Bli med med på rotur i Blindleia

Båtleia mellom Lillesand og Ulvøysund er et stykke skjærgårdsidyll av ypperste klasse. Vannveien slynger seg som et kostelig perlekjede mellom innbydende holmer og skjær, og rent teknisk er det nok mulig å forsere strekket på seks nautiske mil i løpet av en snau halvtime.

Skal du ha fullt utbytte av denne kystklassikeren bør du imidlertid bruke atskillig lengre tid på etappen. Fartsrekorder settes det støtt og stadig, og i et hederlig forsøk på å sette en slags omvendt rekord - der det gjelder å drøye turen gjennom leia lengst mulig - bruker jeg derfor robåt.

Det hele utvikler seg til å bli en behagelig odyssé og reisefølget er en 13 fots Ørnvik av ubestemmelig farge og årgang.

Selv om jeg underveis får litt pepper for valg av farkost er både dedikerte trebåtelskere og vi litt mer rølpete plastbåtbrukere enige om at roingen bidrar positivt til sinnets munterhet.

Som alle gode båtturer er også denne ferden preget av en god porsjon oppdagervirksomhet, berikende omkjøringer og mye landligge.

Blindleia er nemlig på sitt beste når det hele nytes langsomt som god vin, godt temperert og i små munnfuller.

Farlige Wolfesunde

Det er i Ulvøysund jeg finner ett av leias eldste navigasjonsmerker og det er derfor ikke tilfeldig at jeg starter min reise lengst vest i den skjermede skjærgården. Kompassrosa som er meislet inn i fjellet på Ytre Ulvøyas toppunkt er antagelig gjort av nederlandske sjøfolk på 1500-tallet.

I samme periode ble også undervanns-skjærene i farvannet kartlagt, stedet er på gamle kart kalt Wolfesunde og tatt i betraktning datidens noe primitive måleinstrumenter er grunnene avmerket med en imponerende presis dybdeangivelse.

Sundet mellom fastlandet og Ytre Ulvøya er svært smalt, men de passerende båter er heldigvis hensynsfulle og holder lav fart når de kommer opp på siden av min lille robåt. Fra uthavna i Ulvøysund må jeg krysse over et av de få strekkene i Blindleia der det er få øyer som verner mot dønningene.

Jeg ror som besatt for å stå imot bølgene som slår inn fra Skagerrak. Når jeg etter en god økt med årene søker inn mot brygga på Ramsøya er det ikke bare for å nyte sjarmen blant velholdte skipperhus - jeg trenger rett og slett en pust i bakken etter en anstrengende etappe.

Mye kan sies om gleden ved å ro og fettforbrenning er utvilsomt én av ekspedisjonens største frynsegoder. Jeg svetter som en gris, armene kjennes som blylodd og rumpeballene er såre etter å ha gnikket mot tofta.

Før jeg starter på neste etappe finner jeg derfor fram et mykt sitteunderlag og med en vennlig vind som reisefølge gjør jeg meg klar for å innta én av Blindleias mest sagnomsuste uthavner.

Leias indrefilet

For en seilskuteskipper må Gamle Hellesund ha vært den ultimate ankringsplassen. Du har mulighet til å manøvrere ut og inn fra uthavna i tre ulike himmelretninger, ankringsforholdene er gode og servicetilbudet upåklagelig.

Det fortelles at da konjunkturene for seilskuter var på sitt høyeste kunne det ligge så mange båter oppankret at du omtrent kunne gå tørrskodd mellom de fire øyene som omkranser Hellesundet. Riktignok er det skjedd en viss forandring opp igjennom årene og både meieriet, skjenkestuene, hattebutikken og foto-atelieret har blitt erstattet av sommergjester.

Jeg velger å gå i land på Steinsøya der fortøyningsringene fra seilskutetiden er godt synlige, og herfra har jeg også alle tiders utsikt til armadaen av lystbåter som går inn og ut av trange sund.

Forunderlig nok er det få båtfolk som benytter seg av ankringsplassene som i tidligere tider også kom de trengende i uthavna til gode. Ifølge gamle opptegnelser hadde nemlig etterlatte etter druknede sjøfolk rett til å kreve leie av seilskuter som lå oppankret i sundet og takket være fortøyningsboltene kunne enker og faderløse derfor holde sulten på en armlengdes avstand.

Fra Gamle Hellesund går turen videre innover mot Bliksfjorden og herfra velger jeg å ta en av-stikker inn Isefjærfjorden for å få med meg feiringen av Robåtens dag.

Båtbyggerkunst i særklasse

Trebåtbyggingen er ett av våre viktigste bidrag til verdensarven og for mer enn tusen år siden var både vikingskipet og de mindre kystbåtene ferdig utviklet med et vakkert og formfullendt skrog. Selv om det ikke lengre bygges særlig mange langskip er det fortsatt en viss etterspørsel etter rosjekter bygd etter gamle maler.

I Høvåg vet man å sette pris på robåten og hver sommer arrangerer lokale ildsjeler en stilfull oppvisning av fjonge farkoster. De mest ihuga deltagerne på Robåtens dag har pyntet både båt og roer, og som seg hør på bør på dette alternative «rånetreffet» er det prisutdeling både til beste båt og beste gadgets.

Med plastbåt i grufull farge velger jeg klokelig å ankre opp noen meter unna hedersgjestene i de blanke, oljemalte trebåtene, og fra kirkebrygga tar jeg turen ut Kasenkanalen. Herfra drar jeg mot Haraldsholmen og videre svinger jeg av i retning Nilen der passasjen mellom øyene bukter seg som en egyptisk vannvei.

Naturhavna her er en innertier som overnattingssted og nesten uansett hvor mye det blåser i havgapet utenfor er dette alltid en lun lagune. Fra Nilen går turen videre ut i den ytre skipsleia og min neste suppestasjon er på Åkerøya - øysamfunnet som hadde det meste, inklusiv styrmannsskole.

Motens mekka

Skal man reise til Åkerøya er det en absolutt nødvendighet å bruke båt og øyboerne har derfor bryggeplass på fastlandet. Stedet heter Kjøpmannsvik og en trenger ikke akkurat være rakett-

forsker for å forstå at én mulig forklaring på navnevalget er at stedet er oppkalt etter kramboden som engang lå her. Interessant nok får jeg høre en helt annen historie når jeg ankrer opp på Åkerøya. I seilskutenes velmaktsdager var nemlig uthavnene stedet å oppholde seg hvis en skulle oppleve suset fra det store utland.

Når skipperen kom hjem hadde han med seg siste skrik på utstyrsfronten og det var derfor kjøpmannen i uthavna som kunne tilby gromme greier til hippe trendsettere.

De mest foretaksomme fra dalstroka innafor skjønte derfor at skulle du følge med i tiden måtte du være der det virkelig svingte, og av den grunn dro motebeviste mennesker til Kjøpmansvik. Her byttet de transportmiddel for å komme ut til de velassorterte butikkene som var anlagt i havna der seilskutene ankret opp.

Kjøpmannsvik er altså stedet man reiste fra for å komme ut til kjøpmannen på Åkerøya.

Før jeg starter på etappen som skal føre meg til Brekkestø gjør jeg opp status. Jeg har reist halve distansen og kan så langt loggføre ni timer og ti minutter ved årene. Det har tidvis vært slitsomt, men i motsetning til deltagere på enkelte andre ekspedisjoner har jeg ikke opplevd symptomer på utmattelse eller hyperventilering.

Tvert imot føler jeg en oppadgående formkurve, jeg har fått en viss kontroll over årene og antydningen til vannblemmer i hendene ser jeg på som et lite offer i den store sammenheng.

Skutekolonien Brekkestø

En av grunnene til at jeg er så begeistret for Blindleia er at hele strekket er som en magisk boks der det nærmest popper opp innbydende ankringsmuligheter bak hvert et nes og hver en holme.

Jeg har fartet rundt i området i mange år og oppdager fortsatt nye og spennende sider ved denne særegne kyststrekningen. Et år snubler jeg kanskje over en innbydende bukt velegnet for landligge. Et annet år finner jeg en smul lagune der dreggen får feste i kritthvitt sand.

Strekningen mellom Åkerøya og Brekkestø er en av disse strekningene som med fordel kan besøkes mer enn én gang og her er leia en sann kakofoni av holmer og skjær som rommer en uendelighet av idyller.

Idyllisk er det også i Brekkestø havn og den gang seilskutene var enerådende på havet var dette en særs populær vinterbase. Rekorden ble satt i 1862 da ikke mindre enn 92 skuter var ankret opp i sundet. Selv om barken, briggen og fullriggeren er forsvunnet, er skipperhusene bevart og med unntak av bensinpumpa og en miljøstasjon, er det lite annet som er endret i Brekkestø det siste hundreåret.

Fra Brekkestø velger jeg å ro gjennom det fredelige sundet mellom Ullerøy og Hellersøy, og selv om dette på mange måter medfører en omvei på vei mot Lillesand veies den ekstra distansen opp av en heftigere skjærgårdsopplevelse.

Mot Lillesand

Så langt har jeg vært tro mot toktets motto om at det er omveiene som beriker livet og jeg har for det meste oppholdt meg i den ytre skipsleia der det er mindre trafikk og flere ankringsmuligheter.

Når jeg nærmer meg Justøya er valgmulighetene færre og i noen intense øyeblikk må jeg forholde meg til båter som kjører forbi både på styrbord og babord side. Heldigvis går det bra, de fleste kjører med vett og forstand gjennom de trange sundene og etter at jeg er kommet meg velberget gjennom nåløyet under Justøybrua kan jeg igjen legge meg tett opp til land der båteiere med kostbare hekkaggregat ikke trives.

Sjarmøretappen inn mot Lillesand blir en rolig affære. Jeg behersker etter hvert kunsten å reise langsomt og har ikke noe behov for å haste inn mot målet.

På Skogerøy - eller Skauerøya som det heter lokalt - har jeg en lang pause, og først etter en god spasertur gjennom friområdet tar jeg igjen fatt med årene og søker inn mot småbyens flytebrygge.

Vel i havn kan jeg konkludere med at jeg har sittet ved årene i 17 timer og 44 minutter. Med-regnet kursendringer og mange avstikkere anslår jeg at totalreiselengde er omtrent 18 nautiske mil - tre ganger lengre enn den mer rettlinjede ferd mellom Ulvøysund og Lillesand. Dette gir en gjennomsnittsfart på 0,9694 knop - noe som bør kvalifisere til ny rekord for langsom ferdsel gjennom Blindleia.

Les også:

- Flotte gjestehavner fra Mandal til Farsund.

Denne saken ble første gang publisert 10/04 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.