Derfor elsker vi kroppen vår!

De møter oss hver dag: Kjendisbildene av vakre, kjente kvinner på røde løpere, på scenen, i stolen på et tv-studio, pertentlig sminket og stylet og med en kropp som kurver seg på de riktige, og helst ikke «uriktige» stedene.

Men vi kjenner jo sannheten bak disse bildene? Vi vet at bak hold-in-produkter, klær sydd på perfekte mål, løshår og timer med sminke finnes den ekte kroppen.

Den som har arr etter fødsler, myke magefolder, hud som blir mindre elastisk år for år.

Eller er det sånn at vi fremdeles bare ser denne sannheten på vår egen kropp, og ikke på andres?

Mange misfornøyd med egen kropp

I en spørreundersøkelse Kamille gjorde blant våre lesere for en tid tilbake, svarte 40 prosent at de var litt eller svært misfornøyde med kroppen sin.

I en kronikk på Dagbladet.no, kommenterer redaktør Liv Loftesnes tallene som skremmende:

- Spesielt i en tid der en av fire jenter i 16-årsalderen har depressive symptomer og stadig flere unge kvinner sliter med selvbildet og psyken. Når mamma ser djevelen i speilet, er det ikke så rart at dattera gjør det samme, skriver hun.

Hva skal til for at vi innser at mangfold er vakkert? Og at vi bak de fine kjolene og den lekre sminken vi gleder oss over å pynte oss med, også har aksept for at kroppene våre er gode nok som de er?

Vi ba fem damer som stadig står på scener og røde løpere om å være ærlige med hvem de er under de flotte kjolene.

Les deres ærlige svar, og se de avslørende, bildene under:

Les også:

Kle deg etter din egen kropp og stil

Dette lurer vi på når det gjelder kropp og skjønnhet

Kommentar: Perfekte bilder viser ikke nødvendigvis sannheten

Dora Thorhallsdottir: Ønsker rynkene velkommen

- Jeg håper det vil synes på ansiktet mitt, i rynkene mine, at jeg har hatt mye glede.

Generelt har jeg hatt lite komplekser for kroppen min.

Det eneste, og det er ganske klassisk, er at jeg har hatt mage i veldig mange år. Når jeg sitter, så kommer valken, som den gjør på de fleste, særlig etter å ha fått to barn.

Da jeg satt hjemme og amma, bodde jeg på Frogner, og husker godt lappene som var hengt opp på alle lyktestolpene: «Bootcamp for nybakte mødre». Det gjorde meg så irritert!

Kunne jeg ikke få lov til å gå i fred da engang? I en periode av livet hvor det aller viktigste er å skape tilknytning til et barn? Det var bare helt absurd å tenke at jeg skulle ha sixpack da!

Og så alle de forsidene på mammabladene: Sexy mammaer med toåringen på ryggen, liksom. Det er veldig få settinger hvor du føler deg sånn.

Men, jo eldre jeg blir, jo mer driter jeg i det.

Jeg har absolutt hatt på meg kjoler hvor jeg har tenkt at jeg ikke må sette meg fordi den er så trang. Men så har jeg sett på bildene etterpå at jeg har glemt å holde inn magen, og bare jubler mot kamera - så det har jo ikke prega meg så voldsomt?

Ingen Marit Bjørgen

Jeg har tatt meg i at jeg skulle stille i undertøy her.

I en artikkel som handler om å være glad i den du er, så tenkte jeg likevel på forhånd: «Det hadde vært fint om den magen ble litt mindre»! SÅ selvmotsigende!

Derfor hadde Bjørg og jeg personlig trener for en uke siden, som kjørte oss så hardt at jeg ikke klarte å gå på flere dager fordi jeg var så støl.

Jeg har aldri vært så ineffektiv noen gang, og tok heisen på jobb hver gang, i stedet for trappa. Jeg la sikkert heller på meg en kilo, ha-ha.

Men når jeg tenker på alle årene jeg har holdt inn magen, latt være å gå i kjoler der magen er for synlig, og alle årene med situps og hold-in, synes jeg det er gøy at når jeg først stiller opp på dette, så ser jeg faktisk tykkere ut enn jeg egentlig er på grunn av måten jeg sitter på.

Men det er jo sånn jeg ser ut når jeg sitter på do! Jeg ser ikke ut som Marit Bjørgen med sixpackmage. Sånn er det og det er ingen vits i å skamme seg over en velfungerende kropp.

Jeg tror det er et savn for mange å se bilder av naturlige, vanlige kropper. Derfor er det en ære å kunne bidra her.

Stopp skammen

Jeg har hatt masse terapi med meg selv, for hvis jeg skal lære andre å bli glad i den de er, må jeg være glad i meg selv også.

Selv om jeg har valker og litt strekkmerker på rumpa, betyr det ikke at jeg er noe mindre verdt.

Vi har et mediesamfunn som er veldig ytrestyrt. Vi tror at om du ser bra ut på utsiden, så er du lykkelig. Hvis du trener mye, spiser sunt, ser «amazing» ut, og er ung, da er du lykkelig, tror vi.

Men jeg ser ofte baksiden: Jeg har mange såkalt «vellykkede» i terapi, som er rollemodeller for andre, men som sliter med akkurat samme usikkerhet og lave selvfølelse selv.

For kvinner er det sterkt forbundet med skam, hvis de føler at de ikke har fin kropp.

Menn kan få den magen og fremdeles sjekke opp damer «way out of their league», fordi de tenker «jeg er meg, og jeg er en dritbra mann!». Hos svært mange damer kommer kroppen først, og verdien etterpå: «Hvis jeg slanker meg, DA er jeg bra nok.»

Jeg har stått mye på scenen og snakket om å akseptere seg selv, da er det viktig at jeg ikke er redd for å vise fram hvem jeg er. Hvis jeg hadde hatt perfekt kropp, hadde folk tenkt «lett for deg å si».

Mitt fokus er at vi velger våre tanker om oss selv, og det er mulig å endre dem. Hvis jeg tenker dårlig om meg selv, sier jeg «Nei! Dette vil jeg ikke bruke energi på», og prøver heller å tenke «jeg er som jeg er, og jeg er bra nok».

Glede i rynkene

Kjæresten min er kjemperaus med komplimenter, og løfter meg så jeg føler meg som en kvinne.

Han sa til meg en gang: «Du er helt perfekt», hvorpå jeg svarte: «Jaaaa, men jeg har jo denne¿» og pekte på magen min. Da kom den kommentaren som ofte kommer fra menn: «Det er det som gjør at du er perfekt, at du har den kvinnemagen som ikke menn har!»

Det er det som er så fascinerende: Få menn mener at en topptrent, stram kropp er den ultimate kvinnekroppen! Så hvem er det vi strever for?

Som barn og ungdom var jeg en sånn jente som lo lett og mye. På en hyttetur sa den kjekkeste gutten på ungdomsskolen til meg: «Dora, når du blir gammel, kommer det til å bli synlig på hele ansiktet at du har ledd så mye.» Da husker jeg at jeg tenkte: «Det høres fint ut».

Jeg er veldig bevisst på å velge ting i livet som gir glede. Når jeg står overfor valg, spør jeg meg selv: Vil det gi meg glede å si ja til dette?

Så når det gjelder endringer i kroppen som skjer fordi vi blir eldre, er rynkene en endring jeg ønsker velkommen, fordi jeg håper det vil synes på ansiktet mitt, i rynkene mine, at jeg har hatt mye glede.

Synk på rumpa

Men det er jo andre ting som ikke er så greit, dette med tyngdekraften, for eksempel.

Jeg hørte Mia Tørnblom fortelle at hun hadde lest at fra du er fjorten til du er åtti, synker rumpa med fjorten cm. Det synes jeg høres trist ut. Hva er vitsen med det, da?

Men, hvis den kommer til å synke fjorten cm, så er det jo et kjipt liv å være ulykkelig for hver cm den synker? Det er jo ikke noe du kan motvirke! For all del, å ha fjorten cm synk på rumpa, da henger'n ganske kraftig.

Det er da det er en fordel å være sammen med noen som er mye eldre enn meg. Uansett hvor mye jeg synes jeg eldes, kommer jeg jo alltid til å se ung ut i forhold til ham!

Bjørg Thorhallsdottir: Viktig å elske kroppen

- Det å elske kroppen sin, er å passe på at blodpumpa går og at man er i kontakt med den. Det er helt fantastisk.

Jeg synes det er utrolig trist at det er så mange kvinner som tror at deres verdi ligger i utseendet, mer enn hvem de er som person.

Kroppen beskytter oss og er intelligent på alle områder. Da jeg ble voldtatt for andre gang da jeg var atten år, la jeg på meg 25 kilo på en måned. Det er kroppens forsvarsmekanisme for at det ikke skal skje igjen.

Jeg er opptatt av å elske kroppen min og ta vare på den. Det å elske kroppen sin, er å passe på at blodpumpa går og at man er i kontakt med den. Det er helt fantastisk.

Jeg trente veldig mye som ung, men så fikk jeg Tolli og trente ikke på noen år.

En dag jeg skulle sette en eske på rundt 15 kilo opp på en bokhylle, begynte jeg å skjelve i armene så fort de kom over hodet. Så svak! Da tenkte jeg: «Jeg skal gjøre alt jeg kan for å slippe å ha rullator når jeg er 70», og bestilte personlig trener med en gang for å lage et program som passet meg.

Nå trener jeg yoga en gang i uken, jogger om morgenen, og drar gjerne med Tolli på tur langt inn i skogen, og overnatter der.

Jeg har lyst til å bli i så god form at hvis jeg vil gå Besseggen, eller ri fem dager i strekk, så vet jeg at jeg er sterk nok til å gjøre det. At ikke kroppen min begrenser meg i å leve.

Jeg var nylig i den fjerde begravelsen bare i år, så jeg er takknemlig for at kroppen min holder meg i live.

Det folk kaller forfall ved at man blir eldre, får rynker, synes jeg er helt fantastisk for det betyr bare at vi har vært en stund på planeten.

Vakre som vi er

Jeg synes at alle kvinner er vakre. Og det mener jeg.

Jeg synes idealet vi har er så skrudd, og blir alltid så glad hver gang jeg er på Island. Der har de et mye mer naturlig forhold til nakenhet.

Før de skal bade, står de i åpne dusjrom. Der er eldre damer som løfter opp valkene og vasker under dem. Der står unge jenter som akkurat har fått pupper - og alle har forskjellige kropper. Akkurat som vi har forskjellige ansikter.

Vi blir fôret med et bilde om at vi skal se sånn og sånn ut, men alle er jo vakre slik de er!

Når jeg tegner en levende modell, og ser overgangen mellom halsen og nakken for eksempel, sitter jeg gjerne der og tenker «herregud, så vakre linjer».

I hundrevis av år har det vært alle mulige idealer, og idealet i 1905 var like usunt som i dag: Maud tok ut ribbein, i dag skjærer vi i kroppen og putter inn silikon.

Snill med kroppen

Jeg tror det er viktig for kvinner å vite at det å være vakker handler mye om hvordan vi bærer kroppene våre.

Jeg snakket med en mann som fortalte at kona hans nok var bred over baken, hadde masse mage og rumpe, men at det var bare fint og at han syntes hun var så sexy fordi hun bar kroppen sin med selvsikkerhet.

Selv tenker jeg om meg selv at jeg er ikke veldig slank, jeg er bare helt vanlig. Men jeg har perfekt fettfordeling! Så jeg er dritfornøyd!

Den fineste endringen som skjer i kroppen når vi blir eldre, skjer i hodet. Problemer blir mindre, man klarer å nyte livet mer.

Men når kroppen blir eldre må vi passe på at den har det bra. For hvis ikke du tar vare på den, ikke trener eller spiser sunt, forfaller den, og blir etter hvert ikke god å være i.

Vi har bare én kropp, ett liv, og hvis man ikke tar vare på den, får man ikke et godt liv. Så man skal være kjempesnill mot den. Gi den det man vet er godt for den.

De sier i Frankrike at et glass rødvin er godt hver dag. Og jeg tror på franskmennene!

Toppen av mot

Å være med i denne saken vil jeg si er toppen av mot: Ikke bare stiller vi opp nesten nakne, men i posisjoner der valkene kommer mest fram.

Som regel når man ser nakne kropper, er det i undertøyskampanjer, der de ligger på en seng, så magen blir flatest og puppene kommer mest opp. Vi har gjort det motsatte, ha-ha.

Men, jeg synes det er kjempeviktig at kvinner forstår at verdien ligger i hvem de er, ikke hvordan de ser ut.

Hanne Sørvaag: Nekter å retusjere bort rynkene

- Jeg har flere ganger fått tilbake bilder der jeg har blitt retusjert så mye at jeg her tenkt: «Jeg er jo ikke tretten, jeg skal ikke se ut som det!»

Som offentlige personer får vi terningkast på hvordan vi ser ut, og kan fort bli selvsentrerte og opptatte av utseendet.

Jeg synes jeg får mye positive tilbakemeldinger, men husker en periode der jeg gikk mye ned i vekt fordi jeg hadde kjærlighetssorg. Jeg syntes selv jeg så syk og ulykkelig ut, men da var det mange som sa: «Hva har du gjort, du ser helt fantastisk ut!»

Selv følte jeg at kinnben og kragebein vistes altfor godt, og så fikk jeg bare tilbakemeldinger på at jeg var blitt så fin og tynn!

I min familie har vi alltid forbundet det å bli veldig tynn med å være nedfor og syk. Vi er en normalvektig familie, som setter pris på livet, og som koser oss med kake- og kaffebesøk. Så dette gjorde veldig inntrykk på meg. Og det var jo også et underliggende budskap der som sa at jeg var finere nå enn jeg hadde vært før, da jeg faktisk selv syntes jeg så ok ut. Det var en trist erfaring.

Det har blitt så forferdelig viktig for enhver pris å være tynn. Under «Skal vi danse» var det et vanvittig fokus på hvor mye vi hadde gått ned i vekt. Til slutt måtte jeg si fra til journalistene at jeg ikke gadd å snakke med dem mer hvis det bare var det de skulle snakke om.

Her utfordret vi personlige grenser, jeg mener, hvem kunne trodd at jeg skulle ta salto opp på skulderen til Egor og veive rundt? Og likevel var det der fokuset lå, på kiloene jeg tok av?

Det er jo heller ikke realistisk for noen å kunne trene fem timer om dagen, hver dag. Det er ikke sunt engang. Kiropraktoren min sa «dette vil jeg ikke anbefale». På en måte er det en litt sykelig treningsmetode, med urealistiske mål å hige etter.

Blikk fra andre

Det har absolutt påvirket meg som person, å hele tiden ha blikket på meg. Det er ikke bare å slenge på seg noe og gå ut. Jeg må tenke på hvor jeg skal, og hvem jeg kan komme til å møte.

En søndag jeg dro av gårde i joggedressen for å besøke søsteren min, møtte jeg en fyr jeg senere traff igjen på Gullruten.

Da sa han: «Du hadde kanskje ikke planlagt å møte noen sånn som du så ut?» «Hva mener du?» «Nei, du så jo ikke akkurat presentabel ut». Jeg, som bare skulle henge med nevøene mine!

Med oss jenter blir det så mye spørsmål om hva vi har på oss, og hva vi synes om vår alder. Det må ikke menn sitte og svare på.

I starten da jeg ikke var kjent som person, mer som låtskriver, snakket journalistene til meg om musikalske ting. Da jeg ble med i Eurovision som artist selv, endret det seg.

Etter det kom det bare spørsmål om hvor ofte jeg trente, hvor kjolen min var fra og om jeg var singel eller ikke.

Retusjert bort rynker

Jeg synes det er mange som får mye plass i offentligheten akkurat nå, som ikke nødvendigvis bidrar med noe positivt.

Selv om en del bloggere har mange følgere, har de en tendens til å framstille seg selv på en veldig polert måte.

Det eneste hodet vi er inne i, er vårt eget, og det ser vi helt uretusjert. Da er det ganske uheldig å sitte og sammenligne seg med dem som er så retusjerte.

Jeg har flere ganger fått tilbake bilder der jeg har blitt retusjert så mye at jeg her tenkt: «Jeg er jo ikke tretten, jeg skal ikke se ut som det!»

Da har jeg måttet ringe tilbake og si at jeg ikke kjenner meg igjen, og at de ikke må ta bort alle rynkene under øynene, for det er jo sånn jeg ser ut.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil la naturen gjøre det den er best på. Om jeg om mange år skulle gå tilbake på det, kommer jeg til å bli skuffet over meg selv.

Jeg holdt på å få sjokk da jeg som 26-åring kom inn på en hudpleiesalong i Stockholm med noen sprukne blodkar. «Du skal vel gjøre noe mer», sa hudpleieren. «Skal vi ikke ta denne rynken ved øyet litt? Skal du ikke ha litt i leppene?»

Går i streik

For tiden går jeg gjennom tanker om at jeg synes jeg egentlig har vært heldig med det jeg har fått udelt.

Da er det utakknemlig å gå rundt og være misfornøyd, selv om jeg også lar meg påvirke av et bilde på trykk som ikke er så flatterende.

Men jeg har rett og slett bestemt meg, og er helt sta på det: Hvis jeg ikke er fornøyd nå, så kan det bare være. For det er jo ikke sånn at jeg kommer til å bli bedre.

Herfra og ut så kommer det til å komme flere ting. Så nå får det holde med å påpeke hver minste feil, og å være så sinnssykt perfeksjonist.

Maria Haukaas Mittet: Aksepterer endelig meg selv

- Jeg kom til et punkt hvor jeg godtok at det er dette jeg har fått utdelt, så jeg får jobbe med det jeg har.

Det har vært en reise å akseptere meg selv som den jeg er og hvordan jeg ser ut.

I slutten av 20-åra begynte jeg å tenke at jeg var ok. Da kom jeg til et punkt hvor jeg godtok at det er dette jeg har fått utdelt, så jeg får jobbe med det jeg har. Jeg blir aldri 170 cm høy.

Jeg har alltid vært ei jente-jente og er absolutt ei jåle. Jeg liker at vi kvinner har så mange valgmuligheter på klesfronten og at vi kan pynte oss opp og ned, sminke og herje.

Hva jeg synes om utseendet mitt varierer veldig med dagsformen. Jeg har skikkelig syklusform - he-he.

Hans Marius prøver så godt han kan å booste selvtilliten min, men han får lett komplimenter tilbake som en bumerang. Er jeg i rett humør, kan jeg være veldig ironisk. Der og da tenker jeg at jeg best kan vurdere mitt utseendet, ikke han.

I dårlige perioder har jeg lett for å gå løs på mitt ytre og tenke at jeg føler meg drit fordi jeg ser slik eller sånn ut.

Det er den barnslige idiotdelen av meg, som jeg sannsynligvis aldri blir kvitt. Det irriterer meg, for jeg vet at jeg er smartere enn fjortisen i hodet som sier: «Bare du blir tynnere Maria, da¿.» Heldigvis dreper fornuften etter hvert slike tanker. Men fremdeles har jeg kamper med meg selv. Det er godt det skjer sjeldnere nå og at jeg heller ikke blir like frustrert.

I 2006 var det meste pyton. Til slutt ga Hans Marius beskjed om at jeg enten måtte skaffe meg hjelp eller fikse det selv. For han ville ikke ha en kjæreste som hatet seg selv.

Yoga ble løsningen for meg. Etter et par-tre måneder hadde jeg det bedre.

Flytt fokus vekk fra kropp

Etter at jeg fikk Wilhelm håpet jeg nok at mammakiloene skulle renne av i amming. Men som vanlig er innstillingen fra kroppen min: Nei, de må vi spare på! Ha-ha.

Jeg trives så mye bedre når jeg føler meg sterk og har treningsoverskudd. Så nå har jeg personlig trener.

Jeg kan tenke at det er urettferdig at ting ikke går fortere, for som type vil jeg gjerne ha ting gjort i går. Men så kommer fornuften nok en gang inn og korrigerer. Og godt er det.

Vi må flytte fokus vekk fra kropp og finne det unger er gode til, så fokuset heller blir der.

Det jeg ikke skal gjøre, er å komme med negative kommentarer om utseendet mitt så sønnen min hører det. For det tror jeg er veldig skadelig.

Mange sier ting til seg selv i speilet uten å reflektere over det de sier. Jeg står ikke akkurat og sier til meg selv: «Jeg er så pen» når jeg ser meg selv i speilet. Men jeg prøver å ha den type stemme om meg selv. Det er viktig.

Så lenge du ikke aksepterer deg selv, vil ikke andre gjøre det. Du utstråler det du tenker.

Rynker forteller historier

Vi mennesker er illusjonsjunkies og skjønnhetsjunkies. Vi liker pene folk, pene ting og symmetri. Det er bare slik vi er skrudd sammen. Men det tar litt av. Det er en hel industri, et tog som må stanses. Eller kanskje ikke stanses, men vi må få litt skikk på det toget.

Definisjonsrommet for hva som er pent har lenge vært uoppnåelig for de aller fleste. Det må være rom for å utvide det.

Mye av problemet er at vi blir fortalt hva som er pent, men faktum er at mange liker noe helt annet.

Jeg er ikke spesielt redd for å få rynker. Linjer er med å fortelle en historie, som at jeg har smilt mye fordi jeg har hatt et fantastisk liv.

En kan jo passe seg ved ikke å røyke, drikke vann, være forsiktig med sol og alt det der. Uansett er Botox et skikkelig nei. Heller et ansikt som viser livet - og hvor ille kan det egentlig bli?!

Nett-troll kan dra en lang mars. Ved en feiltagelse leste jeg nettkommentarer en gang jeg deltok i et nettmøte. Først flira jeg av kommentaren: «Hvorfor er du så pen i trynet, men har så blubbete armer?». «Jeg vet det, du trenger ikke påpeke det», var det første jeg tenkte.

Men i ettertid gikk jeg og grunnet på kommentaren, og i hodet mitt ble armene mine bare større og større. Jeg vil ikke ha det sånn.

Kroppsfokus tar altfor stor plass. Tenk hvor mange timer jeg har sløst bort på det!

Marthe Valle: Opptatt av å være et godt forbilde

- Hvis jeg skal være et godt forbilde så er jeg nødt til å konfrontere meg selv. Jeg kan ikke si én ting til datteren min og så utstråle noe annet.

Når jeg ser datteren min på fem stå foran speilet og smiler til seg selv og liker det hun ser, tenker jeg: Herlighet for et ansvar jeg har for å ikke ødelegge det.

En ting er hva jeg sier til henne, en annen ting er at hun vil ta etter det jeg gjør. Hun skal vokse opp som jente og vi vet hvordan det er. Du er ikke gammel før du bombarderes med krav om hvordan du ideelt sett skal se ut eller forholde deg til omverdenen.

Jeg har brukt veldig mange år av mitt liv på å fokusere på de tingene jeg er misfornøyd med, og snakke nedsettende til meg selv når jeg har sett meg selv i speilet.

Det er først ganske nylig jeg har tatt tak i det, for jeg skjønner jo at hvis jeg skal være et godt forbilde så er jeg nødt til å konfrontere meg selv. Jeg kan ikke si én ting til datteren min og så utstråle noe annet.

Jeg har brukt veldig lang tid på å bli komfortabel med meg selv. Det har handlet om en bevisstgjøring på hvordan jeg snakker til meg selv og det med å være oppriktig glad i kroppen sin.

For de tingene jeg har stått og sagt til meg selv i speilet - ville jeg sagt det til min beste venninne, søstera mi - dattera mi?

Spor av ekte kvinne

I vår gikk jeg kritisk ut mot et magasin fordi alle titlene på coveret deres, med unntak av en, handlet om tiltak du kan gjøre for å forynge din egen kropp.

I ettertid fikk jeg flere hundre mail fra jenter som takket meg. Redaktøren mente at jeg hadde misforstått dem fordi unge jenter ikke er målgruppen deres. Men er ikke leserne mødre eller forbilder for andre jenter? Lykke til med å bekjempe kroppen som blir eldre, det er jo naturens gang.

Voksne damer må selvfølgelig få lov til å bestemme selv. Men hvilke signaler sender vi til døtrene våre hver gang et magasin klarer å få oss til å tenke at «sporene av livet jeg har levd, alle gangene jeg har ledd, grått, vært ensom, følt meg sterk eller svak - alle de sporene må fjernes for at jeg skal kunne se meg som en tiltrekkende kvinne»?

Hvilke signaler sender vi sønnene våre, som skal sette pris på ekte kvinner?

Jeg prøver å være bevisst på at jeg ikke skal trykke mitt syn på andre, men jeg møter mange folk i denne bransjen, og en jeg møtte, hadde i fødselsgave fra mannen sin fått kirurgisk oppstramming av vagina. Hans måte å feire at de hadde fått et barn på, var fort som f... å få stramma opp!

Skjønnhetsindustrien er en gigantindustri, stadig flere tar plastisk kirurgi og pasientene blir yngre. Og hvem skal stoppe det?

Jeg kjenner selv at jeg bare er et menneske. Jeg har perioder der ingenting er positivt med min egen kropp. Det ender nesten opp i selvforakt.

Etterpå blir jeg oppriktig trist for at jeg tillater meg selv å tenke sånn om meg selv, for det vil manifestere seg på alle måter i hvordan jeg er som musiker, mor, og i mitt liv.

Viktig forbilde

Jeg har vært artist i over ti år, og var nok mer opptatt av image før, da jeg var popartist.

Nå synger jeg tekster på norsk, som gjør at jeg er mer i kontakt med ting som har vært utfordrende i mitt liv. Det er min styrke når jeg står på scenen, og da blir ikke det andre så viktig lenger.

Jeg blir mer og mer opptatt av at det skal være en ærlighet i alt jeg gjør. Et budskap som er viktig for meg, er at vi alle har ting vi bærer på som er vanskelige.

Vi gjør det lettere for hverandre om vi er åpne om det, i stedet for at vi holder så inderlig fast på at styrke skal være definert som perfekt.

Jeg studerer til å bli sykepleier, og nylig jobbet vi med forskning som viser at bruken av antidepressiva blant unge jenter har økt med 60 prosent de siste fem årene.

Hvordan skal vi endre på det hvis ingen er villige til å være forbilder, og vise at det ikke er dette skallet, og hvordan jeg presenterer det som er viktig? At det handler om å være et helt menneske, med mangler, cellulitter og alt.

Gjennom fagene på skolen har jeg lært at kroppen prøver å beskytte seg fra alt som ikke er bra for den. Jeg får så omsorg for den når jeg forstår hvor hardt den jobber for å holde seg frisk. Det er et perspektiv som hjelper meg til å ville være god med kroppen min.

Ikke for at jeg har lyst til å se ut sånn de gjør i et magasin, men fordi jeg forhåpentligvis skal være i den lenge.

Jeg har jobbet mye på en sykehusavdeling hvor det er veldig syke pasienter, som har kort vei mellom liv og død. Da kjenner jeg veldig på hvor viktig det er å fokusere på de gode tingene kroppen min gir meg.

Jeg har ingen garanti for at jeg ikke blir syk, eller blir gammel. Og livet er for kort til å fokusere på det bildet man aldri passer inn i.

Denne saken ble første gang publisert 08/11 2014, og sist oppdatert 24/06 2017.