Små biler, masse moro

Jaså, så du drømmer også om den dagen da du vinner i lotto og skal kjøpe deg en Porsche 911? Du er ikke alene. Men sannsynlighetsberegningene er ikke på din side. Sjansen er og blir bitte liten, selv om du bruker halve lønna og hele barnetrygden på lottokuponger.

Her har du noe betydelig mer oppnåelig å drømme om. Testbilene heter Audi S1 Sportback, BMW 220i Coupé og Mini Cooper S. Vi sier ikke at det følger samme statusen og nabomisunnelsen med en sporty liten bil. Men etter å ha kjørt dem, stiller vi oss fullt og helt bak dette: Velger du den rette bilen, kan du ha det like morsomt som i en fryktelig dyr sportsbil.

Faktisk kan du ha det enda morsommere. Dette er nemlig biler som du ikke må kjøre i supersoniske hastigheter for å utnytte litt av kapasiteten. De er artige også i lovlig norsk fart. Samtidig har den stadig pågående bensinturbomotor-revolusjonen sørget for at du får alle de kreftene du trenger, og vel så det.

Det beste er at det nymotens velstandsnorsk sammenheng ikke trenger å bli vanvittig dyrt. Det er det som ligger bak påstanden vår: En av disse bilene er krone for krone den morsomste du kan kjøpe i Norge i dag. Gjetter du hvilken?

Luksus fra BMW

Vi kan røpe med en gang: Det er ikke BMW-en. Den nye modellen, som enklest kan beskrives som en todørs coupéutgave av kombicoupeen 1-serie, overrasker oss i stedet med ganske så gedigne grand tourer-egenskaper: Den er coupésportslig på en avdempet og sober måte.

Det er ikke så rart at den skiller seg ut i den retningen. Selv om den er av BMWs minste bilserier, er den klart størst av de tre. Med sine 1440 kg er den bare 25 kg tyngre enn Audi S1, men det kjennes mer ut som om det er 250 kg mellom dem. Det er et gode på noen områder, men ikke på andre.

I normalfart glimrer den med et komfortnivå en større BMW verdig. Akkurat som vi tidligere har sett det i 5-serie og 3-serie, fikser BMW noe de andre strever med å oppnå. Fjæring og demping er smidig der den helst skal være det, men nøyaktig så progressiv som den trenger å være når du skal ta et par kjappe kurver.

Testbilen har noe som gjør dette ekstra bra. Adaptivt M-understell, som koster 8450 kroner og er et tillegg til en M-sportspakke til 23 100 kroner, betyr at du kan regulere dempingen per tastetrykk. Både M-sportspakken og det adaptive understellet passer perfekt i bilen, for det gjør den til en seriøs utfordrer til kompaktbil-GTI-ene.

Om BMW-en kjennes tyngre enn de to andre, klarer den seg likevel glimrende under kjøreøvelsene våre på lukket bane. Faktisk greier vi elgtesten i høyere fart enn med Audien. Det hadde vi ikke trodd på forhånd.

Men først og fremst er 220i Coupé en GT-bil - en bil for de lange turene der du skal ha det fint underveis, ha plass til bagasje (390 liter) og kanskje ha med noen i baksetet når du har nådd målet. Den er som en mindre utgave av 4-serie Coupé; sportslig, men ikke rampete, og med massevis av innebygd komfort. Av de tre bilene er det bare i denne at lydnivået er lavt, for eksempel. Det er her interiøret tydelig glir over mot stil, og ikke sport.

Det passer perfekt til tolitersmotoren med 184 hk og 270 Nm. Visst går det fort nok for de fleste, med akselerasjonstider på drøyt 5 sekunder for både 60-100 km/t og 80-120 km/t. Men her skjer det så jevnt at det egentlig ikke kjennes som om den er særlig rask. Det gjør at BMW 220i Coupé ikke er morsomst. Men den er finest.

Illsint Audi

Motoren freser og eksosen knaller når vi kjører akselerasjonstest av Audi S1 Sportback. Lyden er høy, sinna og udempet. Det er lyden av en fullblods sportsbil vi hører. Av en bil som ikke gjør skam på at den har lånt navnet til rallyversjonen av den legendariske Sport quattro.

Du slette tid som det går. Turtelleren skvetter opp til rødmerkingen fortere enn vi rekker å tenke «skift gir». Dette er den sinteste vepsen i bolet. Det er null til hundre på null komma svisj. Eller nærmere bestemt 5,8 sekunder, på vått underlag. Raskere enn guttebildrømmen Lamborghini Countach LP400S. Men sistnevnte hadde aldri fått feste på den våte asfalten.

For det er her de briljerer, de tyske doktorene i quattro GmbH. De har fått utfolde seg. S1 er nemlig ikke bare en A1 med heit motor. Her er det massevis av tilpasninger, store tilpasninger. Hele bakakselen, for eksempel. Her er alt nytt, en flerleddet løsning med selve godklumpen i midten: Den nyeste Haldex-koblingen som alltid gir firehjulsdrift, og dermed akselerasjonsgrep til å takle 231 hissige hestekrefter og 370 muskelfleksende Newtonmeter. I en bil som er under 4 meter kort. I våre akselerasjonsmålinger er den bare noen ubetydelige tideler bak storebror Audi S3 med 300 hk - som koster en kvart million mer.

Du trenger ikke mer

Én etter én detter vi ut av bilen og sier det samme: «Du trenger ikke mer sportsbil enn dette.» Dette er kanskje drøye ord, men på sitt vis minner den faktisk litt om verstingen R8. Det har mest med styrefølelsen å gjøre - det finnes enda mer presis styring, men de færreste «lever» som denne. Og det har med muligheten til å kunne drive på alle fire hjul ut mot svingens ytterkant, enkelt styrt med gasspedalfoten.

Også utvendig er snille, runde A1 forvandlet til en ramp på vei til å bli S1. Testbilen har styling med spoilere, kontrastfarger, røde bremsekalipere og logoer. Det passer på denne bilen. De andre ser at de ikke bør yppe. Men du må ikke på død og liv kjøre fort i S1. På typisk Audi-vis er det like enkelt å kjøre den sakte som fort, så lenge du tåler at den er knallstiv uansett kjøremodusvalg. Saktekjøring er imidlertid et evig spørsmål om selvbeherskelse. Det bor en djevel i torpedoveggen. Trykk til, roper han. Du kommer ikke til å greie å stå imot.

Hadde det ikke vært for at noe quattro GmbH har hatt fingrene sine borti, alltid blir dyrt når det kommer til Norge. Fraprisen er 504 600 kroner, og den godt pyntede testbilen koster 613 100 kroner. Da er det nok mange som begynner å drømme om brukt Porsche 911 igjen i stedet.

Modnet Mini

Den nye Mini Cooper S ser uomtvistelig ut som en Mini Cooper S. Men vi trenger ikke kjøre den så langt før én ting er klart: Det er som om konstruktørene ble enige om noe før de begynte arbeidet - at nå hadde de gjennom 13 år med den moderne Mini gjort nok for å tilfredsstille retronissene. Nå kunne de lage en best mulig Mini Cooper S i stedet, uten å forholde seg til dogmer nedfelt av folk som en gang i tiden hadde kjørt den klassiske. Dogmer som sier at komfort er for feiginger og raffinement er tull.

Skallet er litt større (385 cm), og sporvidde og akselavstand er økt med et par fingerbredder i hver retning. Men bare så det er sagt med en gang: Dette er fortsatt en rendyrket egobil. Se på baksetet som en utvidelse av bagasjeplassen, for det er ikke noe du skal frakte folk i. Det er ikke plass til dem hvis de har alle lemmer i behold.

Derimot har de ekstra centimeterne, sammen med et understell som er annerledes avstemt enn før, betydning for kjørefølelsen. Da vi kjørte den forrige Mini Cooper S, var det rystende slitsomt over tid på normalt humpete landevei. Vi var glade da vi kunne sette oss i en vanlig bil. I den nye kan vi kjøre lenge. Om mulig hardt og lenge. På offentlig vei holder vi oss i normalmodus på demperkontrollen til 5630 kroner ekstra. Da er den fast, men ikke ufin. Sportsmodusen passer dårlig på gjengs norsk landevei. Det blir rett og slett for hardt.

Fartsfølelse er viktigst

Den har samme motor som BMW-en, men det skulle man ikke tro. Alt som er av finslipt jevnhet i BMW-ens motorkarakter, er her blitt til jagende kraft. I rett-fram-akselerasjon kan den selvsagt ikke matche Audi S1, men med for eksempel 4,3 sekunder for 80-120 km/t har den alt det den trenger (det er grovt sagt under halve tida av en gjennomsnittlig familiebil i dag).

Og, tør vi mene, alt det du trenger. I sjela til denne bilen ligger nemlig en påminnelse om at det ikke er fart i seg selv som er det morsomste. Det er det fartsfølelse som er. Selv om Mini har modnet, sitter du fortsatt lavt og omtrent midt i bilen. Den flommer av tilbakemeldinger, men nå er ikke flommen overveldende mer. Styringen virker nærmest telepatisk - tenk sving, og den svinger.

Innvendig har Mini ryddet opp. Speedometeret er nå der det helst skal være, nemlig foran deg, og ikke til lavt nede til høyre. Vindusheisene er i døra, og ikke i midtkonsollen. Men fortsatt ser den ut som en Mini også innvendig.

Det virkelig gode er at du kan få en av de aller morsomste bilene som finnes til omtrent samme pris som en dau kompakt-SUV. Fraprisen for Mini Cooper S med 184 hk er 315 100 kroner. Som vanlig har importøren gått berserk på utstyrslista, slik at testbilen koster 120 000 kroner mer. Vi mener mye av dette er unødvendig. Cooper S handler om kjøremoro, ikke om hi-fi, navi og flest mulig knapper. Vi ville lagt penger i gode seter og bra lys, og ikke særlig mye mer.

Og der har du din atskillig mer oppnåelige sportsbil.

Les også:

Ubegripelig at den ikke selger bedre

Drivstoff-forbruket er det beste vi har notert oss på denne type bil

Du får det beste fra to verdener

Denne saken ble første gang publisert 21/07 2014, og sist oppdatert 25/06 2017.