Test: Tre status-stasjonsvogner med firehjulsdrift

Hallo, er det BMW? Det er Audi som ringer. Send over en 3-serie, så får dere en A4 i bytte.»

Omtrent slik går det for seg når de tre statusbilmerkene sør i Tyskland bytter konkurrerende biler seg imellom. De vet at konkurrentene uansett vil kjøre en nyhet gjennom alle slags tester og plukke den fra hverandre, så de gjør det enkelt og praktisk. Slik kartlegger de alle styrker og svakheter hos konkurrentene.

Audi A4, Mercedes C-klasse og BMW 3-serie konkurrerer om mange av de samme kundene. De som kjøper dem, er folk som kanskje har litt ekstra på bok og vil ha noe litt ekstra når det gjelder bil. Tradisjonelt har Audi, Mercedes og BMW tjent store penger på disse bilene – mye mer enn for de villeste luksusbilene og de raskeste sportsbilene. Det er nemlig her volumet har ligget. Derfor gjør fabrikkene seg flid med disse bilene.

Legg sammen alt dette, og det er ikke akkurat overraskende at det er en hel del som er ganske så likt ved dem. Til start stiller en Audi A4 2,0 TDI quattro, en BMW 320i xDrive og en Mercedes C200 4Matic, alle i stasjonsvognversjon og med automatgir.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mye likt

Dette er ikke rimelige biler. Rundt en halv million kroner koster hver av disse, vel å merke før ekstrautstyr. Prisen gjenspeiles i kvalitetsopplevelse, og disse bilene er frampå også når det gjelder ny teknologi. Det som etter hvert blir vanlig i «vanlige» biler, finner du ofte først i disse. Et påfallende eksempel ligger midt i sjåførens synsfelt i alle tre: Infoskjermene har ekstra høy oppløsning og ekstra pene bilder – slik skapes avstand til folkemodeller. Audien kan fås med «virtuell cockpit», som gjør området foran sjåføren til en heldigital 12,3-tommers skjerm. Du kan banne på at BMW og Mercedes vil finne på noe like imponerende til neste oppgradering av 3-serie og C-klasse, for her gjelder det ikke å havne bakpå.

Funksjonslogikken for info-/navisystemene, som alle baserer seg på ei dreie-/trykkemus plassert mellom forsetene, er også ganske lik. Det hersker tydeligvis en sørtysk enighet om at dette er bedre enn pekeskjermer (noe vi bare er halvveis enig i, for peking er definitivt enkelt).

Likheter finnes også på ekstrautstyrslistene. De er nærmest usaklig lange og har priser som alltid er stive. I minst like stor grad som fraprisen er det nettopp ekstrautstyret som gjør «premiumbiler» markert dyrere enn de folkelige alternativene. For testbilenes del handler det om utstyr for fra drøyt 90 000 kroner ekstra i den ganske nøkternt utstyrte A4-en til aldeles overveldende 200 000 til 250 000 kroner ekstra i hhv. 320i xDrive og C 200 4Matic.

De er like i størrelse også. Når vi tar våre 28 innvendige mål, er de aller fleste målene innenfor 1–2 cm avvik. De er i praksis formstøpt etter fire voksne. At det er 10 cm forskjell i utvendig lengde mellom største (A4) og minste (320i) bil, vises bare i bagasjerommet, der Audien er lengst. Men ingen av dem er imponerende rommelige her heller. Alle tre kommer til kort mot eksempelvis en Skoda Octavia stasjonsvogn i nærmest alle innvendige mål, og størst er forskjellen i bagasjerommet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Men også forskjellige

Om likhetene er mange, er nyanseforskjellene tydelige. Nyansene passer godt inn i det klassiske bildet for hva de tre merkene pleier å stå for.

Det ene ytterpunktet er BMW 320i xDrive. Ikke uventet handler spissferdighetene om kjøreopplevelsen. Vi er faktisk overrasket over hvor kompromissløs den er sammenlignet med det tre andre. Én ting er at du på typisk BMW-vis sitter nede i din lille sjåførhule, med høye vegger og smale vinduer rundt deg. En annen at bilen, tross normalunderstell og snill dekkdimensjon, har testens stiveste fjæring.

Dermed har BMW pekt ut retningen, omtrent før du ruller ut av parkeringsplassen. Her kjenner man det meste hjulene triller over, og styringen er den mest direkte. Når vi kommer til vår lange favorittbakke på Østlandet, der et dryss av snø for anledningen har dekket asfalten, spiller den ut alle sine kort. «Balansen er fantastisk,» sier testsjef Terje Bjørnsen etter å ha fått BMW-en til å danse opp bakken. Små bevegelser er nok – et kipp med rattet, en touch på gasspedalen – og bilen har den vinkelen sjåføren ønsker.

Åttetrinnsautomaten til BMW framstår igjen som den smarteste girkassa vi vet om, for alltid velger den rett gir. Slik kamuflerer den at testmålingene våre viser at 320i er noen små tideler tregere enn de to andre.

I bilverdenen kommer spissede egenskaper på ett område alltid på bekostning av noe annet. 320i xDrive gir oss ikke ro og fred på norsk asfalt, som sjelden er stuegulvflat. Det er ok i en sportsbil, men dette er ei stasjonsvogn. Da hadde god fjæringskomfort også vært fint. I tillegg er støynivået høyest, både ifølge desibelmåleren og våre egne ører. Det er høyere enn vi synes det skal være i en premiumbil.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Stjerne-komfort

Det andre ytterpunktet er Mercedes C 200 4Matic. Vår testbil har én ting som du seriøst bør vurdere å kjøpe til om C-klasse er din favoritt. Det handler om luftfjæringen, som mer enn noe annet skiller Mercedesen fra de andre. I vrimmelen av dyrt ekstrautstyr framstår heller ikke prisen for luftfjæringen som direkte skrekkelig, med 13 560 kroner.

La bilen stå i grunninnstilling «komfort», og du kjenner forskjellen umiddelbart. I lav fart er fjæringen langt mykere og smidigere enn i de to andre. Den glatter ut veien slik bare en veljustert luftfjæring kan. Oppe i marsjfart er C-klasse duvende deilig, uten at den blir dvask, sløv og krengende. Med modusvelgeren kan du velge sportslige innstillinger, men også da har bilen en fjæringskomfort som er minst like god som i de to andre.

De rene svingferdighetene er ikke like livlige som i BMW-en. Faktisk merker man også at Mercedes-automaten har ett trinn mindre enn BMW-ens, ved at girskiftene ved gasspådrag gir litt større hopp i turtall. Det er slike småting som gjør at C 200 4Matic ikke henger med på BMW-ens lekne forseggjorthet, selv om veigrepet er like godt oppover den lange snøkledde bakken med alle svingene.

Samtidig er vi overrasket over at vi hører interiørknirk i C-klasse, som eneste testbil. Hadde det vært første gang vi hadde hørt det, så hadde vi kanskje latt være å gjøre noe poeng ut av det. Men vi har hørt det i C-klasser vi har testet før også. Det er mer hardplast her, i de store luftedysene og det brede panelet midt på dashbordet. Det er uventet med små knirkelyder i en Mercedes, om det er aldri så mye et ilandsproblem.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Helt ny Audi A4

Audi A4 er ny fra innerst til ytterst, men veldig typisk Audi. Sannsynligvis vil ingen med litt over overflatisk Audi-kjennskap bli overrasket av den nye A4. Og det, synes vi, er en bra ting.

Som nevnt er A4 lengst, og i framtoning minner den mer om A6 enn forgjengeren. Bredest er den også, med 3 cm margin til de andre. Lite å snakke om, altså, men likevel akkurat nok: A4 2,0 TDI S tronic quattro evner å gi oss bitte litt mer storbilvibber. Den typiske Audi-kjørefølelsen, med en bil som ligger tungt og stødig på veien, får du i store porsjoner.

Vi merker oss at mens antispinnlampene gjentatte ganger blinker i de to andre når vi kjører i gang på en isete strekning, omsettes all kraft i framdrift i quattrosystemet. Om det skyldes ulikheter i firehjulsdriftssystemene (se egen ramme) eller rett og slett at Audien har andre dekk enn konkurrentene, skal vi ikke si noe skråsikkert om.

Det vi kan si, er at det passer i et bilde av harmoniske veiegenskaper: På mange måter ligger A4 mellom BMWs stadige bønn om action og Mercedesens rolige og trygge komfortmodus. Den er dyktig til å varsle om hvordan det står til med forhjulsgrepet, samtidig som du enkelt kan styre den med gassen når snøføret er fint og kysten er klar.

Det aller mest Audi-typiske er imidlertid interiøret. Er det én ting Audi mestrer bedre enn noen andre, er det å bygge inn en følelse av skuddsikker soliditet. Også i denne Audien er det som om interiøret er smidd ut av ett stykke. Konsollen mellom setene, for eksempel, rikker seg ikke en millimeter om du så legger hele kroppsvekta til. Akkurat denne følelsen er definitivt verdt noen kroner. Den har ikke C-klasses flashy lufteventiler eller en sjåførkokong like utpreget som i BMW, men virker desto mer gjennomført i sin helhet. Det merkes også på støynivået, der A4 er stillest i kupeen når bilen er oppe i fart.

Testbilen har sportsunderstell, og det hadde vi sannsynligvis klart oss uten. Også i denne tyske statusbilen betyr sportsunderstell at du skal få vite i overkant mye om hva som skjer under hjulene, ikke minst i lav fart. Men til forskjell fra BMW-en «setter» Audien seg bedre når den kommer opp i landeveisfart. Det er med på å plassere Audien trygt inn i det tradisjonelle bildet av hva merkene pleier å stå for. Mercedes for komfort, BMW for sport og Audi et sted i midten.

Det tror vi er fint for deg som er så heldig at du kan velge en slik bil. Slik blir tre biler med mange likheter tilstrekkelig forskjellige.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Konklusjon:

Statusstasjonsvognene i denne bilklassen er som hovedregel betydelig dyrere enn de folkelige alternativene. Derfor er det desto viktigere at de virker ekstra påkostet. Den følelsen er det Audi A4 som gir oss mest av, og derfor er den vår favoritt.

Men det gjør deg ikke bort om du velger en av de andre – Mercedes for komfort eller BMW for sportslighet.