Formelen for galskap

Jeg regelrett skjelver når jeg står nederst i bakken. Det skyldes en kombinasjon av forventninger, redsel og vibrasjoner fra den enorme åtteren som sitter noen centimeter unna beina mine. Det er langt opp, og det er ikke minst ufattelig bratt. Jeg har aldri vært i nærheten av hellingsgrader av dette kaliberet tidligere - selv i de heftigste alpinanleggene jeg har besøkt. Nå skal jeg opp - med bil...

- Du må ha mer grunngass! Det er beskjeden eieren av bilen jeg sitter i, Arne Johannesen, skriker til meg. Skrike må han gjøre for å overdøve den massive, 850-hesters V8-eren som sitter boltet fast i rørrammen.

Jeg har akkurat prøvd meg på min første bakke bak rattet i en Formula Offroad-bil, og ble, som nybegynnere flest, sittende fast midt i bakken. Løsningen på det problemet er i utgangspunktet enkel: Gi mer gass. Problemet er bare at jeg trodde jeg hadde gitt nok gass. Den massive akselerasjonen og det voldsomme motorbrølet lurte meg til å tro at jeg hadde 200 km/t. Minst!

Se video av da Klikk Motor prøvde seg i et rallyløp

Islandsk opphav

Du lurer kanskje på hva Formula Offroad er. Ikke så rart i grunn, da det er snakk om sport som ikke er spesielt kjent her til lands - selv om flere av verdens beste førere er herfra.

Det hele startet med den islandske redningstjenesten som kjørte oppvisninger for å skaffe etterlengtede penger, men utviklet seg etter hvert til en rendyrket motorsport.

Nåtidens versjon går ut på presisjonskjøring i forhåndsdefinerte baner, og inneholder både kjøring opp og ned stupbratte bakker og heftige hopp. Det aller mest spektakulære er kanskje likevel når det går galt. Å se hvordan en bil blir kastet rundt ned et 40 meter høyt grustak, med hjulene bare unntaksvis i bakken, er rimelig sprøtt. Sikkerheten er i høysetet, og selv om de fleste opplever å gå rundt en gang i blant, er det få skader i sporten.

Du kan se videoer av hvordan proffene gjør det nederst i saken.

Prøv igjen

Etter å ha rygget ned igjen etter mitt småflaue første forsøk står jeg på bunnen igjen, fast bestemt på å komme meg gjennom løypa. Jeg klemmer til, og halvannet tonn rørramme og motor skyter fart mot den bratte oppoverbakken jeg ser foran meg. Jeg kommer litt lenger denne gangen, men heller ikke nå kommer jeg meg de 30 høydemeterne opp til toppen. Arne rister på hodet, og gjentar at jeg må ha mer gass. Jeg feiger litt ut når bilen kommer opp i fart, og jeg ikke ser noe annet enn himmel og grus.

På tredje forsøk går alt meget bedre. Jeg skjønner hvor mye gass det er snakk om å ha - for selv om bilen har 850 hester, graver den med seg enorme mengder sand og stein. Det betyr at dersom du slipper gassen et lite sekund, står du tilnærmet stille igjen.

Det er først når jeg får bilen over den første kanten at jeg forstår hvor langt det faktisk er ned, og hvor lite lyst jeg har til å ta den raskeste veien ned - på taket. Jeg prøver å huske hva jeg ble fortalt før jeg satte i gang: Pass alltid på at hjulene peker oppover, og aldri slipp gassen helt. Jeg gir gass så jeg kommer meg ned på den andre siden av kanten, vrenger rattet mot venstre og tråkker pedalen i bunn. Bilen drar seg sidelengs gjennom kjegleporten vi satte opp tidligere, og jeg går litt av gassen og svinger nedover for å treffe den neste porten. Da kommer jeg plutselig på at det var en av de to tingene jeg absolutt ikke skulle gjøre. Jeg kjenner hvordan bilen øyeblikkelig snur snuta nedover, men jeg klarer heldigvis å parere min egen dumhet med kontrastyring og bøttevis av gass.

Les også:

Drammen til Afrika i 20 år gammel bil

Her er de beste trekkbilene

Like langt ned

Jeg står helt alene på toppen, og alle de andre er nede. Jeg må ned dit, og prøver å nærme meg kanten forsiktig. Forhjulene står nærmest og vipper mens jeg prøver å se noe over panseret. Der eneste jeg får øye på er noen tretopper som befinner seg noen kilometer unna.

Å se hvor bratt det er, eller hvor langt det er ned er bare å glemme. Jeg triller rolig over kanten, og ser plutselig hvor bratt det er. Jeg føler meg på ingen måte trygg, og jeg forsøker nesten panisk å tråkke på bremsen uten at noe skjer.

Jeg merker etter hvert hvorfor bremsene ikke fungerer. Sanden er nemlig fryktelig løs, og det er ikke hjulene som beveger seg. Det er rett og slett sanden som sklir, og for i det hele tatt å ha styring må jeg kjøre fortere enn jeg føler meg komfortabel med. Det er bare å sikte på et sted uten for store sandhauger i bunnen av bakken - og håpe på det beste.

Da det omsider blir flatt igjen, etter noe som føltes som fem hundre meter rett ned, blir jeg møtt med kommentaren: - Banna du når du sto på toppen der, eller hørtes det bare sånn ut? Det var visst ikke bare inne i hodet mitt likevel...

Tøffere med tiden

Etter litt elektronikktrøbbel, som førte til at bensinpumpa ikke ville fungere, var vi i gang igjen. Jeg hadde kjørt banen vi satte opp tidligere, og nå skulle jeg bare prøve meg frem litt. Jeg begynner litt forsiktig med å kjøre rett opp, uten at det byr på noen voldsomme problemer. Det er likevel ikke noe mindre skummelt når jeg skal ned denne gangen heller.

- Du må prøve å kjøre litt bortover også, får jeg beskjed om. Som sagt, så gjort. Jeg gir gass så jeg havner omtrentelig midt i bakken, og legger rattet over mot høyre. Styringen er ikke akkurat presis og responsiv, men det svinger nå etter hvert. Det kjennes ut som jeg bare en centimetere fra å velte når jeg gir gass og akselererer bortover langs siden av sandtaket. Plutselig ser jeg at det er en stor sandhaug rett foran meg, og jeg feiger ut i siste sekund.

Etter et par runder til blir jeg tryggere på bilens vanvittige egenskaper, og på tredje runden gir jeg gass mot sandhaugen. Jeg kjenner hvordan forhjulene løfter seg, og lander trygt på den andre siden. Ingen dramatikk der, altså. Bare et adrenalinkick av de sjeldne.

Les også:

Denne luksus-SUV-en kommer seg frem

TomTom for iPhone virker ikke

Nesten 90 graders vinkel

Nå vil jeg ha litt større utfordringer, og tar sikte på den bratteste bakken jeg kan se. Det er fortsatt en halvmeter igjen av den loddrette kanten på toppen, så jeg merker at jeg er smånervøs når jeg står på flata og kikker oppover. Hvis jeg i det hele tatt skal ha noen mulighet til å komme opp er det bare én ting som gjelder: Klampen i bånn, gi jernet, pedal to the metal og alle andre uttrykk som finnes - samtidig.

Jeg har et fast grep om rattet i det bilen skyter fart mot bakken. Det eneste problemet var at jeg ikke hadde lagt merke til haugen som befant seg noen meter oppe i bakken. Forhjulene treffer kanten, og hele bilen lener seg bakover. Jeg er sikker på at jeg nå har klart å rulle, men heldigvis veier åtteren i snuta såpass mye at bilen, etter å ha hatt nesten 90-graders vinkel, lander trygt på alle fire hjulene igjen. Jeg fortsetter opp bakken, og måten bilen drar seg opp selv denne ekstreme stigningen er intet annet enn utrolig. Idet jeg treffer toppen har jeg såpass med fart at forhjulene er godt over en meter over bakken, og bakhjulene følger etter. Heldigvis er bilen utstyrt med dempere som ikke kan gå i bunn, og jeg får en forholdsvis myk landing.

Etter mine heringer er både jeg og bilen rimelig mørbanket. Det lekker både bremsevæske, olje og kjølevæske fra under bilen, men jeg blir fortalt at dette bare er småtteri i forhold til hva som kan skje. Lekkasjene kan tross alt fikses med noen nye slanger og pakninger. Om kroppen min vil være den samme før om noen uker er en helt annen sak...

Les også:

Alt om vinterdekk

Fire billige og bra firehjulstrekkere

Denne saken ble første gang publisert 01/10 2009, og sist oppdatert 25/06 2017.