- Det er slutt mellom oss

Synes du fortsatt hun er vakker?

Photoshopkunstner vil du skal se at "big is beautiful".

- «Svulst» er et stygt ord

Forrige uke fant legen til Thea Steen en svulst ved livmoren hennes.

- Vi som er utro vet hva vi gjør

Jeg sa alltid «jeg skal aldri være utro». Vel, se på meg nå.

Vil du også skrive for detnye.no?

Detnye.no skal løfte frem nye stemmer. Bli med på laget!

Hva gjør du når kjærlighetssorgen tar over livet ditt?

Sofie satt plutselig rådvill og forlatt i den lille leiligheten de nettopp hadde flyttet til, i hjertet av Paris.

Jeg flyttet tilbake til Paris for å være sammen med ham. Vi hadde gått på samme språkskole våren før, og ble kjent fordi vi begge var norske.

Jo mer vi hang sammen, jo dypere ble følelsene. Da han skulle studere videre i Paris og jeg skulle reise hjem til Norge, var det forferdelig å reise fra ham.

Sommeren ble fylt av en intens lengsel, vi ble kjærester og jeg flyttet tilbake til Paris, og inn med ham, nesten på sparket.

Det eneste som var viktig for meg var å være sammen med ham.

Jeg var så utrolig forelsket. Jeg stolte blindt på ham og hadde aldri vært så ærlig med noen før. Det var helt fantastisk, og hele meg var fylt av sommerfugler.

Flyttet sammen

Bare det å gå en tur kunne være en opplevelse. Det var sommer, solskinnet glitret i vannet i Seinen og den glohete asfalten dampet.

Vi satt med hver vår kalde øl på brosteinene nede ved elva og dinglet med beina ned mot vannet. Vi tullet og lo, det var så uanstrengt og livet føltes bare lett og herlig.

Etter over et halvt år som samboere hadde vi flyttet og nettopp tegnet kontrakt på en ny leilighet. Vi booket billetter og planla ferier sammen.

Ved en tilfeldighet hadde vi kommet over noen som trengte norske stemmer som bakgrunnslyd til en fransk film, og vi tenkte det ville være morsomt å bli med på.

Ikke lykkelig

Jeg hadde vært sammen med en venninne tidligere på dagen, og da jeg møtte ham utenfor studioet kysset jeg ham som vanlig.

Han stivnet nesten litt i bevegelsene da vi kysset, og han unngikk å møte blikket mitt. Han virket fjern, og ikke sprudlende og skravlete som vanlig.

Det var noe i det skjeve, usikre smilet hans som jeg ikke kjente igjen.

På metroen på vei hjem fra studioet sto vi tett sammen i en rushende folkemengde av franskmenn og turister. Han var stille, hang med hodet og det føltes nesten som om hele holdningen hans var trist.

Jeg spurte ham om det var noe i veien. Han så meg rett inn i øynene, og jeg la merke til en bekymret rynke i pannen i det ellers uttrykksløse ansiktet.

Blikket mitt begynte å flakke og jeg strammet grepet på stangen i taket på metroen. Kjente at jeg tok et kontrollert, dypt åndedrag. Verden rundt oss ble dusere, nesten som om alt annet stoppet opp.

«Jeg er ikke lykkelig», sa han. Luften ble slått ut av meg. Jeg trodde jeg skulle besvime, og jeg tviholdt i metrostangen som om den kunne redde meg.

Jeg tenkte tusen tanker og samtidig ingenting, i det som sikkert bare var noen sekunder, men som føltes som en evighet. Jeg sto sidelengs mellom de ukjente menneskene i folkemylderet rundt oss.

Slutt

Han var vendt rett mot meg, men jeg klarte ikke å se på ham. Jeg festet blikket på lissene på de brune skinnskoene mine. Jeg prøvde å forestille meg hva det skulle bety. «Jeg har ikke følelser for deg lenger.»

Han så avventende på meg. Jeg ble umiddelbart kvalm og følte meg svimmel. Øyenbrynene hans hadde løftet seg som om han unnskyldte seg i blikket han ga meg.

Vi sa ingenting da vi gikk opp trappen fra metrostasjonen. Jeg var plutselig utmattet og trappene foran meg virket ekstremt tunge.

Jeg tenkte på den vanskelige samtalen vi kom til å ha på toppen av trappen, og jeg visste at han tenkte det samme. Jeg ønsket at trappene aldri skulle ta slutt, så vi kunne slippe unna det.

Les også: Astrid Smeplass - Rart å være forelsket

Det er fortsatt vagt for meg hva vi snakket om da vi gikk på broa over Seinen mot leiligheten vår. Det var en tidlig vårkveld, mørkt og kjølig. Jeg så rett ned i bakken. Høyre sko, venstre sko, asfalt og brostein.

Noen få båter duvet på elven i mørket. Jeg så ikke på ham mens vi gikk. Da vi kom fram til bygningen vi nettopp hadde flyttet inn i ble vi stående på fortauet utenfor døren.

Det var da jeg skjønte at det var over. Det hadde ikke gått opp for meg tidligere, men nå var drømmen og tanken om oss to ødelagt inni meg.

Sjokk og sinne

Jeg hadde ikke sett varsellampa, dette gikk for fort for meg. Jeg var i sjokk. Det føltes som at jeg allerede hadde mistet alt jeg brydde meg om. Han var min beste venn, og det verste jeg kunne se for meg var å aldri se ham igjen.

Jeg var varm og ør i kroppen. Han hadde vært høydepunktet i dagen min, den jeg følte meg trygg og lykkelig med, men nå sto vi på fortauet og jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte føle at jeg gikk i oppløsning på denne måten.

Jeg sto med ryggen mot døra og kikket ut på gaten. Jeg var sint og følte at han hadde løyet for meg fordi han ikke hadde sagt noe tidligere.

Han sto vendt mot meg og så rett på meg mens han tørket tårene som rant nedover kinnene hans. Hvorfor skulle han gråte? Jeg fortalte ham at det var greit.

Det var tungt å se ham sånn, men det gjorde meg sint at det var han som fikk trøst når jeg følte at det var jeg som trengte det. Jeg ga ham en klem og sa bare: «Hvis det er sånn du føler det, så ...»

Hold hverandre i mørket

Jeg lot armene mine ligge rundt nakken hans, og vi ble stående og holdt rundt hverandre i mørket. Jeg sa at jeg ikke var sint. Jeg ville bare at han skulle slutte å gråte.

Vi sto sånn en stund. Det var mayhem i hodet mitt. Han forklarte at han følte at vi hadde glidd fra hverandre, og kjente at det hadde gått nedover for lenge.

Mens han snakket festet jeg blikket på menneskene som gikk hverdagslig forbi oss på vei hjem fra jobb og turister som kikket seg nysgjerrig rundt.

Han hadde ikke villet si noe tidligere i tilfelle det bare var en dårlig periode. Jeg kjente irritasjonen vokse i meg, kanskje vi kunne ha klart å jobbe oss gjennom det sammen.

Jeg skjønte at verden kom til å bli annerledes. Vi var så nære, og nå var det plutselig over på en kveld.

Han gikk fra meg der på fortauet. Han ville ikke bli med hjem, men sjekke inn på hotell. Ha det bra, vi snakkes, liksom. Jeg klarte ikke å protestere.

Han snudde seg og gikk, jeg fant fram nøklene i veska og tuslet alene opp trappene til leiligheten. Jeg gikk rett gjennom den tomme, nye leiligheten vår, og bort til vinduet.

Redd

Jeg så den velkjente skikkelsen gå over broen over Seinen på den andre siden av gaten. Inni meg var det en tomhet, som om jeg hadde mistet noe av meg selv.

Først da jeg skulle sove, kjente jeg presset bygge seg opp i hodet og brystet, og lot tårene strømme. Jeg skjønte at tryggheten jeg hadde hatt med ham var borte.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli fysisk dårlig av det som skjedde. Jeg klarte ikke å spise eller drikke noe. Det var så vondt. Det var en tung klump i magen som hele tiden minte meg på det som hadde skjedd.

Det gjorde meg kvalm og jeg var redd for å være alene. Hverdagen var borte og tiden føltes som en stor grøt av uforståelige følelser, ambivalens og ensomhet.

Jeg var som en zombie. Jeg begynte å gråte helt plutselig. Innimellom kunne jeg prøve å overbevise meg selv om at det gikk bra og at jeg skulle klare meg, men gråten avbrøt tankene mine. Ukontrollerbart. Jeg klarte det ikke.

Smerten lå i hele kroppen min. Jeg var helt utslått, både fysisk og psykisk.

På en måte følte jeg at det var jeg som hadde driti meg ut, at jeg hadde gjort noe feil siden jeg ikke selv hadde innsett at han ikke hadde følelser for meg lenger. At han fortsatt kunne ha vært forelsket i meg dersom jeg hadde gjort noe annerledes.

Alene i Paris

Det eneste jeg ville de dagene var å være med ham, og det ble som et høydepunkt da han hentet tingene sine. Jeg hadde gjort klart ganske mye og pakket klærne hans i bager.

Jeg prøvde å gi ham inntrykket av at jeg ikke ville ha ham der. Han plukket med seg filmplakatene sine, men lot bildet av oss henge igjen på døren. Jeg ga ham en klem. Det var godt.

Jeg ble varm i kroppen og kjente at jeg hadde savnet ham. Det føltes så nære.

Da han lukket døren bak seg ble jeg stående og se på bildet vi hadde tatt på en ferietur. Stranden, havet og silhuetten av oss som kysser badet fortsatt i lyset av den sørfranske solnedgangen.

Plutselig var jeg alene i Paris. Jeg ble avhengig av å snakke med familie og venner hjemme i Norge. Det ble viktig for meg å kunne legge all høflighet til side og faktisk fokusere på å snakke om meg selv og hvordan jeg hadde det.

Selv om jeg tok for meg av tiden til de jeg stolte på, var det viktig å snakke mye om det for at jeg skulle kunne prosessere tankene og følelsene mine.

En god venn av meg sa at jeg måtte tørre å ha det vondt. Uansett hvor kjipt du har det, vil det på en eller annen magisk måte gå over, selv om det kan ta tid.

Plutselig en dag er det bedre, sa han. Jeg tenkte at jeg kunne takle at det var kjipt nå så lenge jeg visste at det gikk over.

Måtte til sykehuset

Jeg følte veldig på at jeg ikke ville reise fra Paris med en gang. Jeg ville skape mine egne minner og ikke rømme fra det. Det var nesten så jeg ville pine meg selv litt mer.

Jeg kjente ikke så mange der, hadde lite penger, var ferdig på skolen og jobbet veldig lite, så det var vanskelig å holde motet oppe og komme meg ut.

En kveld avtalte jeg å møte en jeg kjente for å ta et glass vin. Jeg ville komme meg ut, koble av og få snakket med noen.

Jeg glemte at jeg ikke hadde spist noe på flere dager, og etter et halvt glass vin kjente jeg at jeg svimlet og ikke burde drikke mer. Da jeg reiste meg opp, begynte verden å spinne rundt meg og jeg smalt i bakken med trynet først, midt inne i kafeen.

Sirenene fra brannbilen kjørte meg rett på sykehuset. Jeg tenkte at jeg virkelig hadde nådd bunnen. Hvordan skulle jeg komme meg hjem? Hvem kunne jeg ringe? Jeg var bekymret for meg selv.

Skrev dagbok

Jeg skulle så gjerne hatt ham der, for å hjelpe meg. Jeg samlet de siste kreftene jeg hadde og satt meg alene inn i en taxi. Jeg kjente at jeg begynte å hate byen som suste forbi utenfor bilvinduet.

Alt hadde et gråskjær over seg, og ingenting var gøy. Jeg var alene, uten noe å gjøre.

Spiste brent blomkålsuppe. Jeg prøvde å få tiden til å gå. Så på filmer og tv-serier, og gikk turer helt på måfå. Dro på utstillinger. Alt for å slippe å tenke på hvordan jeg hadde det.

Jeg begynte å ta bilder av vakre ting i byen. Et gammelt nabolag med blomster langs veggene. En dame som ikke klarte å låse seg inn. Da jeg stoppet for å ta bilde av henne husker jeg at jeg syntes det var så fint.

Jeg lærte masse om meg selv av å være så mye i mitt eget selskap. Jeg skjønte at jeg måtte ta meg selv alvorlig.

Dette var jo en ekte sorg over en jeg hadde mistet. Jeg skrev dagbok med masse ufiltrert svada for å klare å organisere tankene mine.

Flyttet til Oslo

Etter en lang tankerekke på papiret føltes ikke problemene så store lenger. Ingen skulle se det jeg skrev, så jeg kunne være så teit jeg bare ville. Det var lettere å finne ut av hva jeg egentlig mente da jeg formulerte det og skrev det ned.

Broren min rådet meg til å se filmen Swingers, som han hadde sett etter et brudd. Overraskende nok hjalp det.

Den beskriver på en måte hvor dust man egentlig er, og føler seg, når man har blitt dumpa. Hvor mye man faktisk driter seg ut innimellom.

På en rar måte hjelper det å se at andre også oppfører seg patetisk når de er såret. Vi snakket om at det en dag kom til å være over, og at det er den beste følelsen noensinne.

Det skjedde noe da jeg flyttet til Oslo to måneder etter bruddet. Det var så deilig å føle at alt det kjipe jeg ikke trengte lenger var igjen i Paris, og jeg hadde kommet tilbake der jeg hørte hjemme.

Sommerfugler i magen

På Gardermoen lastet jeg to kofferter og to store bager fra bagasjebåndet og over på en tralle. Jeg hadde pakket det gamle, runde bordet vi hadde kjøpt på et retromarked sammen med bobleplast og gaffatape, og sendt det som spesialbagasje.

Mens jeg sto der og ventet på det siste jeg hadde fra Paris hastet folk som snakket norsk forbi meg, og det føltes så trygt. Jeg var hjemme.

En dag slapp det virkelig taket. Jeg gikk nedover fra Torshov til Grünerløkka, hadde musikk på ørene, fin kjole på, det var sol og fint vær. Jeg hørte på Hall and Oates You Make My Dreams, og så for meg den scenen fra filmen 500 Days of Summer hvor han danser nedover gatene som i et musikalnummer.

Jeg smilte bredt og kjente skikkelig at jeg var lykkelig igjen. Jeg hadde sommerfugler i magen. Jeg følte meg nesten forelsket i Oslo og i meg selv.

Blitt en bedre person

Jeg tenkte at smerten endelig hadde sluppet taket. Det føltes så deilig. Oslo føltes så riktig for meg.

Først gjennom denne prosessen skjønte jeg hvorfor det har blitt skrevet så mange sanger om kjærlighetssorg. Det er så intenst.

I ettertid tenker jeg at det egentlig har gjort meg til en bedre person.

Les også: Slik sjekket vi opp fire menn

Jeg har lært at jeg alltid må ta ansvar for å vite hva jeg vil og ta hensyn til meg selv uansett situasjon. Jeg må holde på mine interesser og ha min egen greie – og ikke bare rømme landet og gi opp alle mine egne planer for en fyr.

Jeg trenger meg selv for å ha det bra.

Denne saken ble første gang publisert 09/03 2015, og sist oppdatert 29/06 2017.