller i smak hos oss - litt giring gjør oss ingenting når kassen er så lettsjaltet og presis som på Mondeo. Men pristillegget for 2-literen er ikke så stort. Vi har ennå ikke kjørt toliteren på norsk jord, men inntrykket fra presentasjonen var at morofaktoren i en familiebil nådde uante høyder.

Økonomi

Økonomirunden ser heller ikke så ille ut for Mondeo. Inngangsmodellen av Mondeo fås fra 237 000 kroner. Den er da bra utstyrt med klimaanlegg og fire kollisjonsputer som standard, men mangler for eksempel ESP. Vår bil har en listepris på 266 000. Steget opp til den rimeligste 2-literen, Trend Business, er ikke avskrekkende; den koster 277 000. Det eneste ekstrautstyret på bilen vår var radio/CD til 4700 og Metallic lakk til 4200, likevel hadde den en utstyrspakke vi trivdes godt med.

Ford oppgir et blandet forbruk på 0,78 liter pr. mil for vårt motoralternativ. Det kan synes noe optimistisk. Vi kom aldri lavere enn 0,83, og hadde et snitt i hele perioden på 0,91 liter pr. mil. På ren bykjøring brukte vi på det meste 1,06 liter pr. mil. Her skal man ha i minnet at vår kjøresyklus inneholder en del blyfotkjøring, samt at Mondeoen i langtestperioden kjørte mange mil i høy hastighet på europeiske motorveier.

Ved fornuftig norsk kjøring er det ikke umulig at man når det tallet Ford indikerer, i alle fall på langtur. Og sammenliknet med langtesten av Mercedes C200 Kompressor, som i snitt brukte 1,01 liter på mila på tilsvarende kjøring, er forbruket til Mondeo akseptabelt.

Småplukk

Mondeo har fått mye skryt, så langt, men vi må skuffe eventuelle Ford-hatere. I løpet av testperioden har vi ikke hatt noen alvorlige problemer. Innvendingene våre kan karakteriseres som småplukk.

Sidespeilene er selvsagt en integrert del av den ytre designen, med den konsekvens at de er lovlig små, for små mener vi. Dessuten blir både de og siderutene fort tilsmusset i drittvær, slik at sikten til siden og bakover reduseres. Her er det små, men ikke ubetydelige aerodynamiske detaljer som skal til for å styre luftstrømmen slik at den legger møkka dit den ikke er i veien.

Litt snodig var det også at sedanversjonen vår ikke hadde innvendig håndtak på bakluka; både kombikupé og stasjonsvogn har denne praktiske detaljen.

Men slike småting rokker ikke totalinntrykket av bilen. Etter vår smak er den pr. dags dato det beste valget i mellomklasse. Nå viser de første salgstallene at bilen også slår an blant folk. Da er det kanskje et snev av rettferdighet i verden: En bil kan fortsatt vekke folks kjøpelyst med håndfaste positive egenskaper, uten nobelt merkenavn.

Les mer:

Test: Ford Mondeo 2002

Test: Ford Mondeo 2005

Bruktbilguide: Ford Mondeo 2001-2007

Bruktbilguide: VW Passat 2001-2005

Bruktbilguide: Toyota Avensis 2003-2008

Test: Den helt nye Ford Mondeo 2011

Denne saken ble første gang publisert 02/02 2011, og sist oppdatert 03/05 2017.