Surøl

Nå skal det være surt

Surøl er spådd å bli den neste bølgen i ølverdenen, men blir det for sært for folk flest?

SURE OG GODE: Fem belgiske surøl, både med og uten tilsatt frukt.
SURE OG GODE: Fem belgiske surøl, både med og uten tilsatt frukt. Foto: Foto: Arnie Stalheim
Sist oppdatert

Vi har hatt en fantastisk utvikling i bryggeribransjen de siste par tiårene. Før det var tynn og uinteressant industripils så godt som enerådende, mens vi nå har fått et vell av forskjellige stilarter å velge mellom.

Den nye trenden begynte i USA, som så mange andre trender, og forplantet seg videre utover i verden. Her i Norge begynte ting å skyte fart tidlig på 2000-tallet med Nøgne Ø som ledende lys, og nå kan en få inntrykk av at det startes et nytt bryggeri hver eneste uke her i landet.

I USA kaller de det craft beer og i England real ale, mens i Norge snakker vi helst om mikrobryggerier eller håndverksøl. Samme hva man kaller det, så har disse endel fellestrekk, som relativt liten skala (derav mikro) og fokus på smaksrike øl med karakter.

India Pale Ale

Det helt klart mest populære blant den nye generasjonen øl, er India Pale Ale (IPA), egentlig en klassisk, britisk øltype, som amerikanerne hisset opp med større mengder og andre typer humle, noe som gir den en ganske karakteristisk aroma av sitrus og urter eller barnåler og en tydelig bitterhet.

Kreativiteten på IPA-feltet kjenner nesten ingen grenser, og eksperimentering er også et kjennetegn for den nye ølbølgen. Etterhvert har vi fått double og imperial IPA (begge ekstra kraftige og sterke), black, white og red IPA (med forskjellige typer malt og ulik røstningsgrad), og flere bryggerier er også begynt å tilsette ulike kombinasjoner av frukt, bær, urter og krydder. Nå er dette etterhvert begynt å bli så uttværet, at går det lenger, kan man spørre seg om man fremdeles har med IPA å gjøre.

Andre trender

Noe av det samme ser vi innen de mørkeste og kraftigste ølene, som porter og stout, men også barley wine. Her gjelder det ikke minst å få det så mørkt eller sterkt som overhode mulig, og alkohol på over 10 prosent er ikke uvanlig. Man skulle tro at aromaene av mørk sjokolade og kaffe fra mørkt røstet malt skulle være nok, men her tilsetter enkelte bryggerier også sjokolade og malt i brygget. Det eksperimenteres også med lagring på fat som tidligere har vært brukt til bourbon, sherry, madeira etc.

Hveteøl er også en populær øltype, spesielt om sommeren, og det kommer stadig innovative variasjoner på den øltypen også.

Surøl neste

Det er de som mener at surøl blir den neste bølgen, men som vi allerede antydet innledningsvis, kan det hende dette blir for sært for folk flest.

Surøl er, i likhet med IPA, ingen ny øltype. Vi snakker om lange tradisjoner her. Andre gjær- og bakteriekulturer enn de vi finner i mange andre typer øl, setter sitt preg på ølet og gjør det alt fra lett syrlig til intenst surt, alt etter hvilket øl det er snakk om.

Belgia regnes ofte for å være selve hovedsetet for surøl, men det lages surøl i forskjellige stilarter andre steder også. I Tyskland finner vi berliner weisse og gose, mens USA har american wild ale.

Belgisk surøl

I Belgia er surøl nærmest for en nasjonalskatt å regne, og det finnes tre hovedtyper: flamsk rød ale, oud bruin (gammel brun) og lambic. Hvis du har lyst å prøve en flamsk rød, kan vi hjertelig anbefale Duchesse de Bourgogne. I det følgende skal vi konsentrere oss om lambic, og de avledede variantene gueuze og fruktøl.

En lambic er et øl som er spontangjæret, dvs at villgjæren (og bakteriene) som finnes naturlig i bryggeriet og omegnen setter i gang gjæringsprosessen av seg selv. Det blir altså ikke tilsatt kultivert gjær. Ølet lagres på eikefat.

Da får man et intenst syrlig øl, og ren lambic finnes nesten ikke på markedet lenger. Men man bruker lambic videre som basis i både fruktøl og gueuze.

I fruktøl tilsetter man kirsebær (kriek) eller bringebær (framboise), eller andre frukter og bær, og setter med det i gang en annengangs gjæring. Ølet er fortsatt syrlig, men litt mer avrundet i stilen med noe sødme fra frukten.

I gueuze blandes flere årganger av lambic, vanligvis ett, to og tre år gamle. Også her foregår det en annengangs gjæring. Gueuze er en ganske syrlig øltype, men mer avrundet og kompleks enn en ren lambic.

Vi har smakt endel forskjellige belgiske surøl den senere tid, og nedenfor finner du fem anbefalte øl i forskjellige stilarter. Vi nevner samtidig at to av de fremste produsentene av belgisk surøl, Cantillon og 3 Fonteinen, sjelden er å finne på polet, så de fikk vi ikke med oss denne gang. De dukker imidlertid opp noen ganger på spesialslippene på polet (der hvor folk ligger i sovepose utenfor).

Surøl og mat

Gueuze er så syrlig at det trenger fett for å dempe syrligheten. Både svineribbe og svinenakke kan være gode valg i så måte, og gueuze greier til og med å håndtere surkål.

Fruktøl som kriek og framboise kan være gode til ostekake med frukt eller bær, fortrinnsvis av samme typen som inngår som smakstilsetning i ølet.

Denne saken ble første gang publisert 23/10 2015, og sist oppdatert 28/06 2017.

Les også