Derfor er døden vanskelig å snakke om
Derfor snakker vi ikke om døden
Det eneste sikre her i livet er at vi skal dø en gang. Likevel er det ingen som snakker om det.
De går over på den andre siden av gata når de ser deg. Snakker med stor iver om vær og vind. Holder seg for alt i verden unna spørsmål som: «Hvordan går det?» De kommer i verste fall med en velment, men ofte klossete eller direkte uhøflig, hentydning til om du ikke snart har kommet over det?
Slike episoder er velkjente for de fleste som har mistet noen.
Vi har så vanskelig for å forholde oss til andre menneskers sorg at det er lettere å tie stille. Ignorere den. Eller plumpe ut med noe upassende, fordi vi ikke tenker oss om, eller ganske enkelt ikke aner hva vi skal si. Vi vil jo ikke gjøre det hele verre.
NOE PÅ HJERTET: Har du opplevd å miste noen? Ta kontakt med journalister i Det Nye for å fortelle din historie.
Generelt har vi nordmenn store problemer med å ta innover oss at livet ikke varer evig, hevder Michael Hviid Jacobsen, som er sosiolog ved Aalborg universitet og har skrevet flere bøker om døden.
– Det er et fellestrekk at vi ikke ønsker å snakke om eller konfronteres med døden, og at døden ikke er noe vi tenker så mye på – før den plutselig kommer tett på, sier han.
Larmende taushet
Da Mia Rasmussen (36) mistet sin 59 år gamle mor i kreft, hadde det ikke skortet på oppmerksomhet mens moren var syk. De første ukene etter begravelsen sendte venner, bekjente og kolleger stadig blomster, ringte og kondolerte. Noen stoppet i forbifarten og spurte hvordan Mia hadde det. Det varte ikke lenge.
Allerede dagen etter begravelsen ringte sjefen hennes for å spørre når hun hadde tenkt å komme tilbake på jobb. To uker senere spurte en kollega om ikke det verste var over snart.
– Folk sluttet ganske raskt å spørre hvordan det gikk. I bursdagen til min manns søster kort tid etter, var det ikke en eneste som spurte meg om mammas død. Det var ikke noen som kondolerte engang. På et tidspunkt snakket vi litt om julen, og jeg sa at vår hadde jo vært litt annerledes denne gangen. De svarte: «Ja, det var vel litt spesielt», og så snakket vi ikke mer om det, sier hun.
Episoden utløste et voldsomt migreneanfall hos Mia, og hun gråt hele bilturen hjem.
– Mannen min ble faktisk litt sur på meg fordi han mente at folk rett og slett ikke ville plage meg med det.
Sogneprest Pernille Østrem kjenner igjen denne typen reaksjoner – og mangelen på dem.
– Folk blir usikre og vokter seg for å si noe feil. Hva om hun svarer at livet er et helvete, og at hun vurderer å kaste seg utfor et stup? Da kan ikke det ubehagelige ignoreres lenger. I tillegg er vi bekymret for å gjøre ting verre ved å minne henne på det som har hendt. Men saken er jo at hun tenker på det hele tiden uansett. Det er mye verre at sorgen hennes ikke blir tatt på alvor, sier Østrem.
Livet går videre – for de andre
– Når vi unnlater å spørre om andres sorg, skyldes det at vi ikke kan utstå tanken på at vi eller våre nærmeste skal dø. Sorg smitter, og når andre sørger, minner det oss om vår egen forgjengelighet. Vi er redde for at døden kan ødelegge for oss også mens vi er i live, sier hun.
Men for dem som har mistet noen som sto dem nær, er ingenting verre enn at folk ikke forholder seg til sorgen deres.
– Det som plager oss mest er å bli alene med tankene. Når folk later som om de ikke ser deg i butikken, fordi de ikke kan få seg til å spørre «Hvordan har du det nå som moren din er død?» Tausheten, fortrengingen og ensomheten gjør oss sinte og bitre på de andre, fordi livene deres går videre som om ingenting har hendt.
Slik føltes det også for Mia etter morens død.
– Hverdagen tok veldig raskt over for alle andre. Jeg må innrømme at jeg synes folk har hatt det utrolig travelt med sine egne liv, og vært veldig dårlige på å tilby hjelp og støtte i tiden etterpå.
– Det var utrolig ensomt å miste mamma. Folk var flinke til å være der for meg mens hun var syk. Men da hun døde, var det som om folk trodde det var overstått. Men jeg savner henne jo bare mer og mer jo lengre tid det går, sier Mia, som har fått mye støtte og forståelse i en pårørendegruppe på Facebook.
Hun er ikke sint, men må innrømme at hun er skuffet over de manglende reaksjonene fra folk rundt henne. Samtidig vet hun at hun selv sliter med å sette ord på hva hun ønsker at folk skal si og gjøre.
– Men hvis folk ikke vet hva de skal si, vil jeg heller at de sier det som det er. Bare å vise at de skjønner at jeg har et helvete av og til, at alt er dritt fordi mamma er død. Det er bedre enn at de later som at det ikke har skjedd noe. At folk ignorerer det, fjerner det jo ikke fra bevisstheten min. Snarere tvert imot, for da virker det som om livet hennes ikke var mer verdt.
Folk vet ikke bedre
Og én ting er de manglende reaksjonene. En annen ting er de sårende kommentarene. Men det kan være godt ment selv om noen sier noe følelsesløst og upassende, understreker Pernille Østrem.
Kanskje de tenker at den pårørende har vært vitne til et smertefullt sykdomsløp, og at døden i så måte kan ha vært en lettelse.
– Men sånt skal man ikke dømme fra sidelinjen. Utenforstående kan ikke vurdere andre menneskers sorg og lidelse, sier hun.
Østrem oppfordrer i stedet til å la den pårørende sette ord på tanker og følelser selv.
Tilnærmingsangsten kan også skyldes noe så enkelt som at ikke alle har opplevd å miste en av sine nærmeste før. Det er en trøstende tanke for Mia.
– For det handler nok ofte om uvitenhet. Hvis man aldri har mistet en man virkelig bryr seg om, så kjenner man ikke det behovet. Jeg vet jo at mine venner og bekjente ikke er likegyldige og at de egentlig ønsker å hjelpe meg, tilføyer hun.
Ute av kontroll
Ifølge sosiolog Michael Hviid Jacobsen skyldes angsten for å snakke om døden at vi ikke er fortrolige med den. Det gjør det vanskelig for oss å formulere tankene, frykten og ønskene våre omkring døden.
– Vi lever ikke i en tid der religionen gir oss svar på alt om liv og død. Dermed blir enhver samtale om døden en anerkjennelse av at vi selv skal dø. Det er nok den vanskeligste erkjennelsen et menneske kan gjøre. Da er det lettere å tie stille og late som om døden ikke eksisterer, sier han.
Det finnes kulturer som har et langt mindre tabubelagt forhold til døden, hvor kister bæres gjennom byens gater uten lokk, og hvor begravelser er store fester der man feirer den avdødes liv. Så spørsmålet er om det store dødstabuet er et særnorsk fenomen.
– Det er snarere et vestlig fenomen. Vi har gjennom århundrers natur- og legevitenskapelige fremskritt lært at mennesker kan kontrollere det meste, men døden forblir en ukontrollerbar del av livet, sier Jacobsen og legger til:
– Tidligere fant mennesker trøst og mening i at vi alle var en del av Guds store skaperverk, og at ritualer og tro ga tilværelsen – og døden – en mening. Men etter at vi begynte å miste tilliten til religionen, måtte vi selv finne en mening med livet og døden. Akkurat det er vanskelig for de fleste, fastslår Jacobsen.
Virtuell trøst
Men det er ikke bare et problem for de etterlatte at så mange av oss har vanskelig for å snakke om døden. Det har også konsekvenser for oss selv.
– Det betyr at vi vender oss bort fra de døende og de etterlatte, at mennesker dør og sørger i ensomhet, og at vi mister forståelsen for døden som noe naturlig. I vår siste fase gir selve livet mening fordi døden gjør livet både sårbart og verdifullt, sier Jacobsen.
Pernille Østrem har jobbet i kirken i 20 år, og hun merker at det er et holdningsskifte på vei.
– Jeg merker en stigende bevissthet om at døden er noe man rett og slett er nødt til å snakke om. Dette er helt i tråd med selvutviklingsbevegelsen, som handler om å forstå seg selv bedre. Da gir det mening at man også skal forstå og omfavne både sin egen og andres død. Det begynner å gå opp for oss at fortrengning er en fryktelig dum idé. Sånt blir det bare triste mennesker av, sier hun.
Jacobsen er heller ikke i tvil om at internett og sosiale medier har stor innflytelse. Som sørgende i dag kan vi opprette virtuelle minnesider og sorggrupper, og finne informasjon om alt fra livstruende sykdommer til inspirasjon til begravelser på nettet. Vi kan få trøst hos folk vi knapt vet hvem er.
Ikke et lunsjtema
– I dag kan vi uttrykke vår sorg og medfølelse gjennom noen museklikk, uten å måtte ta den vanskelige samtalen ansikt til ansikt. Overfladisk, vil noen si, men kanskje er det bedre enn ingenting, fremhever sosiologen.
Men selv om vi ser en tendens til at vi blir flinkere til å se at døden som et naturlig vilkår for livet, og at flere våger å nærme seg et menneske i sorg, betyr ikke det at døden er i ferd med å bli et typisk lunsjtema i hverdagen.
I så måte vil sogneprest Østrem sammenligne døden med sex og fødsler.
– Man sender ikke bilder fra fødselen sin rundt bordet, for det kan jo være at noen ikke liker å se blod, eller som er ufrivillig barnløse, sier hun.
– Målet er da heller ikke å snakke om døden på samme måte som man forteller at man har kjøpt melk og brød. Målet er at vi skal våge å gi hverandre den nødvendige omsorgen når det gjelder som mest.
Denne saken ble første gang publisert 06/01 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.