Bristol Fighter
Astronauter designer sportsbil
De gjør ting annerledes hos den engelske sportsbilmakeren Bristol.
Tekniske data, Bristol Fighter
Motor: V10, 7996 ccm
Ytelse, hk, o/min: 628 v/5900
Dreiemoment, Nm, o/min: 786 v/3900
Egenvekt: ikke oppgitt
Forbruk, blandet: ikke oppgitt
CO2-utslipp: ikke oppgitt
0-100 km/t, sek: 4,0
Toppfart, km/t: 335
Pris i England, kr (ca.): 2 700 000
Da jeg vokste opp i 80-årene, var LJK Setrights spalter i bladet Car en kilde til tenåringsundring. Ikke bare fordi jeg trengte ordbok for å forstå hva han skrev. Blant hans visdomsord om ingeniørkunst, pekte han stadig med beundring på merker som Honda og Citroën. Underlig nok.
Aller mest hadde LJK å melde om Bristol - bilprodusenten han beundret mer enn noen andre. Bilene Bristol produserte på denne tiden, ga ikke designerne hos Pininfarina noen problemer med nattesøvnen. Bristols sportsbiler var helt enkelt ikke vakre.
Men Englands mest intelligente motorskribent, LJK, gikk god for dem. Så jeg valgte å stole på ham, og sverget på at jeg en dag skulle kjøre en Bristol selv.
For ti år siden, som 23-årig fersking hos gamlevarianten av Top Gear, trodde jeg dagen endelig var kommet. Produsenten ba meg ringe Bristols showroom i Kensington for å låne en bil til en filmseanse. Noe uventet ble jeg satt over til Bristol-eier Tony Crook. Et godt tegn, tenkte jeg.
- Å, er det fra Top Gear, repliserte han tørt.
- Bladet deres beskrev en gang en av mine biler som et lass eselmøkk.
Jeg så håpet svinne. Han fortsatte i sin humoristiske tone.
- Forestill deg det, du: En bil lagd av eselmøkk. Bare lukten alene ville være forferdelig nok.
Det ble ganske klart at Crook ikke hadde tenkt å låne ut noen bil. Det var like tydelig at han nøt å dele ut en ironisk verbal overhaling.
Siden har selskapet endret seg. I 2001 solgte Crook de siste aksjene til luftfartsmilliardæren Toby Silverton. Han er mannen som sjenerøst deler ut nøklene til deres Bristol Fighter. Modellen ble annonsert i 1999, men en rekke forsinkelser gjorde at den ikke gjorde sin virkelige entré før i 2005. Da var den Bristols første nye bil på bortimot 40 år.
Les også: De ti kuleste bilene du aldri har hørt om
Crook og landstrykeren
Vi møtes i deres noe slitne showroom. Patinaen gjør stedet enda mer unikt. Hadde jeg dratt for å kjøpe en Bentley i denne delen av byen, ville jeg ha blitt møtt med dempet belysning og luksuriøse Swarowski-dørhåndtak. Hos Bristol er prislisten for Fighteren slurvete skrevet på et A4-ark. For en stund siden dro gutta ut og kjøpte seg en pipe hver. Alt for å tilfredsstille folks illusjoner når de kikker inn vinduet.
Bristol-historien er fylt med nettopp gode historier. Som fra Tony Crooks tid, da en landstryker kom innom og dro fram en blå kjele fra sekken sin. Spørsmålet hans var enkelt: "Kan dere lage en bil til meg i den samme fargen?"
Crook svarte stolt at det ikke skulle by på noen problemer. Landstrykeren ba ham passe godt på kjelen, siden noen ville komme tilbake med penger senere.
Bristol-eieren var godt vant med å deale med forskjellige mennesketyper, men selv han ble overrasket da en pent kledd dame dukket opp samme kveld med en koffert fra sjefen, en australsk milliardær.
Hans pasjon var å teste ut servicegraden hos "upmarket"- luksussjapper kledd ut som landstryker. Crook passerte testen.
Historien om landstrykeren er en humoristisk grunn til å bli glad i dette merket. Da jeg forteller Silverton om spøken Top Gear dro om sjappas noe skrantende neonskilt som viste "B ISTO ARS", er han raskt med på notene.
- Hvis bokstavene sier noe bra, pleier vi ikke å fikse det med en gang. I forrige uke viste skiltet "P ISTOL CARS" . Den var fin, gliser Silverton.
Siden jeg kommer på kort varsel, er alle produksjonsbiler solgt. Chassisnummer 46 er under bygging. Silverton tilbyr meg å kjøre en utviklingsbil. Han påpeker med smerte i stemmen at alle bitene ikke er standard. Mest merkbart er det stivere chassisoppsettet og dekk som gir forferdelig sporing. Men jeg bryr meg ikke. Etter alle tenåringstimene siklende over LJKs arier om merket, skal jeg endelig få kjøre et eksemplar.
Les også:
Forbedret Viper-muskel
Noe halvferdig eller ikke - Fighteren er fortsatt spesiell. V10-motoren, som er mest kjent for å holde hus i Dodge Viper - for ikke å forglemme Dodge RAM SRT-10 - har bra drag på lave turtall. Og den lager en utrolig vakker lyd i høye turtallsleier.
Men amerikanske specs er ikke nok for Bristol, som har produsert Fighteren siden starten av 2005. Motorene får blant annet nye topper installert i England. En annen ting er at betjeningen av girspaken i Viper har visse likheter med å rugge på en viktoriansk stålampe. Bristol har gjort jobben på nytt, og satt inn ny overføring. Spaken glir bedre i den åpne "gaten".
Hvis du gidder å bry deg om giring, da. Hvis du ikke gjør det, er det fullt mulig å legge inn sjettegiret allerede fra rundt 50 km/t og la farten ese rolig ut. Vi snakker dreiemoment. Slik kan du miste lappen på en veldig behagelig måte.
Jeg behøver ikke kjøre langt for å fastslå at Fighter er en røff bil, men kjernen føles sterk og tettbygd, et realt stykke ingeniør-heltre. Det bør den saktens også gjøre, siden Bristol er veldig stolte av dagens design.
Etter år med flyinspirerte farkoster fra Saab, er vi blitt en smule kyniske til design med elementer fra luftfart. Men mange kan likevel enes om at Bristol får det til. Før den første prototypen ble konstruert, ble hver eneste komponent finveid - helt ned til den minste kabel. Helt standard prosedyre innenfor flyproduksjon, men uvanlig for biler. Erfaringene hjalp Bristol med å få informasjon om hva som skulle plasseres hvor for å få et lavest mulig tyngdepunkt.
Planskissen for kupeen er hentet rett fra NASAs standardoppsett for ideelle aerodynamiske former. De er ment å bistå flyingeniører i å unngå bulker og vorter på flykroppen. Bristol hiver dessuten på militært graderte brytere til 60 pund stykket. Hvorfor? For at de skal vare uansett hvor lang bilens levetid blir.
Det er lett å avfeie Bristol som eksentrisk og irrelevant. Men de er fortsatt her, i sitt sjuende tiår. Andre tilsvarende nisjemerker har forsvunnet, men Bristol kommer fortsatt opp med nye ideer. Faktisk klarer de også å tjene noen kroner på sine sportsbiler der andre større produsenter blør cash.
En god del folk vil nok fortsatt mobbe fighteren Bristol, men fabrikken er i sannhet en nasjonalskatt.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 03/05 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.