Dette bakverket må prøves

Rom baba er en av de kuleste kakene jeg vet om. Den er der oppe sammen med caneles (også klin kokos godt, fransk bakverk), krydderbrød og brownies.

Mitt første møte med søtsakene var på en helt spesiell tom mage.

Begynte tidlig

Vi hadde stått opp i firetiden. Jeg har alltid følelsen av å være den eneste i verden som er våken når jeg står der og støtter meg til kjøkkenbenken med en kaffe latte med masse sukker i, mitt på natten. Bare kaffe.

Dorske som bjørner i mars måned dro fotografen, som jeg aldri hadde møtt før, og jeg til flyplassen. Uten å spise frokost. Følelsen av å være den eneste våkne varer bare til vi kommer innenfor svingdørene på Gardermoen.

Her vrimler det av folk som faktisk ikke ser trøtte ut i det hele tatt. Noen sitter til og med og drikker øl. Jeg forsikrer reisekompanjongen om at vi nok får mat når vi kommer fram. Vi skal jo til Frankrike! Vi går rett på restaurant - ikke vær dum og fyll opp magen med tøysemat nå!

- Nei, vi dropper bagetter også. Vent. Hold ut.

Noen timer senere var vi i Tsjekkia (eller Tyskland?) på vei inn i et nytt fly som skulle ta oss til Lyon - matens mekka. Også her nektet jeg meg (og han) en eneste matbit. - Hold ut.

- Noen nøtter?

På flyet forsøkte han seg igjen. - Bare noen nøtter? Nei. Jeg fortsatte å insistere på avholdenhet. Og sånn fortsatte det. Det jeg ikke hadde fortalt var at det var drøye tre timer å kjøre fra flyplassen til den knøttlille landsbyen Saint-Bonnet-le-Froid. I bilen begynte det røyne på. Stemningen var nesten amper. Og jeg kjente jo ikke typen.

Når vi går ut av bilen er det merkelig stille. Ingen folk å se. Og de få butikkene som er der ser stengte og forlatte. Og jeg ser nervøst etter restauranten.

Nå er det en gang slik at på små steder i Frankrike er det ikke mat å få når som helst. Da hadde jeg glemt da jeg fortalte reisefølget at vi skulle på restaurant med en gang vi kom fram. Og når jeg nektet ham å spise en eneste matbit hele dagen. Og når begynte klokken å nærme seg fem. Og restauranten var stengt.

Åpent bakeri

Heldigvis var bakeriet åpent. Og vi styrtet inn i håp om å finne en - ja - bagett. Eller et rundstykke. Eller, hva som helst.

Det eneste de hadde igjen var baba au rhum. Og da ble det selvsagt det vi kjøpte.

(Først to og en halv time senere spiste vi. Etter 22-23 med fantastiske retter på den fabelaktige og uforglemmelige restauranten til Régis Marcon så alt ut til å være glemt og tilgitt.)

Kort fortalt er Baba au rhum en blanding mellom en muffins og en bolle som er gjennomtrukket av en sirup som er smaksatt med rom. Den er ikke noen storhet her på berget og ikke så mange ser ut til å våge seg på den andre steder heller.

Når den er stekt i ovnen stikker du hull med en strikkepinne og øser over romsiruppen. Og kaken trekker villig til seg alle godsakene.

Oppskriften finner du nedenfor!

Denne saken ble første gang publisert 05/05 2011, og sist oppdatert 26/06 2017.