Eivind "Ratiti" Løberg
Eks-barnestjernen bor i bobil
Eivind “Ratiti” Løbergs bobil er også hans bolig. Barnestjernen snublet i fortsettelsen, men musikken betyr fortsatt alt.
Del på FacebookDu husker ham sikkert, er du over de femti. Eivind "Ratiti" Løberg ble nemlig dratt inn i TV-ruta av selveste Erik Bye på begynnelsen av 70-tallet, og ble TV-stjerne over natta.
Kallenavnet fikk han av landeplagen "Ratiti". Og superhiten ble i noen år fulgt opp av nye plater og utallige TV-opptredener, alene eller sammen med sin musikalske familie. Så dro Løberg til USA. Han ville videreutdanne seg innen musikk. Deretter ble det stille om den ikke lenger så lille sjarmøren. Hva skjedde?
Vi møter Eivind Løberg ved Strandtorget Kjøpesenter på Lillehammer en hustrig vinterdag. Bobilen hans - en alt annet enn prangende Dethleffs Globetrotter fra 1997 - står på fire piggfrie vinterdekk. Han foretrekker det, selv om han mange ganger, særlig over såpeglatte fjelloverganger, har savnet pigger. Og hvorfor, hører vi snart fra Løberg, er det ingen som lager skikkelige ekstrembobiler med firehjulstrekk?
Bank-bank! Vi er spente. Hvordan er det med "Ratiti" i dag? Hvordan har femtiåringen endt opp med fast og farende bopel i en liten og tilårskommen bobil?
Døren åpnes. Der står han, i en rød treningsdrakt, eller hva det nå er. Grilldress? Han er lavere enn vi trodde, etter å ha sett ham i aksjon på video fra en treningsøkt i karate, som har vært Løbergs lidenskap i mange år.
- Kom inn!
Rullende ungkarshjem
Vi stiger inn og tar skoene av oss, slik man selvsagt gjør når man entrer et fremmed hjem. Førsteinntrykket er - vel, en smule overveldende. Slik har vi aldri sett en bobil før!
Tak, vekker og gulv er dekket av to lag sølvpapir under svarte liggeunderlag. Det fungerer som isolasjon. Men er antageligvis også svært brannfarlig, som en kar nylig hvisket eieren i øret. En tankevekker for Løberg, som først like før vårt møte gikk til anskaffelse av et alarmsystem.
Salongbordet er fjernet. Antageligvis av den grunn virker boenheten mye romsligere enn den faktiske størrelsen skulle tilsi. Bilder er klistret opp på vegger og dører. Minner fra et omskiftelig liv med opp- og nedturer.
Et vevet teppe med bilder illustrerer Løbergs karriere som musiker. Duppeditter på benken. Sko satt pent på rekke. Brettede klær i sirlig orden. Et ungkarshjem så det holder, ja. Og sært. Men pent og rent og helt sikkert praktisk.
- Du bor her, Løberg? Hvordan har det gått til?
- For å si det sånn - jeg er ingen kredittverdig person, smiler han.
Og så får vi en historie - servert helt uten selvmedlidenhet - om en musikkutdannelse i USA som aldri ble fullført takket være pengemangel, om gjeld og om konkurser hos managere og plateselskaper. Ting som også rammet Løberg, som endte opp med en gjeld han ikke maktet å håndtere. Derfor eier han ikke nåla i veggen i dag. I hvert fall ikke offisielt.
Løberg leide i mange år en leilighet i Kristiansand. Men for noen siden lånte han en bobil av en kompis.
- Da tenkte jeg, jøss - hvorfor skal jeg bo i en dyr leilighet når jeg kan bo i en bobil?
Bader i fosser
En Toyota pickup med camper på lasteplanet innledet en ny tilværelse. Det fungerte fint. Bortsett fra at det var rent for lite plass i en slik, for en som skulle ha "hele livet" med seg.
Derfor byttet han ut pickupen med dagens bobil. En 1997-modell Dethleffs alkovebil på 5,95 meter.
Den har vært Løbergs eneste hjem i rundt tre år nå. Her lever han, her sover han, her lager han mat, her komponerer han musikk.
Bobilen har dusj. Og vask både på kjøkkenet og toalettet. Men vann har aldri rent gjennom rørene i Løbergs Dethleffs.
- Alt skal virke, men jeg så at rørene var teipet noen steder. Så jeg lurer jo på om det er tett. Og vannlekkasje er det siste jeg vil ha.
- Så hva gjør du?
- Jeg vasker meg i vann, bekker og elver, og under fosser. Det siste er fantastisk; nesten som en rus. Ingenting er mer energifullt, levende, rent og ekte enn å bade under en foss. Og så bruker jeg aldri håndkle. Vinden skal tørke kroppen; det tror jeg er bra for den.
Badingen har også en viktig gunstig bieffekt sommerstid. Løberg er allergisk, særlig mot bjørka, og har prøvd både legevitenskap og alt som er av alternativmedisin, inklusive Snåsamannen. Ingenting har hjulpet.
Men et kaldt bad hjelper.
- Da føler jeg meg som et nytt menneske i 2-3 timer etterpå.
Løberg bruker heller ikke toalettet. Han går på do ute i naturen, eller på bensinstasjoner og veikroene han spiser på når han ikke lager maten selv.
Og så hender det at han bruker store hundebæsjeposer, som han trer ned i toalettet, og deretter knytter igjen og kaster i ei søppelkasse.
- Da gjelder det å si til seg selv at det bare er søppel en bærer. Tenker en på hva det egentlig er, får en fort et usikkert ganglag, flirer han.
Og forteller lattermild om den gangen han var på vei til søpla med en sånn big size hundepose full av dagens overskudd, og plutselig støtte på en av sine tidligere lærere. Det ble omfavnelser og klapp på skuldrene og dæven-koss-går det-med deg-Eivind.
Pluss noen uendelig lange minutter med en sort pose på strak arm.
Skyr campingplasser
Men bobil-livet, hvordan har det artet seg for Eivind "Ratiti" Løberg? Hvor pleier han å dra? Noen favorittplasser? Det siste svarer han på uten å nøle.
- Jeg synes det er tull å gå i opptråkka spor. Men Voss er likevel plassen i mitt hjerte. Jeg gikk på Folkehøyskole der som 15-16-åring. De fleste glemmer kanskje slike år, men for meg blir minnene om den tiden bare sterkere og sterkere.
Når Løberg besøker Voss i bobilen sin, liker han å parkere og sove ved togstasjonen. Han elsker lyden av tog. Lyden av reise. Og så liker han å overnatte på opplyste plasser.
- Seks ganger har det vært innbruddsforsøk i bobilen mens jeg har vært til stede. Hver gang har jeg stått parkert i mørke.
Og så må Løberg til fantastiske Røros, og til Årdal, og selvsagt til Sunndalsøra, der han er født. Og så må han kjøre noen ganger over Valdresflya.
Men uansett hvor han er, er det én ting han aldri gjør.
- Jeg bor aldri på campingplasser.
Løberg er ikke prinsipielt imot dem. De som ligger flott til i naturen kunne han nok tenke seg på overnatte på en og annen gang. Men særlig to ting gjør at det likevel aldri skjer.
- Prisene. De synes jeg er høye. 200-300 kroner; det er mye god mat for meg, det. Og så er det ikke alt med bobilkulturen som er så fristende. Jeg har parkert sammen med andre bobiler noen ganger, og syntes det ble vel mange smålubne halvdrita countryspillende folk i grilldresser rundt meg. Men om natta liker jeg å stå der andre står langsetter veiene. Vi passer på hverandre.
For Eivind Løberg er det fjellet som gjelder. Det ville. Ensomheten, som aldri plager ham. "Jeg er ofte mer ensom når jeg er sammen med andre", som han sier, etter å ha fortalt oss at han feirer jul i bobilen. Alene.
- Ytterpunktene tiltrekker meg. Fjellet. Og byer som London. Mens Lørenskog kan du ha i fred for meg.
Musikk er fortsatt livet
Musikken har alltid hatt en høylytt plass i Eivind Løbergs liv, uansett om det har vært preget av gladlåt eller mer mollstemte toner. Slik er det fortsatt. Forskjellen er at rampelyset er sluknet.
Løberg tar i dag strøjobber for å overleve. Han holder korseminar, og skriver ett og annet musikkstykke på oppdrag. Drømmen om en ny Superhit er mentalt drivstoff mellom bakkar og berg land og strand rundt.
I bobilen hans finnes et piano, et trekkspill, fire trompeter, et althorn og en mini-tuba. Blir han inspirert av naturens byggeklosser underveis mot et nytt mål, stanser han og tar ned det elektriske pianoet fra alkoven. Eller tar med seg trekkspillet ut. Slik han gjorde en gang han stanset i en av Lærdalstunnelens blåbelyste stoppesoner.
Løberg kjørte opptak av seansen, og hadde en særdeles inspirert stund med trekkspillet. Senere på dagen stoppet han, og begynte å spille av opptaket inne i bobilen. Lukket øynene, og levde seg helt inn i musikken. Grep automatisk etter en av Pepsi-flaskene han som regel har liggende. Tok en slurk. Men bare én.
- Jeg pisser av og til på tomme Pepsi-flasker når det er for kaldt ute. Jeg valgte feil flaske den gangen, humrer han.
Aldri sex i bobilen
Er Eivind Løberg et menneskelig og musikalsk forlis? Noen vil kanskje mene det, om en femtiåring som bor i en skranten bobil, og fortsatt er mest kjent for musikalske prestasjoner på 70-tallet. For mange vil han alltid være bare "Ratiti".
Selv kjenner han åpenbart på at ting har gått galt. Livet i bobilen er fritt og til tider flott. Men så er det også alt han har.
- En mann i min alder skal jo ha eget hjem, hytte og båt. Eller en bobil bare for fritidsbruk, sier han stille.
- Jeg har aldri hatt sex i bobilen. Kvinner ville jo se at dette er hjemmet mitt, og ikke bare en fritidsgreie. Det synes jeg er for flaut.
Løberg er alvorlig. Men sprekker snart opp i et flir igjen.
- Alkoven er jo heller ikke så praktisk for seksuelle øvelser. Det er dårlig med luft der. Folk i min alder må jo holde på ei stund for å bli ferdige, så vi kan jo daue.
Latter. Fleipen er aldri langt unna, under våre timer med Løberg. Og det slår oss snart - han fremstår, tross alt som har gått på tverke, ikke som en taper. Han er ungdommelig og ser bra ut, har glimt i øyet, og holder seg i god form ved å løpe på stier og løfte på steiner.
- Det beste jeg vet er å ha en hard treningsøkt i naturen, for så å lage mat i bobilen. Gjerne nakkekoteletter med bearnaisesaus fra First Price, ispedd krafta fra stekingen. Mmmmm.
Han er også høyst oppegående. Virker sympatisk. Og lever fullt ut det livsbejaende naturtette livet mange av oss smaker alt for sjelden på, selv i et postkort-vakkert land som Norge.
Så vi vil anta at Eivind Løberg stort sett har det bra i sin bobil. Alltid underveis mot neste tone. Mot en plass å sove. Med en frihet som bare begrenses av kostnadene til mat og drivstoff.
Nevnte vi ikke at han også har en herlig humoristisk sans? Da jeg skal ut av bobilen, fikler jeg forgjeves med håndtaket.
- Den har en hemmelig lås, sier Eivind Løberg, dønn alvorlig.
- Du må bøye deg ned og hviske "Sarons Dal". Inn i hullet der. Med skarre-r!
Les også:
Genial bobil som ikke koster skjorta
Bobil? Sjekk disse kjøpstipsene
Denne saken ble første gang publisert 30/05 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.