Teknologisk fartsmaskin

Dette er faktisk en fritidsbåt, dersom man bruker powerboat-terminologien rett. I motsetning til de rene racingversjonene som amerikanske Marine Technology Inc. er kjent for, har 40 Racing Pleasure en relativt stor cockpit med sitteplasser for seks personer.

Ikke stort mer enn i en vanlig skjærgårdsjeep, men når vi snakker hastigheter rundt 200 km/t, sier det seg selv at man ikke vil ha båten fylt til ripa med folk. Unger og bikkjer er like upassende om bord her som på lasteplanet i en åpen pickup.

Man kan uansett kalle det en "pleasure" å sitte i denne båten. De dype, røde skinnstolene minner om noe du finner i et jagerfly - her sitter man fast selv uten seler. Med rumpa dypt i setet får jeg barnslige flashbacks fra tiden da lykken var en eller annen hurtiggående, fritt allende eller stigende anretning på Liseberg. Men denne gangen står jeg ikke i en tilsynelatende endeløs kø, og skal i tillegg sitte bak spakene og kontrollere dette vidunderet av et flak.

Foran meg står et saklig plassert skinnbelagt ratt omkranset av instrumenter og elektronikk de aller fleste fritidsbåter klarer seg uten. I sentrum er en 15-tommers Garmin-plotter som selvsagt er fin å ha i høye hastigheter - co-piloten har i tillegg en reserveplotter på sin side.

Stereoen har selvsagt også fått sin plass, men mest iøynefallende er de hvite gir- og gassthrottlene som stikker opp mellom setene. De er formet for å ligge behagelig i håndflaten, noe de også gjør. Jeg sitter som i en gokart: Lavt og trangt, men ergonomisk uslåelig. Sommerfuglene har alt begynt å leke i magen.

Alle med litt båterfaring vet at det ikke er bare-bare å skru sammen et fartøy utsatt for havets krefter. I de fleste båter ristes inventaret løst så fort farten og bølgene er store nok.

Les også om Nor-Tech 3600 i 110 knop!

Se videoen av MTI 40 som vinner Skagerrak Actross 2008

Lite vidunder

I en båt som MTI 40 er solide komponenter en forutsetning for trygg fremkomst på sjøen. Når en båt presses fram i over 100 knop, blir det meste satt på prøve. Det vet importøren av MTI, den erfarne racingføreren Elling Wirum, bedre enn de aller fleste.

- Flere av powerboatmerkene, blant dem Nor-Tech, har nok et større fokus på finish og turkomfort enn MTI har. Dette er til gjengjeld en ultimat racingmaskin som er bygget for å tåle det helt ekstreme, noe som gjenspeiles i hele produksjonsprosessen, forteller Elling.

Det skal ikke dype dykket innholdsmanualen for å forstå hva han mener. Katamaranskroget til MTI 40, som er basert på båtene i supercat light-serien i USA, er vakuuminjisert i epoksy, og er sandwichstøpt med både kevlar og karbon over en base i balsatre. Det gjør båten både lettere og vesentlig stivere enn sine nærmeste konkurrenter. Fortjenesten henter man inn blant annet på toppfarten.

To stykk av Mercury Racings håndlagde motorer, EU662 SCI, åpenbarer seg når motorlukene heves. Jeg er blitt kompis med disse 8,2 liter V8-erne før, blant annet fra testkjøringen av Baja 35 Outlaw i fjor. Kongeblå i fargen og med blankpolerte avløpsrør som leder blikket i retning av to Speedmaster Six racingdrev der bak.

Pakken får hjerte til å banke hos de fleste med litt over middels båtinteresse, men til tross for dette virker de på en merkelig måte relativt beskjedne her nede i det store motorrommet. Er dette tilstrekkelig, er min første tanke. Tankeleser Wirum plukker opp signalene.

- EU-versjonen av Mercury Racing 700 SCI som du ser her, har en effekt på nærmere 1400 hk. Du vil nok merke at det flytter på seg. Men i USA kan båtene utstyres med 2 x 1200 hk og mer. Da snakker vi hastigheter over 200 knop, smiler powerboatelskeren.

Se våre hesftigste RIB-er

Tid for tur

Elling og hans erfarne co-pilot Lars Petter Røed varmer opp skuta med et par drag igjennom Drøbaksundet. Selv får jeg gleden av å nyte G-kreftene i baksetet og synet av den 20 meter lange strålen som Herring-propellene jager opp. Fremferden kan ikke defineres som spesielt beskjeden.

Så var det min tur til å ta rattet. Jeg tar grep rundt gassthrottlene med andakt. I stundens alvor slår det meg at jeg har tre liv inklusiv mitt eget å være varsom med i dag, for ikke å glemme en farkost til drøye fem millioner kroner. Hvesingen under motorromsluka minner meg dessuten om at dette ikke er for nybegynnere, men til tross for at jeg har hatt noen runder både over og under 100 knops grensa tidligere, blir jeg aldri helt komfortabel med følelsen. Det skal ikke store feilen til før ting går riktig galt. Og hva om vi overser en jolle i småsjøen der fremme?

Elling guider meg rolig fram.

- Gi gass, men vent til propellene får tak. Farten må oppjusteres gradvis, forteller co-piloten, og jeg kjenner hvordan propellene spinner som sommerdekk på glattisen. Turtallet faller, og vi skyter fart, hvorpå jeg på nytt beveger gassthrottlene noen beskjedne millimeter.

Akselerasjonen kan ikke betegnes som dårlig. Vi er oppe i 50 knop før jeg rekker å se meg rundt. Sekunder senere kjenner jeg katamaranen løfte seg ut av vannet.

Vi nærmer oss 80 knop, og det slår meg hvor udramatisk det kjennes. Motorene har gått fra å avgi en slags ulende hvesing til å brøle uanstrengt der bak. Det er lite bevegelse i det voldsomme dekket foran oss, annet enn en lett dansing fra side til side.

Jeg sitter upåklagelig, men undrer meg over hvor begrenset sikten er for oss bak spakene, spesielt når forskipet hever seg lett i motsjøen. Her er det bare å ta alle forbehold når båter skimtes i det fjerne. Det er ikke så dumt å ha gått igjennom kartbladet eller plotteren en rask runde før utflukten, for her er det ikke tid til å nøle.

På høyde med Oscarsborg festning drar jeg til. Kjenner hvordan de siste kreftene finner veien ned i drevene og ut i propellbladene. Katamaranen våkner krampaktig til liv, og jeg tror et øyeblikk at vi skal lette som et rutefly. Det er ikke mye skrog i vannet lenger, noe som kan leses på plotteren. Tankmåleren vibrerer som et hint om at kronene flyr.

Et kort og tårevått blikk på kartplotteren viser 200 km/t. Det skulle bety Skagen på under timen. Ikke så verst, egentlig.