Familieliv utenfor boksen

Vi treffer tobarnsmoren Toril Iren Pedersen (37) hjemme i Nairobi, men snart skal hun tilbake til  FN-leiren i Somalia der hun bor mesteparten av tida. Leiren ligger i et beskyttet område ved flyplassen i Mogadishu, og her bor internasjonalt militært personell og flere hjelpeorganisasjoner. I Torils leir bor ca. 500 ansatte i små kontainere på 14 kvadratmeter. Toril jobber fire uker i krigsherjede Somalia og er én uke hjemme hos sønnene Enzo (8) og Luca (10) i Nairobi. Bergensjenta er fullt klar over at familiesituasjonen hennes er spesiell, men har levd på siden av en del samfunnsnormer så lenge at barrieren for å gjøre nye ting er lav. Begge guttene ble født i Øst-Afrika.

– Da vi fikk barn, etablerte vi egne verdier for familien. Det var veldig befriende. Venner i Europa forteller om et ekstremt press for å følge «oppskrifter» på alt. Det er både deilig og skummelt på samme tid.

Jekket meg ned

Da hun ble tilbudt jobben hun har i dag, lot ikke tilbakemeldingene vente på seg. I et blogginnlegg fortalte Toril venner og kjente om sitt nye liv og om reaksjonene hun hadde fått så langt.

– De fleste sa ting som «du skal vel ikke ta jobben?», eller «hva med guttene dine?»

De forundrede kommentarene haglet også da hun kom til sitt nye arbeidssted i Somalia.

– Det var påfallende at mange kommentarer var fra mannlige kolleger som selv har barn hjemme. De sa: «Ååh, du må savne barna dine så mye», men da svarte jeg: «Selvfølgelig gjør jeg det; det håper jeg du også gjør!»

– Jeg har aldri vært den som jatter med når folk kommer med fordomsfulle uttalelser. Jeg har tatt diskusjonen hele veien. Jeg tror folk ser dobbeltmoralen straks vi begynner å snakke om det. Helt siden ungene ble født har jeg brukt en slags «lakmus-test» når jeg er usikker på noe: Da spør jeg meg selv om det er kultur eller vitenskap. Sånn som når spedbarn skal begynne med fast føde. Noen ting er bare kulturelle, og det er de jeg prøver å sile ut.

Da Toril skulle vurdere om det var riktig å ta jobben, var det fraværet fra familien som var det store spørsmålet. Også her valgte Toril en rasjonell tilnærming: 

– I andre kulturer er oppgaven med å oppdra barn mye mindre sentralisert enn i Norge. I Norge må det være mor og det må være far og det må være det hele tiden. Men hvis man ser på England, er det mange som sender barna på internatskole fra de er ganske små. I Afrika er det mange steder storfamilien eller barnepiker som tar vare på barna. Det finnes veldig mange gode måter å oppdra barn på, sier Toril.

Hun er separert fra barnas far; han jobber både i Vest-Afrika og Nairobi, men er mye til stede for guttene. Dessuten hadde hennes egen far nylig gått av med tidlig pensjon hjemme i Norge, og hadde lyst på en forandring. Så da Toril tok jobben i Somalia for to år siden, flyttet han like godt inn i huset hennes i Nairobi. Dermed er det bestefar som passer guttene når både mor og far er på jobb. 

Nettopp denne tankegangen om at andre enn mor og far kan bidra i oppdragelsen, gjorde at Toril følte behov for å endre forventningene til seg selv. 

– Jeg måtte jekke meg ned litt. Jeg er ikke den eneste som kan gjøre alt for barna mine. Tidligere var jeg den i familien som gjorde alt, tok ansvar, organiserte alt i familien. Det er veldig typisk for mødre og kvinner, men jeg er glad for at guttene nå har en annen modell på hvem som kan være omsorgsperson. Det at bestefar bor hos dem, er annerledes – både at han er mann og fra en annen generasjon. Men også guttenes far er veldig dedikert og tilstede. Mitt fravær har gitt rom for veldig mange andre opplevelser.

– Har du noen gang angret på avgjørelsen?

– Jeg har selvfølgelig dager som er litt kjipere; dager jeg kunne ønske jeg var nærmere barna. Jeg ville nok valgt det samme om igjen. Jeg synes det har gått veldig bra.

Engasjementet i FN begynte som en ettårskontrakt, men har nå gått inn i sitt tredje år.

– Det var veldig klart at det bare skulle være ett år. Men det gikk så bra hjemme, ungene hadde det bra med min far og sin far. Jeg trivdes godt i jobben, og hadde nok støtte fra kolleger til å kunne reise til Nairobi om noe skulle dukke opp der hjemme.

Balanse over tid

Selv om hun ikke har den vanlige balansen mellom familie og jobb i det daglige, ser hun på begrepet balanse over en lengre tidsperiode.

– Jeg skal gjøre dette nå, og i neste periode skal jeg ha en jobb, der jeg er mer sammen med barna og velger andre ting. På den måten blir det en balanse over tid.

– Hva synes barna selv?

– Jeg spurte dem først, og de syntes det var greit. Vi snakker ofte om ordningen vår og de har aldri klaget. De vet at vi ikke skal ha denne situasjonen for alltid, men at dette er en periode i livet der vi har det sånn. De er lykkelige barn som har gode venner og gjør det bra på skolen. De er kjærlige og tillitsfulle. Jeg tror alle barn har ting de til tider skulle ønske var annerledes, men jeg tror ikke det er noe de tenker på til daglig.

Toril erkjenner at hun går glipp av noen tann-fellinger og skoleforestillinger, men står fast ved at det ikke er et stort savn.

– Jeg er ikke så opptatt av de små hendelsene. Vi har så mye fin tid sammen. Vi snakker så bra.

Hun forteller stolt om måten guttene klarer å uttrykke seg på:

– De forteller når de er lei seg og de deler tankene sine med meg. Det er det som er viktig for meg. Det hadde vært ille hvis jeg følte at forholdet til barna ble svekket, at evnen til å snakke om vanskelige ting ble svekket. Sånn har det heldigvis ikke blitt. Det har heller tvunget fram mer av det gode vi har.

Rettferdighet og lidenskap

Toril kaller seg «hardcore feminist», og har klare tanker om hvordan hun ble det:

– Jeg tror de fleste jenter møter holdninger om hva de kan og ikke kan gjøre. Jeg var veldig tidlig opptatt av rettferdighet. En av de mest tydelige urettferdighetene i samfunnet er jo det at jenter blir fortalt hvordan vi skal være.

Denne innstillingen har vært førende for Toril hele livet.

– Vi har alle mange veivalg i livet, og jeg tror alle mine har ført meg nærmere det jeg kaller «vitenskapelig basert feminisme.» For meg betyr det at jeg prøver å unngå å være sentimental. Feminisme og likestilling er dessuten en praktisk retning innenfor jobben jeg gjør. Omfattende forskning har vist at man må ha kvinner med for å oppnå utvikling.

Toril har stor tro på at man må jobbe med det man har lidenskap for. Å jobbe på lokalt nivå i Somalia og ha direkte påvirkning i rettferdighetsspørsmål, appellerte kraftig til henne da hun sa ja til jobben.

– Det er veldig viktig for meg at alle må finne sin plass i livet, der man kan gjøre verden litt bedre på sin måte, enten det er å hjelpe mennesker, dyr eller miljøet. Jeg snakker om det med guttene også, de forstår at jeg gjør dette fordi jeg føler at jeg kan hjelpe folk i Somalia.

Denne saken ble første gang publisert 05/01 2017, og sist oppdatert 03/05 2017.