"Hjertet tåler bare en viss mengde sånne ting ..."

Det er så jævlig! Emilie Beck svikter i knærne, bøyer den ullgenserkledde overkroppen framover og skjuler ansiktet i hendene. Blant små steinhytter, på en jordsti midt i en landsby i fjellene i Nord-Vietnam, står 25-åringen fra Nøtterøy og tar verdens urettferdighet innover seg. En ung jente har blitt kidnappet for å giftes bort i Kina. En eldgammel tradisjon som omfatter små pikebarn. Emilie har nettopp pratet med de fortvilede foreldrene, og klarer ikke holde maska lengre. Hun prøver å komme seg vekk fra kamera, men vi ser henne fortsatt – om enn på avstand. Hun gråter, hulker og fortviler over hvor urettferdig livet er. At disse foreldrene bare kan gi opp og at de neppe vil se datteren sin igjen. Scenen er hentet fra dokumentarserien Stuck, laget for Aftenposten i samarbeid med Plan. Den er delt av tusenvis på Facebook denne høsten og opprørende for alle som har sett den.

Emilie har sammen med et kamerateam reist til Kambodsja, Vietnam og Bangladesh for å fortelle en historie som er vond å ta innover seg. Historien om små jenter som giftes bort for å starte et voksenliv, mens de egentlig burde vært barn i lang tid framover. Nå er reisen over, Emilie er tilbake i Norge, til dokumentarfilmstudier på Lillehammer – og som podkastgjest i Bra damer. En verden fjern fra den hun møtte i Asia. Men opplevelsene sitter fortsatt i kroppen, og kanskje er det de som har gitt henne den driven jeg beundrer henne for. Som gjør at hun reagerer så sterkt på urettferdighet, og som gjør at hun vil lage film som betyr noe, som engasjerer og som handler om viktige ting. I Stuck var det barneekteskap, i eksamensproduksjonen hennes er temaet menneskehandel, og i fjor var hun i Hellas og lagde film om båtflyktninger. Det er ingen gladsaker, for å si det sånn. Etter seks uker på opptak med Stuck var Emilie veldig sliten og langt nede. Hun hadde sett så mye trist, hadde behov for å prate, men følte seg alene om det hele. For som hun sier «Det er ikke slikt man tar opp på fest – vet du at små jenter blir gifta bort? … skål!» Etter hvert fant hun mening i at hennes jobb var å fortelle om hva hun hadde sett, ikke å ha dårlig samvittighet for hvor bra vi har det her i Norge. Mens hun rett etter hjemkomst kunne fare opp over at moren og tanta hennes diskuterte noe så trivielt som hvilken sjampo som var best, ser hun nå verdien i små i-landsproblemer. Det er digg å ha noe å brenne for, men også viktig å ta pause. «Hjertet kan vel kanskje bare tåle en viss mengde av sånne ting før man blir sliten,» sier Emilie i ukas podkast.

For henne handler det hun driver med først og fremst om basic menneskeverd, som hun kaller det. Det å behandle hverandre likt, behandle hverandre all right. Men å lage korte timinutters episoder om krevende temaer er ikke lett. Emilies jobb på denne reisen var å være vår representant, og det var viktig å dokumentere hennes reaksjoner. Men å bli vekka av et kamerateam som vil bli med på tannpussen, som må dokumentere når du bryter sammen, og som filmer når du egentlig bare vil være for deg selv, var en utfordrende opplevelse, forteller Emilie. Mye har blitt klippet bort: Historien om den 15 år gamle jenta som var tydelig deprimert, og sa hun ville ta livet sitt om hun ble giftet bort, ble fjernet fordi de ville beskytte henne. Andre, mer absurde episoder – som da en sliten Emilie skulle intervjue foreldre av kidnappete jenter, og kjente at hun var helt lattermild. En naturlig reaksjon for en overtrøtt reporter som har vært gjennom hele følelsesregistret på én dag, men ikke noe som gjør seg på tv.

I ukas Bra damer får du høre mer om hva som skjedde bak kamera under produksjonen av Stuck, og mer av det brennende engasjementet til tjuefemårige Emilie. En skikkelig bra dame.

LYTT: Hør podkasten!

Denne saken ble første gang publisert 30/11 2016, og sist oppdatert 03/05 2017.