- Jeg er ikke dum, jeg bare ser sånn ut!

Fra soverommet kunne du se rett ned i sjøen. Huset, som tidligere var et sjøhotell, lå på en brygge. Foreldrene tok lille Sophie Elise med seg ut i båt på fisketurer og på gåturer i fjellet.

Hun lekte i fjæresteinene. Fra havoverflaten kunne det dukke opp hval. «Perfekt» og «fantastisk» er ordene hun bruker for å beskrive det å vokse opp midt i den rå, nordnorske naturen.

Et drøyt tiår senere sitter den samme jenta i en sofa i leiligheten sin på Rodeløkka i Oslo. I puppene har hun silikon og i leppene Restylane.

Hun har akkurat vært på en salong i sentrum for å fikse en av de uekte, lange neglene sine. De er lakket i lilla glitter. Ved siden av henne, en liten pomeranian med sveis og trøtte øyne. Han heter Charlie. Med klokkeklar dialekt og rak rygg sier Sophie Elise Isachsen:

– Jeg er ikke dum, jeg bare ser sånn ut.

Fra påskeegg til klimadebatt

Hun mener selv det begynte i mars i år. Da hun i et blogginnlegg ba folk om la være å spise påskeegg fra Freia, fordi de inneholdt palmeolje. Hæ? Sophie Elise, som liksom bare skulle være opptatt av sminke og utseende, engasjerte seg i klimadebatten?

Kritikken kom. Hun ble kalt dobbeltmoralsk, fordi nettopp den sminken hun tidligere hadde lovprist, også inneholdt palmeolje. Hun ble beskyldt for ikke å vite hva hun snakket om.

Og hva gjorde Sophie Elise selv? Jo, hun svarte på tiltale. Medgikk at nei, hun ikke hadde visst om dette med sminken, og at hun heretter skulle forsøke å unngå slike produkter.

I samme slengen gjorde hun det klart at hun ikke syntes noe om å bli kritisert for å prøve å gjøre bevisste valg.

Siden har Sophie Elise blitt hyllet, blant annet av skuespiller og Kamille-spaltist Henriette Steenstrup, for at hun tør å mene noe.

Og siden palmeolje-innlegget har Sophie turt å mene noe om både dyrevern, flyktninger, nettroll, feminisme og enda mer om klima. I november fikk hun oppmerksomhet etter å ha skrevet innlegget «Dra tilbake dit du kom fra», om en taxisjåfør som hadde det tungt etter terrorangrepene i Paris.

I november i fjor ble hun kåret til årets blogger på Se og Hørs kjendisgalla. Hun utkonkurrerte Tone Damli, som sa det var helt kanon at Sophie Elise vant, og at hun beundret henne for at hun ikke var redd for å si meningen sin.

 

Rosastempelet blekner

Stempelet som rosablogger blir bare svakere og svakere.

– Jeg prøver ikke å fremstå som noen helgen, men jeg synes det er bedre å ha en mening og være litt dobbeltmoralsk, enn ikke å mene noe i det hele tatt. Jeg står så sterkt i det jeg mener, at jeg ikke redd for å få spørsmål eller kritikk, sier Sophie Elise.

At selvfølelsen ikke er helt på plass, har hun aldri lagt skjul på. Selvsikkerheten, derimot, står det bedre til med.

– Den har jeg fra mamma og pappa, som alltid har oppfordret meg til å tenke selv. Jeg har alltid vært interessert i å kommentere samfunnet. Jeg svarer tilbake og prøver ikke å høre ut som noe jeg ikke er. Etter palmeoljeinnlegget fikk jeg litt anerkjennelse, og da ble jeg gira på å ha et større fokus på slike innlegg, og å gjøre det bra, sier hun.

Men uansett hvor «bra» hun gjør disse innleggene, kommer det stort sett alltid reaksjoner. Kommentarfelter kan koke av hets, og hun har også opplevd å få voldstrusler. Konsekvensene blir av og til at hun dropper å publisere tekster hun kanskje ellers ville lagt ut.

– Av og til orker jeg bare ikke. Jeg mener jo også de dumme, teite tingene jeg gjorde før. For eksempel mener jeg at det er viktig å ta bra Restylane. Det ville jeg egentlig skrive om etter at jeg hadde lagt ut innlegget om taxisjåføren, men jeg hadde bare fått en masse pes om at jeg var overflatisk og tosidig. Jeg kan jo mene at det er viktig, samtidig som jeg mener at vi skal være snille mot hverandre.

Hun ler litt. Når Sophie Elise skriver om noe som trigger ekstra oppmerksomhet, risikerer hun at det ikke blir med det ene blogginnlegget.

– Jeg blir brått en representant for noe. Etter palmeoljeinnlegget sto jeg plutselig på klimakonferansen til Aftenposten med Regnskogfondet sin leder. Og på TV-aksjonen snakket jeg rett etter Erna Solberg. Dette var et innlegg jeg skrev i køen på Rema, og plutselig ble jeg kastet inn i en debatt med masse seriøse folk. Jeg må være litt forsiktig. Før jeg vet ordet av det, sitter jeg på Mars, på grunn av et eller annet jeg har uttalt meg om.

Lett å imponere

Nattesøvnen kan bli tatt fra henne om hun ser noen på gaten som ser ensom ut. Så leder det ene til det andre, og tankekjøret er i gang. Selv om det kan være tungt å ha så mange følelser rundt og for så mye, til og med fremmede, ville hun ikke vært på noen annen måte.

– Jeg tror det kan være en fin ting, for jeg ser mennesker, har respekt for andre og er aldri slem. Jeg setter andres behov veldig høyt. Jeg hadde vært veldig deprimert om jeg bare satt med tankene mine. Det er min meditasjon å stå og krølle håret. Jeg er glad jeg ikke har det sånn at jeg må holde på med det hele tiden, men jeg er glad jeg har det litt sånn.

Og så kommer det igjen:

– Jeg er ikke dum, jeg bare ser sånn ut.

– Synes du selv at du ser dum ut?

– Neeei … Men jeg tenker at det er sånn det er, når du har store pupper og bruker masse sminke. Hvis du ser ut som meg, og har et problem med at folk tror du er dum, da må du endre hvordan du ser ut. Det handler jo om at du selv vet at du ikke er det. Bruk det til din fordel, eventuelt.

– Hvordan da, mener du?

– Det skal mindre til for meg å imponere noen. Det er jo min fordel. Det holder at jeg har mørkere stemme enn folk tror. Hadde det vært en samfunnskommentator i Dagbladet som hadde skrevet teksten om taxisjåføren, hadde ingen brydd seg, tror jeg. Jeg er så ekte på innsiden, at jeg kan være litt falsk på utsiden.

 

Aldri «rosa»

At unge jenter skal se opp til henne, og selv få lyst til å operere seg, den kjøper hun ikke helt.

– Skal du se opp til noen, burde du se opp til dem for noe annet enn utseendet. Utseendet til noen andre kan du aldri få. Pågangsmot, stå-på-vilje, å være et bra menneske – det er ting du kan se opp til.

Det har aldri vært meningen at bloggen hennes skulle være «rosa». Et lykkelig, polert sted hvor leserne kunne drømme seg bort til, eller misunne og hige etter.

– Jeg kan ikke relatere meg til alt det der. Disse bloggerne som snakker om at de kun viser den lykkelige siden av livet, fordi de vil «inspirere andre». Jeg blir ikke inspirert av folk som er fake. Og de kan si hva de vil, men det handler om sponsorer og penger.

- Jeg er vanskelig å selge inn, fordi jeg er så kontroversiell. Jeg er ikke bare en frontperson. Jeg har helt ærlig vanskelig for å tro at folk blir inspirert av polerte virkeligheter. Det som er inspirerende, er folk som er sterke og som tør. Å bruke «inspirerende» som et ord for å være feig, det blir feil.

Var gravid

Var hun ikke toppblogger, finner Sophie Elise det lite sannsynlig at hun hadde levd et liv som var veldig annerledes enn nå. Å bli i Harstad, stifte familie, var aldri aktuelt som eneste livsambisjon.

– Noen ganger tuller jeg med det. At var det ikke for bloggen, ville jeg nok som mange av vennene mine hatt barn og bodd i en leilighet under foreldrene mine, men jeg tror ikke det. Jeg hadde nok bodd i USA og jobbet som stripper, eller gjort noe annet som fikk folk til å si «what the fuck?».

Hun ble gravid en gang. 14 år og ikke på noen som helst måte klar for å bli mamma. Valget ble abort.

– Jeg tenker ikke noe på det i hverdagen, annet enn når jeg snakker om det. Jeg angrer ikke. Jeg var kort på vei, og livet mitt hadde vært helt annerledes om jeg hadde hatt en seksåring nå.

- Jeg ville ikke vært en god mor overhodet, og det ville vært et grusomt liv for det barnet. Hva skulle jeg ha lært det? Jeg var jo så ung, og kunne ikke noe om mine egne følelser eller refleksjoner. Mamma og pappa har alltid gitt meg så mye. Jeg ville ikke klart det da, men heller bare gått rundt og kjeftet og vært bitter. Mange blir dårlige mødre, og jeg vil ikke være en av dem.

Hele reportasjen kan du lese i Det Nye 1, som er i butikk nå.