Krigens kvinner
Piken med fangelistene
Ved hjelp av Norgesglass med potetsalat reddet hun hundrevis av norske krigsfanger. Les hennes historie.
Det var det året Wanda Heger skulle vært russ, iført den pene, røde kjolen hun hadde bestilt fra foreldrene. Men russetid og avsluttende eksamen måtte utgå i Norge våren 1940. Landet var i krig.
Wanda fikk aldri rød kjole, men reddet hundrevis av norske krigsfanger og fikk legendestatus. Krigen kom som et sjokk, men Wanda husker alt krystallklart.
Det er mange år siden nå. Et langt liv og seks barn, 15 barnebarn og 16 oldebarn siden. Men selv om tallet på fødselsdagskaken sier 94, og en brukket lårhals og brukne armer lenker henne til rullestol og sykehjemmet på Fagerborg, lyser engasjementet i øynene når hun snakker om krigen.
Wanda omtales som en legende for det arbeidet hun som ung, blond og blåøyd ungdom utførte da hun reddet mange hundre norske fanger.
Hun brukte hodet sitt, og det uskyldige utseendet, for å gjøre noe. Hjelpe til. For da hun våknet den morgenen hjemme på Oslos beste vestkant 9. april 1940, kom krigen like overraskende på henne som den ville kommet på ungdommen i dag.
I ungdomsmiljøet hennes var de lite opptatt av hva som skjedde der ute i Europa, og hadde ikke tatt den truende nazismen innover seg. Da alvoret så marsjerte tungt bevæpnet inn i gatene og invaderte landet, grep hun sjansen til å gjøre nytte for seg med én gang hun fikk den.
Tvangsflyttet til Tyskland
Wandas far hadde vært medstifter av Nasjonal Samling, men brøt med Quisling og NS i 1937. Tyskerne mistenkte at den velformulerte advokaten kunne bli til bry; derfor arresterte de ham.
Wanda besøkte ham mye både på Møllergaten og Grini, men så ble han sendt i fengsel i Tyskland. Wandas farmor var tysk og kom fra en innflytelsesrik familie. De fikk ordnet det slik at han kom ut av fengselet i Berlin. Forutsetningen var at også hans hustru og seks barn forlot Norge.
Familien ble tvangsplassert i slottet Gross Kreutz, to mil vest for Berlin. For 21 år gamle Wanda var tvangsflytting til fiendens rike fortvilende.
Men familien hadde en viss bevegelsesfrihet, og den unge jenta fikk en idé ...
Norgesglass med mat
I den tiden faren satt på Grini, besøkte hun ham ofte. På Grini fikk hun vite at det var mange norske fanger som var blitt sendt til Sachsenhausen. Wanda ville gå dit med mat til fangene. Hun ante ikke hvor konsentrasjonsleiren lå, eller hva som foregikk der. Hun visste bare navnet på den, og at den lå i nærheten av Oranienburg.
Sammen med sin yngste bror som da var 15, tok de S-banen, som sjelden hadde kontroller, gjennom Berlin og ut til den lille byen.
De hvite bussene
- En aksjon ledet av svensken Folke Bernadotte på slutten av Andre verdenskrig for å redde skandinaver som satt i tyske konsentrasjonsleirer.
- Navnet kom av at bussene som ble brukt, var malt helhvite.
- På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle oppfattes som militære mål. Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging, ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.
I sine store Bergan-sekker med meiser hadde de morens nybakte potetlomper og hvert sitt store Norgesglass fylt med potetsalat.
Formålet var å mette fangene, men Wanda hadde også en annen agenda. Hun ville finne ut hvilke nordmenn som satt fengslet der, og hva hun kunne gjøre for å hjelpe dem.
Gikk rett inn i leiren
Søskenparet ble møtt med taushet da de spurte tilfeldige på gaten etter veien til konsentrasjonsleiren. Det var ikke et ord folket brukte, eller noe de snakket om.
Sachsenhausen er en liten by, så det gikk bedre da de spurte etter veien dit isteden.
Vel fremme var det ikke vanskelig å få øye på leiren. De så lange murgjerder med piggtråd på toppen, og høye tårn med uniformerte vakter med gevær stikkende opp over skuldrene. Barna trasket mot det som så ut som en inngang. Løftet bena høyt i snøen uten noen form for frykt.
Som fra hver sin verden sto de der på hver sin side av mur og piggtråd: Den unge gutten og jenta med roser i kinnene, lyse lugger og tunge sekker på utsiden – og de magre mennene i tynne, stripete drakter på innsiden.
Da Wanda og lillebroren kom frem til porten, ble de sluppet inn i vaktrommet med én gang. Men å gi mat til fanger, nei, det fikk de ikke lov til dersom de ikke hadde navn og nummer på fangene.
Heldig misforståelse
Men unge Wanda visste råd! Og det hjelper med litt flaks også ... Hun snakket rolig på sitt skoletysk, og sa at de var fra Norge og ville hjelpe fanger og syke fra landet sitt med litt mat. Å være norsk, høyreist og «arisk» som Wanda og broren, var den gang veldig beleilig i Tyskland.
Da portvakten spurte hvor de to kom fra, svarte Wanda «Gross Kreutz». Tyskeren misforsto og trodde hun sa «Rotes Kreuz» (Røde Kors). Dermed ble pakkene akseptert. Hun utnyttet dette til fulle.
Ingen mistenkte den unge blåøyde for annet enn det hun sa. Dermed fikk de sette igjen Norgesglassene til fangene, og når Wanda forklarte at de måtte ha glassene tilbake neste uke, sa de at ja, det forsto de godt. Det var ikke lett å få tak i slikt nå i krigsdagene.
Da Wanda og broren gikk ut av porten igjen i den isende vinden, fikk de et syn de aldri skulle glemme. Et langt tog av fanger gikk forbi. Med bare ben i tresko og tynne dresser som vinden skar rett igjennom, gikk de fem og fem i bredden mens vaktene ropte ut høye og sinte kommandorop.
Barna trakk vinterfrakkene fra Norge godt rundt seg, nesten med dårlig samvittighet, og dro «hjem» til slottet.
Matpakkespion
Da de kom tilbake med nye Norgesglass med mat uken etter, lå det en liten lapp i de gamle. «Takk for maten» sto det på norsk. Rørt og stolt følte 21-åringen at hun nå endelig fikk gjøre en forskjell.
Dette ble opptakten til at hun, alltid sammen med ett av søsknene, hver fredag klokken 12 stilte seg opp foran porten til Sachsenhausen med mat.
Regelmessigheten gjorde at hun lyktes i å oppnå kontakt med nordmenn i leiren. Maten ble utvekslet med beskjeder og navn på norske fanger.
Lister med navnene og numrene på norske fanger ble smuglet ut til Røde Kors, og ble viktige i arbeidet med å få sendt mat og medisin til fangene, samt å hente hjem de overlevende med De hvite bussene da Det tredje riket falt for 70 år siden.
Forelsket i en fange
Fangevokterne ble etter hvert vant til Wanda og søsknene hennes, men informasjonen fra fangene foregikk likevel med livet som innsats. Fangene tok kjempesjanser ved å smugle navn ut, eller mumle mens de tilfeldigvis passerte eller sto med ryggen til Wanda.
De snakket kun på tysk, og alt ble overvåket. Hun måtte huske fangenumrene i hodet, for senere å skrive dem ned når de var ute av synet for leiren.
Ett fangebesøk skulle bli helt spesielt i Wandas liv: Hun fikk tips om å besøke en utsultet norsk legestudent som satt fengslet i Berlin for motstandsarbeid. Han var ikke noe videre interessert i å snakke med Wanda, forsto ikke hva hun skulle. Han trodde hun var en nazist, og svarte henne derfor mindre pent.
«Jeg er ikke her av fri vilje!» sa hun på norsk flere ganger, men vaktene hysjet på henne, og studenten forsto ingen ting.
«Vil du jeg skal komme igjen?» spurte hun før hun gikk. Det var noe med denne mannen ... «Ja, det kan du godt», svarte han sløvt, og hun hørte hvordan vaktene kjeftet på ham for dårlig og uhøflig oppførsel mot henne da hun gikk.
De syntes også at han burde ha «stelt seg litt» når han skulle treffe den unge, flotte kvinnen.
Dette var første møte mellom to som snart skulle dele livet til døden skilte dem ad ...
Sammen på hjelpekorpset
Wanda så ikke mer til den uinteresserte gutten som hadde fanget hennes interesse, selv om hun håpet å treffe ham under matleveransene sine.
Men en formiddag ringte han henne på Gross Kreutz. Han var sluppet ut av fengslet, men måtte oppholde seg i landet på samme grunnlag som Wanda og familien.
– Han foreslo at vi skulle treffes i Berlin samme dag, så det gjorde vi. Jeg ble bråforelsket med det samme. Det var stor stas. Jeg hadde jo ikke hatt kontakt med andre ungdommer på lang tid, forteller Wanda med et stort smil.
De var begge med i hjelpekorpset som jobbet med å oppspore og finne fanger som ikke var kommet med De hvite bussene etter tyskernes fall.
Her var Wandas lister en viktig brikke.
Hele sommeren jobbet de sammen, noe hun minnes som en fantastisk tid.
Da høsten kom, giftet de seg. De fikk seks barn og 40 år og noen uker sammen, før han døde av kreft i 1985.
Tilbake med Hvite Busser
Wanda og Bjørn ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. De fikk også blant annet både Danmarks, Norges og Sveriges Røde Kors Hedersmedalje.
Wanda er selv beskjeden om sin innsats, og sier at alle kan gjøre noe for å hjelpe, og at hun selv bare gjorde det hun kunne.
Etter at barna deres flyttet ut, utdannet hun seg til sosionom etter fylte 40. Hele resten av sitt yrkesaktive liv jobbet hun i kriminalomsorgen, noe som ga henne glede og mening.
Hun har på sine eldre dager reist som tidsvitne for Hvite Busser med skoleungdom og andre interesserte, og fortalt sin historie. Over 50 turer er det blitt, og for Wanda er dette et viktig bidrag mot stadig voksende nynazisme i Europa.
– Jo mer folk vet om det grusomme som faktisk skjedde, dess større sjanse er det for at det aldri skal skje igjen. Det viktige er å formidle til de unge at alle kan gjøre en innsats – stor eller liten – når det gjelder å motarbeide rasisme og verdens grusomheter, som etnisk rensing og meningsløse kriger, sier hun.
Kilde: Samtale med Wanda Heger, og hennes bok Hver fredag foran porten.
Vil du lese flere sterke historier? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 11/07 2015, og sist oppdatert 25/06 2017.