Muriels kylling

I retningslinjer for kokebokskriving frafrådes det å oppkalle retter etter personer.

Det gir nemlig ikke leseren informasjon om ingrediensene eller prosessen, leseren kjenner ikke denne personen og er overhodet ikke opptatt av slikt.

Alt dette er selvsagt sant, men jeg har likevel en forkjærlighet for oppskrifter som høres ut som de ble funnet i en gammel håndskreven kokebok - la Carpe farcie façon Hortense, le Boudin du Père Thibault, le Pain d'épices de Célestine - og selv om jeg lover å ikke gjøre det til en vane, vil jeg kalle opp denne oppskriften etter personen som inspirerte meg.

Få oppskriften nederst i saken

Gøy på landet

For noen uker siden tilbrakte kjæresten min Maxence og jeg en deilig dag i Perche-regionen hos noen venner av moren hans. Stedet ligger to timers kjøring sørvest for Paris (om du er en råkjører).

La Perche er essensen av fransk bondeland. Jeg er temmelig sikker på at det var nettopp dette området språkfolket tenkte på da de fant opp ordet «pictoresque».

Idet vi tok av fra motorveien og begynte å kjøre gjennom le bocage (bondelandet), følte jeg at skuldrene senket seg og åndedragene ble dypere.

En landkylling blir til

Vertene tok oss varmt imot i det nydelige huset - jeg vil ha et sånt hus når jeg blir voksen - og et raskt blikk rundt om i kjøkkenet forsikret meg om at lunsjen ville by på gode ting.

Og det skal jeg hilse og si. Etter en salat med perfekte tomater fra parsellen (oi, som jeg liker å leve ut en klisjé), kastet vi oss over hovedrolleinnehaveren av måltidet: En gårdskylling som var så stor at den lett ville ha sluppet inn på et hvilket som helst kalkunstevne.

Kyllingen kom fra en nabogård. Her kan man kjøpe en nyklekket kylling og betale for mat, husly og utdanning til de er voksne nok til å gjengjelde tjenesten - i det minste for maten.

Les også: Clotilde gjenskaper Paris' beste bakverk

Ovnen gjør jobben

Muriel, damen i huset, hadde langstekt kyllingen i de leirgrytene man finner i Alsace og Tyskland, som kalles for Römertopf, med hele hvitløksfedd, en kvart sitron og friske urter fra hagen.

Maxence sørget for oppdelingen (han har det med å få jobben som kyllingdeler hvor enn vi går, det er veldig praktisk å beherske kyllingoppdeling). Fatet med kylling, potetmos og grønne bønner ble brakt ut til bordet i hagen sammen med en saucière (sausenebb) med gyllenbrun kokekraft som hvitløksfeddene padlet rundt i, klare for at deres søte, kraftfulle innhold skulle bli skviset ut og brukes som kondiment.

Banna bein den beste kyllingen

Den kyllingen er banna bein den beste jeg noensinne har smakt.

Muriel delte gladelig oppskriften med meg. Kort etter gjenskapte jeg denne større-enn-livet-kyllingen med min helt egen kylling, som vi kjøpte på bondens marked sammen med økologisk sitron, hvitløk og urtene som vi fikk med hjem av Muriel. (I tillegg til noen steinsopp, en eske tomater og en kurv plommer fra deres overfylte tre).

Jeg eier ikke en leirgryte ennå, men vær sikker på at det tas hånd om på neste tur til Alsace, så jeg brukte den største av mine støpejernsgryter i stedet.

Det er en ekstremt enkel og idiotsikker oppskrift (siden kyllingen bakes i dens egne damp og på så lav temperatur er det liten sjanse for at den steker for lenge og blir tørr).

Det eneste du trenger er gode ingredienser og tid.

Les også: Slik deler du opp en kylling

Les også: Potetmosen som ingen glemmer

*Disse oppskriftsnavnene er hentet fra en bok som kalles Recettes gourmandes du Poitou-Charentes av Francis Lucquiaud, en samling av bestemoren til undertegnede oppskrifter.

Denne saken ble første gang publisert 28/04 2009, og sist oppdatert 26/06 2017.