Dødsrallyet for 10. gang

For Vladimir Cepuljoski var 4. mai 2007 bare en helt vanlig dag. 67-åringen var ute og kjørte i sin Volkswagen Golf nær hjemstedet i Makedonia, men plutselig forandrer den fredelige idyllen seg.

Cepuljoskis Golf blir plutselig truffet av en Porsche 911 i høy fart (se bildet). Cepuljoski døde på sykehuset noe senere.

Gumball 3000 hadde ankommet Makedonia.

I år starter Gumball 3000 med en etappe fra San Fransisco til Las Vegas før alle deltakerne og bilene flys til Kina, hvor de skal kjøre fra Shaghai til Beijing midt under de olympiske leker. Mon tro om kineserne vet hva som venter dem?

Ifølge arrangøren var dødsfallet i Makedonia i fjor den første dødsulykken i gateracets historie. Det er mulig det stemmer, men at det har tatt så lang tid, er egentlig bare flaks.

Jeg var nemlig med i 2004 og vet hvor ute av kontroll dette arrangementet er.

Virkelighetens Canonball Run

Du har kanskje hørt om Gumball 3000 tidligere? Gateløpet kan enklest forklares som virkelighetens versjon av 80-tallets Canonball Run-filmer med Burt Reynolds i hovedrollen. I Canonball var det om å gjøre å krysse det amerikanske kontinentet fortest mulig.

Slik var det også i det originale Canonball-løpet, som ble startet av den legendariske motorjournalisten Brock Yates i 1971. Sammen med tidligere F1-fører Dan Guerney vant han løpet som var oppkalt etter motorsykkel-rekordholderen ErwinCanonball Barker.

Jeg kan innrømme det med en gang: jeg har sansen for ideen bak Canonball. Løpet var ment som en protest mot datidens fartsgrenser i USA. Brock Yates ville vise at gode sjåfører i gode biler kunne klare å kjøre vesentlig fortere enn hva fartsgrensene ville tilsi - akkurat som jeg føler for de norske fartsgrensene i dag.

I Canonball-filmene var det like viktig med fest og moro som hvem som var raskest, og slik er det i Gumball 3000 også. Gumball-gründer Maximillion Cooper ønsket å lage en cocktail av raske biler, mote, ekstremsport og interessante mennesker, og arrangerte det første Gumball 3000 (som alltid er på 3000 engelske miles eller 4800 kilometer) i 1999.

Selv ble jeg kjent med Gumball gjennom TV-serier som MTVs "Jackass" og "Ruby Wax" på BBC - og jeg likte det jeg så. Gumball var kult, banebrytende og herlig moderne for en som er vokst opp i et land der det meste som har med bil å gjøre blir sett på som harry. Dette ville jeg være med på!

Først nå tør jeg å gå ut med hele historien

Det er først nå, fire år etter min deltakelse, jeg tør å gå ut med hele historien om hva som skjedde i Gumball 3000 i 2004. Hvorfor har jeg ikke turt å gå ut med historien tidligere?

På grunn av trusler om å bli saksøkt for å fortelle sannheten.

Sammen med Finn-Erik Rognan kjørte jeg en Chrysler Crossfire i løpet som startet i Paris, og som gikk via Marrakech i Marokko, før vi tok turen tilbake til Frankrike og Cannes - akkurat i tide til den internasjonale filmfestivalen.

Turen resulterte i en dokumentar vist på TV 2.

SE DOKUMENTAREN HER (Klikk.no tar ikke ansvar for innhold på eksterne lenker.)

Jeg skulle oppfylle en av mine største drømmer, men i stedet utviklet det hele seg til et mareritt. Den første skuffelsen kom allerede ved starten i Paris.

Flere av de forhåndsannonserte kjendisene som gjengen fra Jackass, redaksjonen i "Top Gear" og Burt Reynolds glimret med sitt fravær. Men på plass var i hvert fall Oscar-vinner Adrien Brody og skate-legende Tony Hawk.

Den første etappen fra Paris til Marbella var lang og tøff, men ikke noe verre enn ventet i arrangementet som har slagordet "Gumball gives you balls".

Vi hørte rykter om noen som hadde krasjet, andre som var satt i fengsel og en rekke som hadde mistet førerkortet allerede. Selv hadde vi klart oss med litt tilsnakk fra fransk politi.

Stygge ulykker i Marokko

Det var først da vi ankom Marokko og Afrika at det virkelig tok av. Her hadde Gumball-arrangørene gjort en avtale med det lokale politiet som gjorde at vi kunne kjøre så fort vi ville.

Jeg er egentlig en liberal mann, men når du gir så mange gærninger frie tøyler, må det gå galt. Og det gjorde det.

Kall meg naiv, men å se Gumball-legender som datahackeren Kim "Kimble" Schmitz, den anonyme Rob Kenworthy og forfatteren av boka "The Driver", Alex Roy, kjøre i 250 km/t gjennom marokkanske landsbyer, gjorde inntrykk.

Det som hadde vært litt tøft på avstand gjennom filmer og TV-serier, ble plutselig til en brutal virkelighet hvor jeg begynte å tenke konsekvenser. Ikke for de som kjørte bilene, men for de uskyldige sivilistene som beveget se i nærheten. Det var stygt.

Vi hadde ikke vært mange timene i Marokko før den første store ulykken var et faktum. En Lamborghini Gallardo hadde dyttet en lokal bil av veien. Jeg kom til åstedet rett etterpå, og det var bare flaks at den lokale damen ikke omkom.

Enda mer flaks hadde føreren og passasjeren i en såkalt Reyland-Cosworth som rullet utover et jorde etter at han hadde prøvd å kjøre forbi en bil som allerede var i ferd med å kjøre forbi en annen - akkurat i det en hest og kjerre kom i motgående felt.

Bilen ble knust, passasjeren fløy ut av frontruta, men i ettertid har både sjåføren og bilen fått en slags kultstatus - også i Gatebilmiljøet i Norge.

Noen timer etterpå var det en Ferrari 360 Spider som ble delt i to da den kolliderte med en lokal traktor. Hvordan det gikk med marokaneren som satt på den åpne traktoren, er det aldri blitt sagt noe om.

Den mest dramatiske ulykken var da den amerikanske føreren "Torquenstein" dro av veien i over 200 km/t med sin Dodge Viper. Bilen ble knust, men utrolig nok klarte både fører og passasjer seg uten alvorlige skader.

Jeg kom til ulykkesstedet bare minutter etter at ulykken hadde skjedd. Å se et vrak ligge 100 meter unna veien på den måten, med blod på airbagene, gjør noe med deg. Det er bare ikke så lett å forstå det før man står der selv.

De to dramatiske dagene i Marokko toppet seg da en motorsyklist, som også var med i Gumball, ble påkjørt og måtte amputere flere fingre. Selv for den erfarne arrangørstaben ble dette for mye. De fikk panikk.

Nektet oss å filme

Det var denne panikken som skapte de største problemene for meg. Riktignok var jeg sjokkert over hva dårlige bilførere med raske biler kunne få til av galskap, men arrangørens oppførsel sjokkerte meg mer.

De prøvde nemlig å skjule sannheten. Da vi stoppet for å filme vrakene, gjorde de hva de kunne for å hindre oss. Og etter at vi likevel hadde filmet, truet de med å ta alle tapene våre, for det var "de som eide alt materialet".

For å få være med i Gumball, må man nemlig skrive under på en rekke papirer, og noe av det man gir fra seg er rettighetene til alle bilder og video. Her er det ikke lenger noe som heter ytringsfrihet, med andre ord.

Ytringsfrihet og integritet er for øvrig fremmedord for arrangøren. Staben består i stor grad av en gjeng fra den britiske adelen, og mitt inntrykk er at de er vant til å få det som de vil. Regler og samfunnsnormer er ikke for dem.

På dette tidspunktet ble vi selv bekymret. Vi vurderte en periode å stikke av fra hele arrangementet, slik at vi i hvert fall fikk med oss filmene hjem. Men jeg skulle rekke å kommentere et Formel 1-løp i Barcelona den påfølgende dagen, så vi tok ikke sjansen.

Rakk akkurat Formel 1-løpet

Så du dokumentaren på TV 2, husker du kanskje hvordan jeg måtte ta et fly fra Sør-Spania til Barcelona, for så å rekke Formel 1-løpet med åtte minutter. På forhånd var jeg lovet av arrangøren at jeg kom til å rekke Formel 1-løpet med god margin, ettersom det var kjøpt VIP-billetter til alle deltakerne i Gumball.

Kun en håndfull rakk løpet, og jeg tok altså fly. I ettertid har jeg lurt på om det i det hele tatt var kjøpt Formel 1-billetter til deltakerne, eller om det var en del av planen at folk ikke skulle rekke løpet.

Arrangøren begynte nemlig å miste kontrollen over det meste. Store sprekker i tidsskjemaet og lyving om kjendiser var én ting. At arrangøren totalt mistet kontrollen da det begynte å skje ulykker i Marokko, var noe annet.

Som mange andre deltakere tok vi av alle klistremerkene fra Gumball før den siste etappen fra Barcelona til Cannes. Politiet var varslet om løpet og bøtela alle som hadde Gumball-merker på bilen.

Vi kom oss imidlertid til mål med livet i behold, uten bøter og til og med uten å krasje. Vi var fornøyde, og jeg kjørte sporenstreks hjem til Norge for å unngå mer bråk med arrangøren.

Krangling med advokater

Mye av marerittet startet imidlertid etter at vi kom hjem. Det tok ikke lang tid før vi fikk den første telefonen fra Gumball-ledelsen i London om at vi ikke fikk lov til å vise noen av krasjene på norsk TV.

De viste til at de "eide vårt materiale" og truet med søksmål hvis vi fortalte sannheten. Vi mente på vår side at vi ikke kunne skjule sannheten, og at det lå så mange bilder av ulykkene på nettet allerede at ulykkene var kjent for offentligheten.

Nå var jeg også havnet i skvis med TV 2. Fjernsynskanalen hadde betalt startkontingenten på 100.000 kroner mot at jeg lagde en dokumentarfilm.

TV 2 krevde at jeg skulle lage en dokumentar som viste hele sannheten, noe som ville ført til at jeg risikerte personlig konkurs dersom jeg ble saksøkt av Gumball og tapte.

Vurderte å kjøpe filmene

Jeg var svært nær å kjøpe tapene av TV 2 for 100 000 kroner, slik at det aldri ble noen Gumball-dokumentar på TV. Jeg kunne rett og slett ikke ta den personlige risikoen med å vise ulykkene - for så å bli saksøkt av arrangøren i London.

Til slutt kom vi imidlertid til enighet med arrangørene i London, og vi fikk vist filmen på TV 2 - et halvt år senere enn planlagt. Etter det har jeg lagt alt som heter Gumball 3000 bak meg.

Selv ikke i denne artikkelen tør jeg å vise bilder fra ulykkene, som jeg har i mitt personlige fotoalbum. Og jeg skal aldri være med i Gumball igjen.

For meg ble Gumball 3000 bare et mareritt og et eksempel på at ting går galt når arrogante, rike menn som ikke kan kjøre bil tror de eier verden. Jeg krysser fingrene for at ingen omkommer i Kina denne gangen.

Hvis du vil se videoklipp fra rallyet i 2004 kan du klikke her.

Hvis du vil se videoklipp fra rallyet i 2005 kan du klikke her.

Hvis du vil se videoklipp fra rallyet i 2006 kan du klikke her.

Hvis du vil se videoklipp fra rallyet i 2007 kan du klikke her.

(Klikk.no tar ikke ansvar for innhold på eksterne lenker.)

Denne saken ble første gang publisert 31/07 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.