Amerikas raskeste

Uglen hadde aldri en sjanse. Den var åpenbart ikke kjent med at noe kunne komme mot den i mer enn gangfart. Den registrerte nok at en hvit Camaro ZL1 kom nærmere, men kanskje ikke i en fart på nesten 100 meter i sekundet. "Jeg skal bare spise opp denne marken, og så flytter jeg meg," tenkte den kanskje. Og flyttet seg gjorde den. Den føyk tvers gjennom venstre tåkelys, og opp i motorrommet i over 320 km/t.

Det ble splatterfilmtilstander foran på Camaroen, men kunne ikke la oss hefte. Vi var her for å kjøre fortest mulig, og gjerne over 350 kilometer i timen, og vi hadde bare tre timer på oss. Så vi rensket fronten til Chevy-en, svingte den rundt, og presset den hardt tilbake oppover i åsen. 320 km/t var bra, men vi visste at vi kunne få ut mer.

Og det klarte vi. Mye mer. Men la oss først forklare hvorfor vi er midt ute i ødemarka i Texas, på en helt jevn og totalt tom vei med to kraftmonstre fra GM, en død fugl, og halvparten av byens ledelse plassert oppe på en ås med fotoapparater og mobilkameraer pekende i en og samme retning - mot oss.

USA raskeste highway

Jakter på Veyron-skalp

De vil ha tilbake verdensrekorden.

For fem år siden registrerte de lokale myndighetene at farten på Interstate 35, som forbinder Mustang Ridge med Seguin i sør, var som seig sirup. De maktet ikke selv å bygge en ny vei som kunne svelge unna den økende trafikken, så de la prosjektet ut på anbud.

Den spanske bedriften Cintra (en del av gruppen som driver Heathrow flyplass og hauger med bompengeveier verden rundt) vant kontrakten sammen med den amerikanske partneren Zachry.

1,4 milliarder dollar senere har de bygd en strålende 65 kilometers asfaltvei - noe som blir 20 000 dollar per meter - hvor det tidligere var bomullsåkre. For å finansiere veien, tar de en avgift på 6,17 dollar. Ikke noe merkelig med det.

Det interessante er fartsgrensen. Den er på 85 miles i timen (137 km/t), og det gjør SH-130 til den aller raskeste veien i USA og Vesten - bare slått av Tyskland.

Fire gode grunner

Det er i seg selv én god grunn til å kjøre SH-130.

Tidenes råeste muskelbil

Se video og hør lyden.

Den andre grunnen - som garantert vil gi det lokale trafikkpolitiet sine egne, stabile inntekter - er at det tilfeldigvis er den raskeste måten å komme seg til den nye Circuit of the Americas, som er den nyeste Formel 1-banen der borte.

Og den tredje grunnen er at alt dette skjer rett utenfor dørstokken til vår favoritt-trimmer i Texas, Hennessey Performance. De har tilfeldigvis også to bolede biler.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Men den fjerde grunnen - og det som virkelig lokker oss, er at de lokale politimyndighetene har gitt tillatelse til at vi kan kjøre så raskt vi bare vil i én hel dag. I morgen er alt som før med elektroniske bomstasjoner og radarutstyr. Men i dag er det kun bilene egen ytelsesevne som er fartsgrense. Samt vår egen psykiske.

Vanvittig muskelbil

De fysiske lovene er det ikke mye vi kan gjøre med. Men vi skal gjøre det vi kan for å tøye dem med noen veimonstre i tungvektsklassen som vi har hentet ved Hennessey-verkstedet.

Den første er en lett oppjustert Camaro ZL1 - i utgangspunktet en vanvittig rask muskelbil som har blitt raskere via diverse rå motorkomponenter.

Legendarisk sportsbil i helt ny utgave

Bilens akilleshæl er endelig fjernet.

Standardbilen gjør ca. 320 km/t, men dette eksemplaret med 765 hester vil dra strikken et stykke til.

I enhver normal situasjon ville ZL1 væt den raskeste bilen. Men dette er ikke normalt.

Enda mer vanvittig luksusbil

Så den andre bilen er enda raskere - og ikke bare litt. Utenpå ser den ut som en Cadillac CTS-V Coupe med wide body-kit og noen ekstra store bakhjul. Men ser du litt nærmere på den, finner du også en ekstra R. Og den er viktig.

R-en betyr at den er en av bare 12 Hennessey VR1200-biler - et 295 000-dollars heksebrygg av metall og mord som drives av en motor som er nesten identisk med den som sitter i Venom GT.

Vi planla å ta med en sånn en også. Men Satan sa at han ikke hadde satt inn all djevelskapen ennå, så vi forlot svovelhullet hans og tok med en 1240-hesters VR i stedet. Og Venom kunne uansett ha blitt for rask for denne veien.

Nå kan den kjøres uten at man tisser i buksen

Før var den rå og livsfarlig. Nå er den bare rå.

Luksusbil med 1240 hk

For selv om SH-130 er tom for biler og fri for fartsgrenser denne dagen, er den ikke det retteste veistykket i verden. Jeg tok en titt på Google Earth før vi fløy ut dit, og trodde jeg så på feil sted. For denne asfaltbiten skjærer seg ikke gjennom det bølgende landskapet, men følger topografien som en elv av svart sirup.

Med 7,3 meter fra den ene sidemarkeringen til den andre, er ikke dette mer enn en tofelts norsk vei av god standard. Altså grei dersom du vil ha en rask og vakker kjøretur til et billøp. Mindre grei dersom du vil sette en fartsrekord med en 1240-hesters luksusbil.

Det er tøft nok å holde en bil på en snorrett og plan bane i over 320 km/t. Men på en fem kilometers strekning som har en høyde uten sikt framover, nedoverbakke med sving og en stor betongbro i enden, kan tankene drepe deg før bilen har kjørt en meter.

Det fikk vi bekreftet under noen prøveturer dagen før, under det vaktsomme blikket til det lokale trafikkpolitiet og deres altfor nøyaktige måleutstyr (se boten nede til høyre). Begge bilene kjørte fort og stabilt på rett vei, men krevde stødig koordinasjon av hender og øyne gjennom kurvene for å ikke treffe den illevarslende rumlekanten ytterst.

The Brian

Derfor tok vi med oss Brian. Han er profesjonell racerfører, og viser ingen tegn til å ta vare på seg selv. Jeg antar at han ville kjørt over sin egen mor dersom det ville gitt ham 5 kilometer høyere toppfart. Tenk deg The Stig med ansikt. Det er Brian.

Når jeg sitter på med ham i ZL1-eren, blir det klart at man ikke tuller med denne fyren. Han varmer opp hjulene på de første to girene, og bånner gasspedalen i gulvet mens vi flyr opp bakken til toppen uten sikt. Før vi når toppen har vi en fart på godt over 240 km/t. Og han gir seg ikke.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Mens veien strekker seg ut foran oss, nedover og inn i en venstre- og høyrekurve, begynner panseret å flagre litt foruroligende. Vi har passert 300 km/t. Det vibrerer så mye at jeg prøver å fokusere på veien fremover for å finne punktet der panseret plutselig vil bli flerret opp. Jeg vet det er dumt, siden det ikke er jeg som kjører. Men det får meg til å føle meg bedre.

Vi når 320 km/t nesten samtidig som vi treffer pip-pip-en. Bilen er uberørt, men det er ikke magen min. Likevel er den i bedre form enn fuglens. Brian reagerer ikke, og holder gassen nede. Helt til 330 km/t og til den veldig betongbroen tårner seg opp. Da avgjør han at vi har brukt hver eneste av de 765 hestene, og slipper gassen. Jeg merker plutselig at jeg ikke har pustet på ti sekunder.

Ikke over 320 km/t

Brian har følt veien på tennene, og det er tid for å slå på stortromma i VR1200. Nå vil han kjøre alene, forteller han. For skroget mitt på 75 kilo kan skrelle av en kilometer eller to på farten. Jeg later som om jeg er skuffet, men er samtidig så raskt ute av sikkerhetsburet at det muligens avslører at jeg er veldig lettet.

Men det er fremdeles spenning i lufta. Nå har sola vært oppe i noen timer, og en slem sidevind har begynt å bygge seg opp tvers over den offisielle testsonen. VR1200 har gjort noen oppvarmingsrunder, men stopper begge ganger ved 320 km/t da fartssperren slår inn.

Tukling med prosessoren og neglebiting følger. For det kan jo ikke være slik at en nesten standard ZL1 skal slå mektige VR - eller hva?

Ikke dersom Brian har noe han skulle ha sagt. Etter å ha varmet opp bilen før æresgjestene går hjem igjen, skyter han den insektlignende Cadillacen ut fra streken og farer opp bakken. Alle blir stille mens vi hører at han girer seg oppover. Der er tredje, der er fjerde, og der er femte. Så blir det stille. Enten er det vinden som blåser lyden vekk, eller så er løpet kjørt.

354, 9 km/t

Noen lange minutter senere kommer bilen til syne igjen på bakketoppen. Det høres ut som om den fungerer greit, og Brian ser normalt avslappet ut.

Vi har kjørt verdens raskeste stasjonsvogn

Og den er faktisk amerikansk...

- Hva skjedde? Traff du en fugl til? spør noen.

- Nei, svarer han.

- Men jeg klarte 354 km/t.

- 354? Er det sant? spør Hennessey, og setter øynene i han som måler farten.

- Jepp, 354,9 km/t, svarer han. Og da ser vi en svært lykkelig trimmer fra Texas, og flere hatter som blir kastet i lufta.

Jeg tror vi har startet en ny tradisjon når det gjelder åpning av veier her. Sammenlignet med en spinnvill bil i 354 km/t har ikke brede bånd og fine sakser noen sjanse.

Dette er verdens raskeste bil

Riktignok er den ikke offisielt testet ennå, men ryktene er fryktinngytende.

Heller ikke uheldige fugler.

Les også:

Quiz: Kjenner du igjen bilene - amcar spesial

Superduellen en hel verden snakker om

Den heter kort og godt Ferrarien

Monsteret til 23 millioner pr stk er allerede utsolgt

Denne saken ble første gang publisert 13/03 2013, og sist oppdatert 25/06 2017.