Livets milepæler

Hun tripper intenst i de nye skoene, mens hun holder meg hardt i hånda. Den fotside sommerkjolen flagrer rundt henne, og museflettene danser.

Hun betrakter skolegården og de andre barna med forventning, og hun utstråler en selv­sikkerhet og naiv begeistring, som jeg ber en stille bønn om at ingen må ta fra henne.

Men jeg vet at begge deler vil bli satt på prøve denne høsten, kanskje allerede i dag.

Å følge barnet sitt til skolen for aller første gang, rører ved noe i morshjertet. Følelsen av stolthet, kombinert med noe vemodig og ømt, gjør mammaene ekstra myke og tankefulle denne dagen.

Slik kjente iallfall jeg det da læreren ropte henne opp, og hun slapp hånda mi. Med blanke øyne iakttok jeg den lille jenta med den store ranselen, som pliktoppfyllende fant plassen sin i den lange rekka av elever. Hun smilte mot meg med glimt i øynene, to løse tenner og sommerlige fregner på nesen.

Jeg knipset noen bilder mens tankene for gjennom hodet mitt: «Kommer hun til å trives?» «Vil hun få gode venner?» «Vil hun komme til å stenge noen ute?» «Kommer hun til å knekke kodene i norsk og matematikk?» «Vil hun klare å sitte stille i timene?»

Første skoledag markerer slutten på småbarnstilværelsen og begynnelsen på en mer selvstendig epoke.

Denne dagen vil for alltid stå igjen som en milepæl, både i hennes liv – og i mitt.

Betydningsfulle endringer  

En milepæl er, ifølge psykolog Hedvig Montgomery, dels de store sprangene alle mennesker gjør i sin utvikling, som å lære seg å gå, snakke og få tenner, men ordet brukes også om betydningsfulle endringer i livet, som vi alltid vil huske og se tilbake på.

Ordet milepæl kommer fra det latinske «milliarium», et gammelt veimerke som stammer fra en romersk mil, og skyldes at de gamle romerne i antikken stilte opp steiner for å markere distansen som legionærene marsjerte.

Merkingen har trolig hatt med økter og hvile å gjøre. Steinene ble siden kjent som milepæler.

- Når det gjelder milepæler i form av store endringer i livet og hendelser som preger oss, er det ikke alltid tydelig for oss der og da at dette vil bli stående igjen som noe betydningsfullt. Det kan være det, mens vi andre ganger ikke forstår dette før i ettertid, sier Montgomery.

Andre ganger tror vi at noe er en milepæl, men så viser ettertiden at det likevel ikke fikk noen særlig betydning for oss, ifølge psykologen.

- Jeg har snakket med svært mange mennesker om deres milepæler i livet, og har lært at det er relasjoner som virkelig betyr noe for oss. På annenplass kommer opplevelser – og til sist materielle goder. Dette samsvarer med lykkeforskningen. Ting gir oss en kortvarig lykkefølelse, mens det å hjelpe noen, for eksempel, gir en god følelse som varer, sier Montgomery. 

Hun sier at det å sette seg mål å jobbe mot, kan gi oss en følelse av mening, men at det først er en ekte milepæl når det er noe som rører dypt ved oss – og er av betydning for våre relasjoner og innerste følelser.

Morsrollen - en milepæl

De aller fleste opplever det å få barn som en milepæl i livet. Det innebærer en ubetinget kjærlighet, et enormt ansvar, utfordringer og mange bekymringer – livet ut.

For meg finnes det ikke noe sterkere øyeblikk enn følelsen jeg fikk da jeg holdt døtrene mine for aller første gang.

Det var som om tida stoppet opp, og jeg kan fremdeles framkalle følelsen av å stryke babyen varsomt over hodet, kysse henne i panna, snuse inn lukta og møte det litt forvirrede blikket for aller første gang.

Det øyeblikket rommet hele livet – og det forandret meg som menneske.

På samme måte har mødre som har adoptert barn fortalt meg som journalist gjennom intervjuer, at det første møtet; på barnehjemmet, på flyplassen eller i fosterhjemmet, preger dem for alltid. Det første blikket, den første berøringen.

Lydene, luktene og hva barnet var kledd i eller teppet det var pakket inn i, alt dette sitter som klistret til hukommelsen. Det er et så sterkt og viktig øyeblikk, at det for alltid blir stående som en milepæl man ser tilbake på.

Mødrene forteller også om adopsjonsprosessen, den uendelig lange «graviditeten», som utgjorde en stor forskjell i livet. De snakker om før og etterpå.

Mange kvinner jeg som journalist har portrettert, sier at det å bli mamma har vært med på å definere dem som mennesker. Når jeg spør dem om hvordan de var før de fikk barn, er det mange som ikke kan svare på det spørsmålet. De husker rett og slett ikke hvordan de var og hva som ga livet den intense meninga før de ble mødre.

Ei venninne av meg, som nylig ble mamma for første gang i en alder av 38 år, sa det rett ut: «Dør sønnen min, så dør jeg – for da har jeg jo ikke noe å leve for.»

Det ble riktignok sagt i den følsomme barselperioden, men av en kvinne som i perioder i livet har tenkt at hun ikke skal ha barn – og som likeframt har levd et rikt og meningsfylt liv.

Dette sier noe om hvor pregende og betydningsfull milepælen knyttet til det å bli mamma er.

Den første jobben

Den første ordentlige jobben, etter å ha lagt mange år med studier og ulike deltidsjobber bak seg, står også igjen som en milepæl for mange av oss.

Du har arbeidet målrettet med studiene, og det føles så stort og meningsfylt når en jobb du har drømt om, eller jobbet hardt for å få, endelig er din! Du føler deg plutselig voksen.

24 år gammel var jeg selv ferdig utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver – og var heldig å få en jobb jeg hadde veldig lyst på, i et anerkjent kommunikasjonsbyrå i Oslo.

Jeg husker både stoltheten og frykten for å ikke innfri. Allerede den første uka skulle jeg holde et medietreningskurs for ledergruppa i et stort firma i vitenskapsbransjen. Jeg forberedte meg dag og natt – og hadde til slutt et solid manus.

Men jeg husker jeg var redd for at innholdet skulle virke selvsagt, eller for at jeg ikke skulle klare å svare på oppfølgingsspørsmålene fra tilhørerne, eller … Jeg var fryktelig nervøs. Heldigvis fikk jeg en god evaluering – og sjelden har positive ord betydd mer for meg.

Når barna flytter ut

I løpet av 40- og 50-åra opplever de som er foreldre en ny milepæl, nemlig at barna flytter hjemmefra.

Forhåpentligvis er barna blitt trygge og selvstendige, slik at de klarer seg bra, og du kan nyte å ha mer tid alene, sammen med kjæresten og med vennene. Det har du kanskje savnet mens barna var små.

Dagens besteforeldregenerasjon ble heftig debattert i vår. Enkelte hevdet at dagens besteforeldre er for travle til egne barnebarn.

En firebarnsfar sa at han hadde gitt opp å spørre foreldrene om å være barnevakt, fordi avtalebøkene deres er fylt opp av reiser og kulturarrangementer.

Å være altfor opptatt er kanskje ikke så bra, men det sier iallfall noe om at man kan ha et meningsfylt liv etter at barna har flyttet ut også.

Men at det likevel er noe vemodig ved denne milepælen, tror jeg de fleste er enige om.

I sangen Morgen synger Louis Jacobsby om en morgen­gretten unge, som slår seg vrang og rekker tunge og nekter å ta klær og støvler på. Om melkeglass som veltes, og om brunostskiver som eltes mellom små fingre. Han minner oss om å ta vare på disse øyeblikkene, fordi vi en gang kommer til å savne dem.

I sommer tok jeg tog sammen med barna – og da satt det et par like ved oss, slett ikke gamle, men likevel gamle nok til å ha voksne barn.

De smilte varmt mot 1 ½-åringen min, der hun frydefullt sjanglet fram og tilbake i kupeen, igjen og igjen.

De kommenterte at hun minte dem på alle årene som var gått siden de selv var småbarnsforeldre – og la til at det var litt vemodig, at de ofte savnet den travle, fine tida …

Også negative milepæler

Psykolog Hedvig Montgomery sier at det slett ikke er gitt hva som blir stående igjen som milepæler i livene våre.

- For noen kan et dødsfall ende opp med å bli noe av det viktigste som har skjedd. Jeg tenker da at det ikke bare er dødsfallet, men også hvordan vi håndterer det, som gjør det til en milepæl. De negative hendelsene gjør at vi blir kjent med egne følelser og egen mestring – og kan derfor føre til at vi vokser som mennesker.

Montgomery poengterer at hva livet fører til, er høyst variabelt og lite rettferdig. Derfor får vi ulike liv og forskjellige livsfortellinger.

- Hva som er viktig for hver enkelt av oss, varierer også. Og godt er det, for det er disse forskjellene som gjør at vi har noe å tilføre hverandre.