Danmark: Ukjent og dejlig

Jeg tar en snaps til, takk.

Etter en ikke altfor lang sykkeltur har vi stoppet for å spise dansk frokost. Denne har lite til felles med hverdagens to brødskiver med syltetøy; her står sildetallerken ledsaget av godt drikke på menyen. For balansens skyld sender vi ned en snaps i hvert bein. Vi skal jo sykle tilbake igjen også.

Vi er på båttur i Danmark, og har leid sykler for å se oss litt om i distriktet rundt havna. I dette tilfellet Rødvig på Sjælland.

Vi befinner oss ved en kysttype som kalles klint - krittfjell som ble dannet tilbake i dinosaurenes tid. Vi skal ikke gå oss bort i geologi, men kan konstatere at havet gjennom årenes løp har gravd seg langt innover i landskapet.

Et tydelig bevis på det er Højerup kirke som da den ble bygd i ca. 1350 sto i god avstand til kysten. Sagnet ville ha det til at den hver julenatt flyttet seg en hanefjær innover land.

Det var ikke nok. I 1929 var kysten kommet helt inn til kirkeveggen, og koret raste ut. Nå er resten grundig sikret, og kirken er åpen for besøkende. Der alteret skulle ha vært, er det bygd en liten plattform 25 meter over stranden. Det føles uvirkelig å stå her; vi fornemmer dramatikken fra den gang bygningen ble delt i to.

"Langtur"
Det hele startet med at vi ville på "langtur" - en realistisk en innenfor en normal sommerferie-ramme. Helst til havner hvor ingen av båtene bærer norsk flagg. Siden vi ikke ønsker å utfordre storhavet, er England utelukket; turen over går vel alltids greit, men det er ikke sikkert godværet kommer når du må tilbake igjen. Det kan jeg personlig skrive under på.

Valget faller på Danmark, nærmere bestemt Sjælland og Fyn. Legges reiseruta via svenskekysten, er det mulig å komme hit uten å slippe land av syne en eneste gang. Vestfra er Arendal det stedet som ligger nærmest; herfra til Skagen er det ca. 60 nautiske mil. Er det en distanse båt og mannskap kan takle? Husk at det som begynner som en drømmetur, kan endre karakter betydelig før man er fremme.

Vi starter fra Oslo, og første stopp er Göteborg. Her er det en fin gjestehavn, og alle storbyens fasiliteter er innen gangavstand. Vi kan anbefale en tur på Liseberg, både for små og store.

Göteborg-København non stop er programmet dagen etter. Vi bruker åtte timer på de 130 nautiske milene. Til forskjell fra områdene nord for Göteborg, er mulighetene for innaskjærs seilas mer begrenset her. Ned til Varberg har du noe av det, og dette er et fint utgangspunkt sørover for dem som vil dele turen i flere etapper.

Derfra til Helsingør er det 60 nautiske, og da snakker vi om åpent hav. Det finnes noen havner nedover hvor man kan gå inn hvis det blir umulig å fortsette, men vi betrakter dem kun som nødhavner.

Med sjøen imot får vi noen slitsomme timer før vi runder Kullen og ser Helsingborg. Derfra og videre er det smørtur.

Fire i bredden

Lønnen for strevet er København. Vi velger gjestehavnen rett ved Nyhavn. Riktignok på andre siden av kanalen, så det er et lite stykke å gå rundt. Havn er ikke det rette ordet; her fortøyer vi langs bredden i kanalsystemet, og det ligger tre-fire båter utenpå hverandre. Det betyr at det er trangt, så ha tau og fendere klare når du kjører inn. Fasilitetene er heller ikke all verden, så vi bruker både do og dusj om bord.

Etter en velfortjent (det mener i hvert fall vi) ankerdram, spaserer vi til Nyhavn og det pulserende bylivet der. Fortausrestauranter med god mat og drikke er ikke å forakte etter en lang dag på sjøen.

På vår sene bryggevandring "hjem igjen" konstaterer vi at det er langt mellom båtene med norske flagg, så vi har allerede kommet oss et stykke unna de vanligste rutene.

Men vi skal lenger vekk. Dagen etter tar vi en tre dagers avstikker til Bornholm, før vi returnerer til Rødvig og Stevns Klint med kirken på Højrup. Der sitter jeg nå og nyter snaps nummer to (ikke i kirken, men på kroen ved siden av).

Setter grensen på 2 m
Syd av Sjælland ligger det mange øyer. Falster, Møn og Lolland er de største. Dit vil vi først, for deretter å sette kursen mot "De sydfynske øer", lenger vest.

Det aller første jeg gjør, er å justere fargevisningen på plotteren. Jeg synes 10 meter er en fin grense for blåfargen, men her betyr det helt blå skjerm. For å få noen hvite flekker, setter jeg grensen på 2 meter isteden. Det grunne farvannet er uvant for oss, og det tar tid å venne seg til at det bare er noen få meter vann under kjølen.

Første utfordringen kommer da nattehavnen anløpes. Vi er på vei inn til Nyord, et lite sted på en øy i forlengelsen av Møn. En meget smal innseiling fører oss inn i den nedlagte fiskehavnen. Vi sitter med hjertet i halsen, for ekkoloddet viser under 1 meter. Likevel ligger det et par seilbåter fortøyd her! De vet tydeligvis om en renne som er dyp nok til å komme inn. Eller kanskje de bare hadde hatt flaks? En av dem hadde bunnkjenning på vei ut dagen etter.

Vi vil til Møns Klint på østsiden av øya og velger leden mellom Nyord og Møn. Nesten umiddelbart angrer jeg.

- Nå ser jeg bunnen, roper Annie fra sin plass i baugen, og ekkoloddet kan bekrefte at hun har rett. Gårsdagens én meter virker nå som rene dyphavet. Store sjøgressområder ligger rundt oss på alle kanter. Jeg vipper opp motorene og frykter den susende lyden av båt mot sandbunn. Nå virvler vi opp så mye sand at ekkoloddet gir opp.

- Litt dypere nå, er beskjeden fra utkikken.

Jeg senker motorene litt ned og vi siger videre. Aldri om jeg skal inn her igjen, tenker jeg mens vi nærmer oss brua, som ser veldig, veldig lav ut. Kartet er til liten hjelp for det er ikke meningen å kjøre her. Men vi glir da under etter å ha lagt ned både VHF- og GPS-antennen.

Vi får øye på en båt hundre meter lenger ute, men det er ingen om bord. Har de falt i vannet? Vi finner fram kikkerten for å se etter, da et hode kommer til syne bak båten. Hva er dette? Jo, mannen fisker med garn, og her er det så grunt at han har satt opp stenger på bunnen som garnene henges på. Nå tråkker han rundt i vadere for å samle fangsten

Varmrøkt nammenam

Danmark er flatt som en pannekake. Det trodde vi også, inntil vi kom til Møns Klint. Vi snakker ikke om noe i nærheten av våre norske fjell som kan stupe tusen meter rett ned i sjøen, men 143 meter høye krittfjell er også fascinerende, spesielt sett fra sjøen. Med sine tagger i beste Kjerag-stil gir de oss en ny oppfatning av den danske naturen.

Vi stikker innom Klintholm, som har en moderne gjestehavn, kombinert med mange ferieleiligheter. Og her er det et røkeri som bare må besøkes hvis du er på de traktene. Varmrøkt makrell og en liten bayer - nam! Stedet er også et fint utgangspunkt for å utforske områdene rundt, inkludert Nyord, uten at navigasjonskunnskapene presses til yttergrensen.

Mette i magen og med fuktede struper legger vi ut på ferden mot Nykøping Falster. Vi har bunkret middag på røkeriet som vi tenker å ta om bord siden været stråler til oss. Først må vi bare inn nord av Falster for å bli kvitt den krappe sjøen.

- Tar du roret litt? Jeg går ned for å lage kaffe, sier jeg og overlater kart, staker og overoppsynet med trafikken til Annie.

- Hvilken side skal vi passere dem på?

- Vet ikke, det er du som styrer, prøver jeg idet vannet koker. Det holder ikke, så skipperen må på dekk. Farvannet mellom Falster og Lolland er som en smal, snirklete kanal, og på grunn av relativt tett trafikk blir det ikke noen middag, og kaffen blir lunken.

Verståen Sie??

Klokka åtte legger vi til kai. Vinden har dratt seg opp til de store høyder, så det river skikkelig i havna. Vi skal inn mellom to tyskere som bruker mye tid på å forklare pålefortøyningens hemmeligheter - tror vi.

Det de egentlig prøver å si er at vi har stengt det eneste utløpet som er bredt nok for den ene båten. Hvorfor de ikke ligger der de kan komme ut, vet jeg ikke; min skoletysk kunne også i dag ha egnet seg til skolebruk, men er ubrukelig i det virkelige livet.

Fulltanket er Vejrø målet, til tross for krapp motsjø. Fulle av skadefryd går vi under vippebrua, mens et par seilbåter må ligge og vente en halvtime på åpning.

- Det er kjekt med motorbåt, melder jeg.

En halvtime senere er skadefryden borte. Etter at baugen har vært under vann to ganger og cockpiten er blitt gjennomvåt, gjør vi vendereis. Folkene i seilbåtene vil derimot få en fin tur videre vestover; nå er det blitt deres tur til å glise.

Tidlig neste morgen gjør vi et nytt forsøk vestover, og 11.00 legger vi til kai i Vejrø. Dette skulle bli velstående københavneres helgeparadis, en snau halvtimes flytur med privatjeten unna Kastrup. Det ble det ikke noe av, men restene er her; som i en James Bond-film dukker det opp en flyhangar ut av intet midt inni skogen, og vi skimter det som skulle bli flystripa. Store lagerhaller med høye gjerder og adgang forbudt-skilt forsterker inntrykket. Stedets lokale kro ser ikke spesielt innbydende ut, så vi reiser videre.

Odense - en reise i seg selv

Nå står "det sydfynske øhav" for tur, og en tur til Odense. Vi tenker oss en rask togtur fra Svendborg sør på Fyn og et par timer i byen før en tidlig retur. Vi vil nemlig også besøke Valdemars Slot utenfor Svendborg; det ligger fint til i innseilingen til byen fra vest. Med sine 8000 m2 er dette Danmarks største privateide slott. Her er det skattejakt for barn og diverse museer, blant annet Danmarks museum for lystseilas.

Nå er vi plutselig kommet inn i båtfolkets hovedgate, og det er nærmest kø inn mot Svendborg. Til å begynne med prøver vi å forsere båtene foran, men det er såpass tett trafikk at vi nesten savner blinklys, så vi legger oss snart pent inn i køen. Inne i havna bruker vi litt tid på å finne kaiplass, men det er det verdt, for her står tilbudene i kø.

Ett av dem formelig sluker oss: H.C. Andersen-museet. Vi blir fascinert værende til langt ut på ettermiddagen - så den tidlige returen blir det ikke noe av - og enda var det mye igjen vi gjerne skulle fått med oss. Et bibliotek som viser alle hans verker på alle de språk han er oversatt til, viser tydelig hvilken enorm gjennomslagskraft denne fattiggutten fra Odense har hatt.

En vandring i byen må vi også ta oss tid til, deriblant en tur bort til dikterens barndomshjem. I sentrum av Odense er det mange fine gågater og plenty av vannhull for dem som ikke bare har shopping på programmet. Vi avslutter dagen med en båttur gjennom Fruens Bøge - en nedstressende kanaltur gjennom flott bøkeskog. Et stoppested på denne turen kan være Odense Zoo, men vi fortsetter til endestoppen og legger inn en liten skogsvandring før neste båt tar oss ned igjen.

- Er dere japanere?

Neste stopp er Ærøkøbing. Havnesjefen møter oss på brygga og finner fort ut at vi er noen ordentlige idioter.

- To timer? Han ser vantro på oss. - To timer, gjentar han. - Er dere nordmenn eller japanere?

Utbruddet kommer etter at jeg har spurt så høflig jeg kan om hva han vil anbefale når man har to timer å slå i hjel. Det er nemlig blitt hjemreisedag, og vi vil over til Sverige før kvelden er omme.

- Da får dere jo ikke sett noen av museene, som Hammerichs Hus eller Flaske Peters Samling med over 1700 flaskeskuter.

Han rister oppgitt på hodet og ramser opp andre museer, kunstgallerier, kajakkturer og mer til.

- To timer, gjentar han. - Gå til røkeriet og spis røkt makrell, ta en Tuborg og en snaps. Deretter besøker dere badehusene ute på odden.

Vi strekker våre to timer til fire og rekker et godt måltid mat etter å ha kikket på badehusene. Snapsen står vi over denne gangen. 13.30 kaster vi loss og 21.15 legger vi til kai i Varberg, en distanse på 160 nautiske mil. Dagen etter er det Varberg-Drøbak som tilbakelegges - 181 nautiske på elleve og en halv time. Skipperen er glad det er en uke til neste langtur.

Ingen norske båter

Ved reisens slutt er vi godt fornøyde. Vi er rike på minner, og vi har funnet et fint turområde nærmere vår hjemmehavn enn vi trodde; et område som for de fleste nordmenn er en stor, hvit flekk på kartet. Etter København har vi ikke sett en eneste norsk båt; foruten hjemmepublikummet er det tyskere og hollendere som dominerer. Danmark er seilbåtland, men egentlig er farvannet bedre egnet for oss med mindre dypgang.

Navigasjonsmessig har vi ikke gått på en eneste blunder, og de elektroniske kartene var pålitelige. Dessuten var samtlige telefonnummer riktige, så det var enkelt å ordne kaiplass og sjekke bunkringsmuligheter på forhånd (tilgang på bensin er ingen selvfølge).

Det som overrasket mest var den til tider kraftige vinden, som kombinert med grunt vann ga mye krapp sjø. Det reduserer marsjhastigheten; vi fikk flere strekk der 18-20 knop var mer enn nok. Det kan derfor være lurt ikke å legge opp til spesielt lange dagsetapper.

God tur!

Denne saken ble første gang publisert 30/05 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.