Et kjent navn er ikke alltid nok

Det kribler litt i magen når jeg får vite at vi skal ha den nye Pachanga 22 med på test. Minnene om forrige utgave av Sea Rays sporty utgave av den kjente 22-foteren dukker opp. Jeg tenker straks på den sommeren på slutten av 1980-tallet hvor jeg hadde en Pachanga 22 en hel sommer. I akterspeilet lå en grom V8 motor, og den hadde to strake rør - heldigvis med lyddempere eller såkalte "muflere". Som en liten og kompakt sportsbil skilte den seg ut fra det meste annet, for her var det sporty snittet satt i høysetet. V8-eren ga klar melding om at dette var en liten råtass, og den suste av gårde med en toppfart på rundt 60 knop. Den gang var det få som kjørte forbi - så vidt jeg husker skjedde det bare én gang.

Nå har Sea Ray tatt frem konseptet igjen, og tredje utgave av Pachanga 22 ble vist i Oslo på siste høsts "Båter i sjøen". Den nye modellen har beholdt typebetegnelsen 22, men måler rundt 24 fot i lengden. Fribordet er betydelig høyere enn på forgjengeren, og det er mye mer spring i skroglinjene. Innvendig er det blitt litt mer plass, men det er påfallende hvor mange likhetstrekk det er fra forgjengeren.

Klassisk instrumentbord

Kort sagt byr ikke båten på så veldig mye plass, men det sporty konseptet er beholdt. Under dekk er en liten kabin hvor et par kan ta en overnatting, men mest blir det nok brukt som stuverom. Båten byr på to komfortable GT-stoler og en akterbenk med plass til tre. Instrumentbordet har en nærmest klassisk form med ditto sportsklokker og en grei nok form, men plotter i siktlinjen har man ikke funnet plass til. For ytterligere å understreke det sporty snittet, har nyheten fått delt spak for henholdsvis gir og gass. Selvsagt ser det litt råere offshoreaktig ut, og det er hele hensikten.

Ingen luke

Vindskjermen er lav, men høy nok til å løfte fartsvinden over cockpit. De praktiske detaljene har man elegant hoppet over, og skal man vurdere båten ut fra funksjon, faller den kjapt igjennom. Skal man eksempelvis legge til med baugen mot svaberget, må man først klyve over vindskjermen. Fremme på det glatte fordekket er pulpit eller håndrekke helt fraværende.

Vi kan vurdere den litt mer som en toseters sportsbil, og da ser man selvsagt ikke på de praktiske detaljene. Mercruisers 350 Magnum V8 hveser i motorrommet og varsler at det er krefter på lur. Vi kaster loss og gleder oss til en ekte Pachangaopplevelse, men det blir det lite av. Testbåten har en helt feil propell, og båten blir både følsom og treg å få i plan. Den feilaktige propellen gjør sitt til at man ikke får trimmet forskipet nok opp, og i sving kaviterer båten for et godt ord. Riktignok har skroget en myk og komfortabel gange over krappe bølger, men totalinntrykket blir ikke som vi håpet.

Skaper forventninger

Vi skal være snille, for importøren hadde ikke hatt mye tid til å prøvekjøre båten før testen. For med en 350-hesters V8 i hekken bør dette kjøre på en helt annen måte. Erfaringen med den forrige Pachanga var noe helt annet. Den kjørte som den reneste gokarten og gikk som en kule i krapp fjordsjø. Først når bølgene ble såpass lange at man ikke kunne holde båten på toppene, måtte man trekke av og legge farten ned i lave hastigheter.

Det er greit nok at Sea Ray børster støvet av et gammelt konsept, men det store spørsmålet er hvem som vil velge en slik båt. Greit at den designmessig er mer sporty enn de fleste, men tiden har på ingen måte stått stille i båtutviklingen. I dag er konkurransen en helt annen. Både norske og finske produsenter har hatt en rivende utvikling på velkjørende skrog, smarte innredninger, praktiske detaljer og moderne instrumentbord, og de fleste har satset på store og moderne utenbordsmotorer.La oss bare nevne to gode eksempler: Ibiza 24/25 og Yamarin 68. Begge har velkjørende skrog med sporty snitt og en toppfart på godt over 50 knop med de største motoralternativene.

Denne saken ble første gang publisert 25/03 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.