Bare utsikten er verd et besøk

«W.T.F.» Mitt første livstegn til hjemlandet var en sms til MANNs redaksjonssjef, og den sier vel det meste om hva jeg tenkte akkurat da.

Jeg hadde reist ruta Oslo-Frankfurt-New Delhi-Bangkok på drøye 20 timer og var passe rørete i hodet, for å si det mildt.

I Bangkoks gater

Ettermiddagen var steikhet, men etter å ha blitt hentet i hotellets bil på flyplassen og sjekket inn på fantastiske Peninsula Hotel (mer om det senere) lot jeg meg overtale av foto-Jacob, hvis livsmotto er «the more, the merrier», til å dra inn til sentrum for å rusle litt rundt og sjekke forholdene. Sentrum av en by der alle er sånn cirka halvparten så høye som meg.

Der innbyggertallet er 16 ganger så stort som i min hjemby Oslo, og der ingen tar et nei for et nei. For nei kan de nemlig ikke si. «Nei» er fy-fy. Jeg holdt vel 100 meter før jeg bråsnudde.

Tunge innslag av ufrivillig kroppskontakt, tilbud om både det ene og det andre, og en overivrig fotograf som tross alt hadde besøkt denne byen et titalls ganger før, som visste hva som ventet, og som elsket det - det ble for mye for meg.

Jeg kjempet meg tilbake på SkyTrain, og rømte «hjem» til Peninsulas trygge favn. Det var da jeg sendte smsen. «Hva faen har jeg gjort? Hva gjør jeg egentlig her?»

Men det er utrolig hva en god natts søvn kan gjøre med en stakkars fersking. I alle fall når den tilbringes i skyene, eller mer korrekt; høyt oppe i et femstjerners luksushotell. Det var som valium å regne.

Dette gjør du bare ikke

Jeg befinner meg i høflighetens mekka. En thai møter deg gjerne med et wai, en ærbødig hilsen der de legger begge håndflatene sammen med fingertuppene pekende oppover og håndleddene nedover samtidig som de bukker kort. Man trenger visstnok ikke gjengjelde, men godt oppdratt som jeg er, gjorde jeg noen klønete forsøk under hele oppholdet.

Det er også visse regler som er et must å huske på: Aldri ta på hodet til en thai, ikke hev stemmen, ikke bli aggressiv, aldri snakk nedsettende om kongefamilien. Da får du marsjordre ut av landet og det som verre er. Og husk alltid å ta av deg skoene før du går inn i et tempel. Templer, det er det mange av.

Dag to starter som seg hør og bør med frokost. En frokost i særklasse. Peninsula kan dette med mat, og det er vanskelig å slite seg løs fra buffeten, spesielt med gårsdagens førsteinntrykk friskt i minnet. Men det er bare å kaste seg ut i det. Nå er det Bangkok vs. Moeng. Let the games begin.

På shopping i Bangkok

Shopping kan jeg like. Og Bangkok sies å være et eldorado for de som har sans for skreddersydde klær. Først dro vi til den skredderen som vår kvinne på hotellet varmt hadde anbefalt. Dette var helt klart en skredder med kvaliteter.

Han hadde sågar bilde av Knugen av Sverige på veggen, og prisene var også kongelige: For hele 5000 norske får du en smoking av ypperste kvalitet. Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, må jeg innrømme.

En kort tuk-tuk-tur senere er vi inne på den andre enden av skalaen, der de tar en tiendedel for samme jobben, men der kvaliteten er deretter. Det blir ikke Gucci bare fordi de har printet navnet Gucci på tøyrullene. Fake, juks og fanteri er bare noen av Thailands mellomnavn.

Opphavsrettigheter er et totalt ukjent begrep. Her kan du selge alt - som alt.

Og mer fake skulle det bli. Etter å ha gitt opp smokingdrømmen - i alle fall sånn i første omgang - dypdykker vi inn i et av de utallige markedene som ligger rundt Chinatown. Det kryr av folk. Det er trangt. Vi teller et hundretalls boder, og alle selger ting du ikke ante du trengte. Og alt koster ingenting.

Kjerrer med varer som skal fraktes inn til den innebygde «handlegaten» kjemper om plassen med kjøpelystne lokale og turister, og luften er som klamme hender rundt halsen. Nå kommer min ekstra halvmeter høyde virkelig til sin rett, men jeg må sette meg selv litt til side og bare betrakte kaoset.

Fascinerende, fremmed og absolutt ikke luktfritt. Jeg holder ut en times tid, så må jeg ha miljøforandring.

Det får jeg i Bangkoks beste handledistrikt, i alle fall for de av oss som setter pris på ekte vare; Siam Square. Her ligger de gedigne kjøpesentrene side om side, og du kan meske deg med designklær, elektronikk, klokker og alt annet hva hjertet måtte begjære. Alt er selvfølgelig billigere enn hjemme, men ikke sjokkbillig.

Spahimmel i storbyen

«Skal vi ikke ta en fotmassasje?»

«Hæ? Klokka er halv ti? Skal vi ikke spise?» Jeg ser skeptisk bort på foto-Jacob, som med den største selvfølgelighet kaster ut forslaget. Vi står foran trappa til et småsuspekt kjøpesenter som tilbyr fotsoneterapi for en drøy tier.

«If we must», sukker jeg og dilter etter. To vevre kvinneskikkelser skvetter opp før vi har tatt i dørhåndtaket, og bukker dypt. Vi frembringer vårt ærend, blir geleidet bort til de eneste to stolene det er plass til i lokalet, og setter oss ned.

Etter en myk start med fotbad akkompagnert av myke kvinnehender mot dauslitne mannebein, fikk pipa en annen lyd. Nå var det alvor. For makan til kraft i klypa. De kniste høylytt idet vi smertehylte i kor under behandlingen.

Er du fan av spa og massasje av ymse slag - og nei, vi prøvde ikke noen av den intime sorten - er du kommet til himmerike. Er det noe thailendere kan, og setter sin ære i, er det massasje. Og etter å ha prøvd alle varianter - fra Peninsulas himmelske spabehandling, der omgivelser og stemning står like mye i fokus som selve behandlingen, til nevnte kjøpesenterutgave - ble jeg avhengig.

Jeg tror jeg rakk 15 behandlinger før jeg var tilbake på norsk jord.

Horestrøket - råskap og misbruk

Like mye som Bangkok er kjent for sitt avslappede forhold til opphavsrettigheter, er sex også dets varemerke.

Her kan du få alt hva hjertet begjærer, og mer til. For egen del var jeg lite lysten på å oppsøke Patpong i Silom-distriktet. Dette er byens mest kjente horestrøk, et strøk med råskap og misbruk. Jeg har hatt mange, lange og intense diskusjoner med nære og fjerne om fenomenet.

Enkelte mener at de bare er glade for å ha en «jobb». Glad for å få mat på bordet. At også thailendere selv er storforbrukere av prostituerte, men at dette skjer mer i det skjulte, og er langt mer brutalt og voldelig enn det man ser på gateplan.

For meg lukter det uansett tragedie, og at dvaske, stygge menn bruker lutfattige kvinner og barn som ikke har annet valg enn å stå til tjeneste, er for meg et mysterium. Det er mulig jeg er puritansk og naiv, men der har du meg. Det begynte allerede i tuk-tuken. Da den spinkle sjåføren hørte hvor vi ville, formelig rant det ut av ham: «What do you want? Young girl? Fat girl? Fucky thai-boy? You want big boy?»

«Nei, takk som byr. Bare kjør oss dit, du».

Ved første øyekast var det ikke riktig så ille som jeg hadde fryktet. Men ser du inn i de mange døråpningene langs stripa, ser det straks verre ut.

Tilsynelatende purunge jenter - det er ofte vanskelig å bedømme alder - står og svinger seg på bardiskene, tomme i blikket. Totalt apatiske.

Som tomme skall på tilbud, mens bakmennene sitter utenfor med menykartet for hva de rødmussede vestlige mennene kan velge mellom. Og midt i alt kaoset sitter et storøyd nurk på et par år og leker med en plastboks.

Det gjør vondt i sjelen. Jeg prøver å fokusere på handlebodene og pruter iherdig på et par T-skjorter med rockedamer på. Det hjelper ikke. Jeg er uvel. Jeg må ut derifra.

Tredagers vannfestival

Ny dag. Nye muligheter. Og tror du jaggu ikke det er et nytt år også. For denne tredje dagen i Bangkok gyver de lokale løs på det som skal bli en vanvittig tredagers fest. Og vann er et viktig stikkord her.

Songkran Festival, som begivenheten heter, feires med nettopp vann. Vi ble vennlig advart på hotellet om ikke å kle på oss det fineste vi hadde.

Vi kunne bli veldig våte, sa de. Jaja, tenkte vi og la ut for å se hva dette var for noe.

Hørte jeg våt? Vi dro opp til backpackerområdet, der Khao San Road var omgjort til en slagmark - dog en vennligsinnet og smilende versjon av arten. Alt som kunne krype og gå var utstyrt med store vannbazookaer, bøtter med vann og boller med hvit leire som de iherdig gned på kinnet på alle de møtte, som et ønske om «godt nytt år».

Vi fikk mange lykkønskninger, for å si det sånn. Fotograf-Jacob hadde for sikkerhets skyld tatt på seg en T-skjorte med bullseye på brystet, så han var et spesielt yndet mål.

Småvåte og leirebefengte valgte vi å emigrere med en tuk-tuk ned mot sentrum. Ikke det smarteste valget. For på hvert bidige gatehjørne sto det horder med folk med store bøtter som de slengte rett inn over oss.

Lastebiler med hylende barn i alle aldre passerte oss med akkurat samme hensikt. Småvåt var blitt til dyvåt. Men ikke noe slo det som møtte oss da mørket begynte å senke seg. Da var det nemlig frem med brannslanger. Sentrum ble en krigssone. Med glede, smil og vann som våpen.

Oppturer og nedturer i utelivet

Det var dags for å bytte hotell. Noe motvillig vinker vi farvel til The Peninsula, og sjekker inn på neste høydepunkt. Banyan Tree, med sin berømte Moon Bar i 61. etasje, ligger i finansdistriktet og er noe klønete å komme seg til og fra. For å bøte på dette har de gratis tuk-tuk som kjører deg til nærmeste SkyTrain-stasjon.

Besøker du Bangkok, må du ta en drink på Moon Bar. Riktignok kan du like gjerne drikke vann. Det er nemlig utsikten du blir rusa på. Den tar pusten fra deg. Snakk om «Top-of-the-World-følelse»! Vi hadde hørt mange lovord om maten på restauranten der også - Vertigo - og vi fikk booket oss et bord. Men for en nedtur.

Man skulle nesten tro at kelneren hadde røkt noe annet enn sigaretter. Først glemte han vinen. Og når den først kom, fikk vi bare ett glass, ikke to, som vi hadde bestilt. Og regningen måtte vi nesten true oss til.

De innså riktignok til slutt at de hadde med presse å gjøre, og prøvde med prisreduserende kompensasjoner. Greit nok, det, men du er herved advart. Det var rett og slett ikke verdt prisen.

Det var derimot neste gourmetopplevelse. Sra Bua by Kiin Kiin er en høydare av en restaurant som ligger i førsteetasjen på Siam Kempinski Hotel. Bak kulissene lurer faktisk en danske. Henrik Yde kan ikke bare skryte på seg toppkarakter for Kiin Kiin i København. Han har også komponert menyen, som fikk oss til å himle med øynene av pur glede da vi mesket oss med den åtte retter lange menyen i disse rojale omgivelser.

Det er nemlig Kong Bhumibol og Sultanen av Brunei som i fellesskap eier hele herligheten, og prinsesse Sirindhorn er nærmeste nabo. Hun har sågar en egen alkove til rådighet når hun gjester etablissementet, noe hun etter sigende til stadighet gjør. Og herlighet som det koster.

Vi måtte vel ut med nærmere to tusen norske for mat og vinmeny for to, men av og til må man koste på seg det lille ekstra.

Det var vi riktignok ganske alene om å gjøre akkurat denne kvelden. Det var glissen med andre gjester, men hvem bryr seg når det kulinariske englekoret sang for full hals.

Opp i høyden for en drink

Generelt ser thailenderne ut til å være veldig, veldig glade i mat. Mitt inntrykk er at de spiser absolutt hele tiden. Hvor enn du snur deg i Bangkok er det et eller annet kvinnemenneske i gang med kokkelering.

I hvert et smug og på hvert et fortau dufter det av de karakteristiske thailandske krydderne, og er du villig til å risikere litt magesyke, bør du teste ut et av de mange gatekjøkkenene. Det skal visstnok være utrolig godt, men hygienefrik som jeg er, valgte jeg å stå over.

Bangkoks uteliv har alt å by på, men om det er alderen som tynger eller bare de mange intense inntrykkene som kostet for mye, skal være usagt. Det ble ikke all verdens av natteliv på oss, men litt fikk vi da med oss.

Best i test ble The Dome, som ligger på toppen av hotell Lebua. Bra musikk, bra drinker, fantastisk utsikt og en snobbete dørvakt. Husk for all del at her er det heldekkende bukser som gjelder, og har du flip-flops er det bare å snu. Det er ingen billig affære å drikke seg brisen på et sted som dette, men for oss nordmenn er det som å gå på byen i Oslo. Rock og Bangkok er en sjelden kombinasjon, men det finnes faktisk et sted der de er gode på den slags.

The Rock Pub feiret nylig sitt 25-årsjubileum, og selv med så mange år på baken trekker de fortsatt mye folk. Vil du menge deg med byens jetsettere, er Q Bar plassen å oppsøke. Her kan du meske deg med all verdens typer av whisky, vodka og absint. De har også spesialisert seg på cubanske sigarer, om du er av den typen.

Byen ble et sjarmtroll

Vi er kommet til siste dag, og den skal brukes på nok et marked. En times kjøring utenfor byen ligger «The Floating Market».

Her blir vi plassert fire og fire i en smal og lang båt med en kløpper av en båtfører som manøvrerer oss inn mellom horder av salgsboder helt nede i vannkanten. Her kan du kjøpe krydder, «kunst» eller kanskje en pytonslange eller to.

Han hadde rett, kollega Johansen, som svarte «It will grow on you» på min tidligere omtalte sms. Det tar et par dager før du overhodet ser sjarmen med dette kaoset.

Den første skrekken er borte, og nå synes jeg den illeluktende byen er blitt et sjarmtroll.

Det er på tide å vende nesen til neste destinasjon. De sier at dersom du overlever Bangkok, kan du prøve deg på India. Og det er nettopp det som er neste mål.

Kjære Bangkok: Jeg kom. Du seiret. Vi ses nok igjen. Jeg må bare fordøye deg først.

Les også:

Dette kan du forvente på uspesifisert reise

Her er utestedet du kun besøker én eneste gang

Pakkereiser kan lønne seg

Angående sponsing: Turen er ikke sponset, men betalt av egen lomme.

Denne saken ble første gang publisert 24/01 2014, og sist oppdatert 01/05 2017.